Erindringer - Kristenbloggen

forbindelse med krigen 1914—18 kullkastet vår plan. På den tid ble jeg selv
meget syk. De første 10 år etter jeg mottok min åndsdåp hadde i grunnen
vært en eneste lang arbeidsdag, men en deilig og velsignet arbeidsdag. Gud
hadde styrket og hjulpet så herlig igjennom hele tiden. En dag jeg reiste
hjem med ½ 12 trikken om kvelden mistet jeg plutselig hukommelsen og ble
fulgt hjem av en dame som tilfeldigvis visste hvem jeg var. Legen sa det var
åreforkalkning og overanstrengelse. Vennene ba for meg, Wigglesworth og
andre ledende innen pinsebevegelsen ba, og jeg selv ba meget. Jeg fortsatte
med møtene og mitt øvrige arbeid, men hvert anfall svekket mine krefter, og
det så nesten ut som om det stadig gikk nedover. Jeg var beredt på hva som
helst og tenkte det muligens var det beste for meg å få gå hjem til den himmelske
fars evige herlighet og se min Frelser ansikt til ansikt. Men til slutt
hørte Herren de tusener av bønner som var sendt opp, og gradvis gjenvant
jeg mine krefter. Jeg kan trygt si at jeg har aldri hatt mer å gjøre enn i årene
etter at jeg ble frisk igjen. Gud har bevart meg sterk og sund, skjønt årene
begynner å melde seg. Menneskelig talt har det sikkert hatt sin store betydning
at jeg hele mitt liv har vært avholdsmann, og aldri har jeg røkt. Siden jeg
kom hjem fra Amerika i 1906, har jeg hverken drukket kaffe eller te. Min
kropp er like så vel som min sjel lagt på Guds alter, og jeg har derfor alltid
følt at jeg måtte holde den i så god form som mulig. Som gutt på skolen i
England var jeg med i allslags sport. Hjemme i Hardanger fikk jeg leve et
herlig friluftsliv. Som yngre gift mann var det sykkelen som ga mosjon. I
vekkelsens første tid da vi bodde så like ved Bislet, lånte jeg rett som det var
Tom og Frances Barratt.
217