Erindringer - Kristenbloggen

VI FLYTTER INN I NYTT LOKALE
I august 1921 ble det bestemt at menigheten skulle ta navnet Filadelfia.
Kravet om et større og bedre lokale for vår menighet gjorde seg stadig mer
og mer gjeldende. Vi ba meget om saken og begynte å samle inn penger. Det
ville jo bli dyrt å bygge slik som vi ville ha det, og hvor skulle vi finne en tomt
som var sentral nok? Men vi hadde tro til Gud, og han hjalp oss igjennom.
Den 24. april 1922 kunne jeg på menighetsmøtet undertegne kjøpekontrakten
for en del av Alfheimgården i St. Olavsgt. 24. Mere sentralt kunne vi ikke
ønske oss det. Det var jo ikke en så liketil sak å forandre den fabrikken som
hadde vært der, til passende lokale for oss, men arkitekt Boye gjorde et godt
arbeid, og skjærtorsdag, 17. april 1924, kunne vi samles i vårt nye lokale.
La meg få anføre hva br. L. Bratlie skrev i Korsets Seier om vårt siste møte i
«38»:
«Det hvilte en stille og dyp ånd over møtet. Enhver av oss tenkte på de
mange herlige stunder vi hadde hatt om Guds ord der. De herlige seire vi
hadde vunnet, alle som var blitt frelst, og skaren som var blitt døpt i vann og
Ånd. Jeg synes ennå jeg kan se de oppstrakte hender fra barn og ungdom på
søndagsskolen som vitnet om at de var frelste. Men der var også sorg i vårt
hjerte over alle de ting i våre liv som ikke hadde behaget vår Frelser.
Vi kom så ofte til kort, men Herren lot oss tydelig gjennom gavene forstå at
alt ble tilgitt, når vi i erkjennelse bøyde oss for ham. Herren fornyet sine
løfter, at Han ville gå med og velsigne oss i framtiden, som han hadde gjort
det hittil. Gleden over å skulle flytte inn i eget lokale sto tydelig skrevet på
alle de strålende ansikter. Vi hadde i sannhet grunn til å fryde oss, for vi
flyttet fra godt til bedre. Det var en strålende solskinnsdag da menigheten
innvidde sitt nye gudshus. Bak talerstolen lyste ordene Jesus Kristus oss i
møte, og det ble min første tekst der. Dette viser hvordan meningene kan
skifte. Gjennom årene som gikk har Gud vist dem at Han har vært med oss.
Selv om de ikke har det samme syn som oss i mange ting, viser det at de
respekterer oss og elsker oss som Guds folk. Endog den verdslige presse
skrev anerkjennende om saken. Eiendommen var menighetens egen og
skulle være vårt åndelige hjem i hjertet av Oslo.
220