Erindringer - Kristenbloggen

1894 i en fri metodistforsamling. Denne åndsutgytelsen var ledsaget av
tungetale og profeti som vi kjenner det fra den første tid i Norge. Samtidig
falt ilden i de omkringliggende distrikter. Det gikk som ild i tørt gress.
Det ble for meg å tale avvekslende på engelsk og norsk. Mange av den yngre
generasjon kan ikke norsk, og vil man beholde dem i menigheten, må gudstjenesten
holdes på engelsk. Mange steder er det derfor slik at formiddagsmøtet
er på norsk og aftenmøtet på engelsk. Ingen steder i verden hører
man vel et slikt fornøyelig språk som det mange norsk-amerikanere taler.
Det er fornorsking av engelske ord og omvendt, og det er så smittende at
man må ta seg vel i akt for ikke å ta etter.
I Amerika har man fullt ut forstått hvilken betydning og hjelp det er for predikanter
og misjonærer å kunne gjennomgå en god bibelskole. Det er meget
en god arbeider i Herrens tjeneste har å lære. Jeg vet nok det finnes dem
som mener og sier at Åndens veiledning er nok, men Jesus er her det beste
forbilde. Han ga sine disipler et treårig kursus. Jeg fikk høve til å tale til elevene
ved flere av disse skoler. Bl. a. også på baptistenes teologiske skole i
Chicago. Denne representerer det samme i Amerika som menighetsfakultetet
i Norge. Alle professorer og lærere ved denne skole må hvert år underskrive
en erklæring om at de er ortodokse. Før min tale sa rektor, prof. Taft
til meg: «Her tror vi på hele Bibelen.»
I min tale kom jeg inn på tungene og
bemerket at det kanskje var noen til
stede som ikke likte at man talte om
tungene. «Men en ting vet jeg,» sa
jeg, «at deres rektor har ikke noe
imot det, for han sa til meg at han
trodde på hele Bibelen.» Alle måtte
jo le da, men tror en på hele Bibelen,
så har en heller ikke noe imot å tale
om tungene. Så godt det lot seg gjøre
forsøkte vi å få høre noen av de
andre predikanter i den by hvor vi
oppholdt oss. I Minneapolis fikk vi
anledning til å høre Paul Rader tale.
Det er ikke godt å skildre ham som
taler. Han er en original framstiller av
Vi hilste også på W. Booth-Elibborn.
Skriften, så man både lo og gråt.
227