Erindringer - Kristenbloggen

PÅ SKOLE I ENGLAND
FORELDRENE mine bestemte at jeg skulle på skole i England, og mor reiste
med meg til Taunton, Sommersetshire.
Det var ganske naturlig at de ville jeg skulle få min utdannelse i England, og
under metodistkirkens innflytelse. Mine søstre kom også senere til Flook
House i Taunton. Fra junioravdelingen flyttet jeg over til kollegiet, hvor Mr.
Sibly var rektor og Mr. Slater prest. Det var «The Wesleyan College». Det har
siden byttet navn.
Jeg var full av liv, og hadde nok fått en god del vikingeblod i meg den tid jeg
hadde vært i Norge. Jeg pleide å hoppe og klatre til fjells som en gjet. En dag
tok jeg rent pusten fra Mr. Hancock, overlærer ved junioravdelingen. Jeg
slapp meg helt ned fra annen etasje til marken. Så fikk jeg som straff sitte
inne resten av dagen. Da jeg var i Norge, kalte guttene meg «engelskmannen»,
men på kollegiet kalte de meg «nordmannen». Jeg elsket sport og fri
idrett, og det var god anledning til det på kollegiet. Den tok dessverre opp så
altfor meget av min tid iblant.
På junioravdelingen brøt det ut en ganske merkelig vekkelse en gang. Jeg
kan ikke huske hvorledes den begynte, men visste jo at mine kjære foreldre
stadig ba for meg, så vel som for hele skolen. Alle guttene ble drevet av en
usynlig makt til å be. Lærerne kunne ikke forstå det, men motsto det heller
ikke. Vi fikk tillatelse til å benytte den store spisesalen, hvor vi holdt bønnemøter.
Tenk om det hadde vært noen som kunne ha veiledet oss! Jeg husker
at flere av guttene ikke vågde å be høyt, men jeg skrev bønner for dem på et
stykke papir og sendte det ned igjennom hele den lange rekken av bedende
gutter, og de leste dem høyt på sine knær.
I skoledagene tilbrakte jeg juledagene mine i Cornwall og Devonshire hos
mine slektninger der, men sommerferiene feiret jeg hjemme i Hardanger.
Ved de tider jeg skulle forlate junioravdelingen, ble jeg syk. Jeg nådde fram
til London, til min tantes hjem, Mrs. Raven. Legen sa, at hvis mine kjære ville
se meg i live, så måtte de komme med en gang. Det var skarlagensfeber.
Det ble telegrafert hjem, og mor kom. Da hun nådde fram, hadde feberen
nådd høydepunktet. Jeg åpnet øynene mine et øyeblikk da hun trådte inn i
rommet og fikk se henne. Gleden var så stor over å se henne at den bevirket
23