Erindringer - Kristenbloggen

noen skøyter og fikk meg en halv eller hel times mosjon etter som tiden
tillot. I mange og tyve år har jeg nå daglig tatt min morgen-gymnastikk med
kold dusj eller avrivning etterpå. Jeg skriver ikke dette for å rose meg selv,
men for å minne alle eldre og yngre om at våre legemer skal også være
templer for Den hellige Ånd. Vi må derfor gi avkall på alt som ikke gagner og
innrette våre liv slik at vi kan yde det beste i Mesterens tjeneste. Vi må også
huske at den hellige ild fra himmelen skal gjennomtrenge både legeme, sjel
og ånd (1. Tess. 5, 23: 2. Kor. 6, .16; 1. Kor. 6, 19), og at vi er ute av stand til å
kunne gjøre noe tilfredsstillende hvis ikke han gir styrke og visdom. Jeg priser
Gud for liflig samfunn med min Frelser gjennom alle disse år og for den
hellige ilds nærvær.
I England har de et ordtak som lyder slik: «My Home is my Castle» — hjemmet
mitt er min borg — og det høver godt for vårt hjem. Det har i sannhet
vært en fredens og styrkens borg for meg. Helt fra vårt samlivs første dager
har min kjære hustru vært min beste kamerat og hjelper. Gud har gitt henne
et sjeldent klarsyn, og det sammen med hennes brennende lengsel etter å se
Kristi sak gå fram, har inspirert meg og styrket meg. Livet har gitt oss mange
støt og kamper, men også en uendelig strøm av velsignelse. Mine barns
kjærlighet og tillit har oppmuntret meg. Det var tider da det kanskje ikke var
så lett å være mine barn, når avisene kastet smuss på deres far, og sa han
var gal, eller når barna i gaten ropte fantord etter dem, men det innvirket
aldri på deres kjærlighet til meg. Vi har levd et lykkelig familieliv.
Hvor godt var det ikke å kunne samle dem om meg og synge sammen og
samtale med dem om Jesus. Det er bare fire igjen av de åtte barna Herren ga
oss. I 1925 tok Gud vår kjære Frances fra oss og 11 måneder senere vår
kjære Tom.
Det var tunge dager for oss. Men Gud ga styrke for hver dag, og vi vet at han
har gjemt dem. Våre barnebarn vokser opp omkring oss. Det får meg til å
tenke på mine mange år (når dette skrives er jeg nærmere 70 år), men Herren
har sagt i sitt ord: «Du skal bli ung igjen som ørnen.» Jeg hadde håpet og
bedt at Tom skulle bli min medarbeider i vingården, men Gud ville det annerledes.
218