Erindringer - Kristenbloggen

Det var interessant å være i Amerika. Vi opplevde så meget. Hadde jeg vært
yngre, hadde det nok vært fristende å stanse noen år og kaste meg inn i
arbeidet blant skandinaverne der borte. Det var gledelig å komme rundt til
de mange forsamlinger og erfare hvordan Herren hadde ledet dem
framover. Over alt hadde skandinaverne en framtredende plass i
pinseforsamlingen. Mange forstandere fortalte at de ofte utgjorde den solideste
del av menigheten. Nyteologien hadde ikke fått innpass hos dem som i
så mange andre samfunn der borte. Halleluja. Folk som før hadde trodd på
Bibelens lære hadde prisgitt den for alle de falske vitenskapelige vinder som
blåste over jorden. De antok bare det som de anså for riktig, og forkastet
mer og mer den gamle forkynnelse om forsoningen. Det er dog bare den
som formår å bane vei for guddommelig liv og frelse. Måtte pinsevennene
alltid stå fast på denne frelsesgrunn. Ikke bare pinsevennene, men også i
andre samfunn var der en økende tro på helbredelse ved bønn. Jeg leste en
bok av pastor Johs. G. Lake, Spokane, hvori han sterkt framholder at Gud
ikke bare kan, men også gjerne vil helbrede alle. Mange lengtet etter og
søkte Åndens dåp slik som apostlene mottok den. Noe mindre tilfredsstilte
ikke. Den fineste list den onde har oppfunnet er at han innbiller folk at de
allerede i og med at de er kristne, også er åndsdøpt. Men Guds ord lærer at
åndsdåpen er bare for de troende, men den er også for dem.
Hovedkvarteret for pinsevennene i Amerika er i Springfield. Det vil si dem
som står tilknyttet The Assemblies of God. Under vårt opphold der bodde vi
hos br. Stanley Frodsham og hans elskelige hustru. Han er redaktør for deres
hovedorgan Pentecostal Evangel. Inne i byen har The Assemblies en stor
bygning med kontorer for alle funksjonærer og eget trykkeri. Herfra går det
ut en mangesidig virksomhet som setter spor langt utover Amerikas grenser.
Vi hadde herlige møter i Springfield, og fikk føle Guds umiddelbare nærhet. I
ett av de siste møter vi deltok falt Ånden mektig over forsamlingen. Det var
lenge siden jeg hadde sett noen danse i Ånden, men plutselig sprang en
søster fram, mens vennene klappet til sangens toner, og begynte som David
å danse for Herrens åsyn. Straks etter kom en annen, så en tredje, så en
fjerde, så flere til det ble slikt liv i forsamlingen som en sjelden er vitne til.
Men det var intet støtende i det. Hele forsamlingen for øvrig holdt seg stille,
men sang, klappet og jublet i Ånden. Her i Norge ville kanskje noen si det var
lettsindig. Hun sa så Mikal også, den gang David danset for Herrens åsyn,
men Gud straffet henne for de hånlige ordene.
229