Erindringer - Kristenbloggen

214
Chrissie og Parley Gulbrandsen.
Vi utnevnte eldstebrødre, og forsamlingen valgte meg som ledende eldste
og forstander. (Titus 1, 5.) Vi utnevnte også søstre og brødre til menighetstjenere
(1. Tim. 3, 8, Rom. 16, 1). Derpå delte vi menigheten i bønneringer
og valgte en leder for hver. Disse går rundt og besøker dem som tilhører
bønneringen. De undersøker hvem som trenger timelig hjelp og underretter
forstanderen om de syke. De blir på den måten forstanderens medhjelpere.
Menighetstjenerne tar vare på menighetens mere timelige anliggender. Alle
spørsmål vedrørende menighetens drift behandles først på et eldste og
tjenermøte, for så å forelegges menigheten, som har den avgjørende bestemmelse
i alle ting.
Hver mandag holdes menighetsmøte, og disse møter har sin store betydning.
Her kan forstanderen tale til medlemmene som om de var i sine hjem,
og medlemmene føler seg mere fri til å avlegge sine vitnesbyrd og fortelle
om sine åndelige opplevelser og erfaringer. De vet at alle som er til stede er
frelste mennesker og har den samme åndelige innstilling til Bibelens sannheter.
Det skaper en forunderlig samkjensle. Herren gjør bruk av sine gaver
blant oss. Det er tungetale med tydning, profetier og åpenbarelser. Gud
åpenbarer seg i vår midte, trøster, formaner og leder sitt folk. Halleluja.
For de unge har vi søndagsskolen, med bibelklasse for de eldste og
sandkasseklasse for de minste. I de senere år har vi også fått en vuggeklasse.
To søstre i menigheten leder den. Så snart det blir født et barn i menigheten,