Erindringer - Kristenbloggen

MENIGHETEN I MØLLERGT. 38
SALEN i Møllergaten 38 hadde omlag 700 sitteplasser, men den viste seg fra
første stund å være for liten til den store skaren av mennesker som søkte
våre møter. Det var et godt lokale og mange venner ser tilbake på «Gamle
38» som sitt åndelige fødested og «Det helligste sted» hvor ild fra himlen
falt på dem. De syke ble helbredet og Kristus æret blant oss. Halleluja!
Å, hvilken underfull velsignelse Gud iblant øste ut over oss. Det var ikke til å
undres over at Djevelen søkte å reise en mur mot alt dette, men til ingen
nytte.
Gamle venner forlot oss. Venner vi stolte på gikk bort fra Gud. Guds barn
kunne tvile på at våre opplevelser var ekte. De ugudelige gjorde narr av oss,
og mange fordømte oss. Vi opplevde også at noen av våre egne var kjødelige
og søkte sin egen ære, men midt i alle feilgrep og splittelser, og på tross av
alle vanskeligheter som møtte oss, kom vi igjennom det med større tro på
Gud, med mer kjærlighet til våre medmennesker og med sterkere lengsel
etter å herliggjøre Gud. Og vi fikk daglig erfare at den velsignede Frelser var
tro mot sitt ord. Han forlot oss aldri, men ledet oss skritt for skritt videre til
seier. Halleluja!
Pinsevennene i Norge regnet forsamlingen i «38» som modermenigheten for
alle de andre pinseforsamlinger i landet. Mange nåværende predikanter og
forstandere har gått på søndagsskolen der, og evangelister rundt om i landet
har der fått sin åndelige fostring. Mens noen mennesker sa at vi var gale og
gjorde andre mennesker gale, har tusener velsignet oss og søkt våre råd og
bønner. De visste at verket var av Gud.
Ved flere høve ble jeg bedt om å komme til Sverige og andre land for å delta
i møter, men ettersom arbeidet i vår egen forsamling økte, ble jeg mer og
mer bundet til dette. Det krevde all min energi og fysiske og åndelige styrke.
Ved siden av dette har jeg hele tiden redigert Korsets Seier. Mange artikler
til forsvar for pinsevekkelsen har jeg også skrevet i andre blad. Og jeg har
gitt ut ikke så få bøker og skrifter som jeg håper har vært til åndelig velsignelse
for folk. Jeg følte jeg måtte utnytte mitt liv på beste måte for å bringe
flest mulig sjeler til Gud, og la ham bygge opp en levende pinsemenighet i
Oslo. Jeg har også følt min egen uverdighet og uduelighet til å gjøre noe,
uten at Gud ga visdom og styrke, og jeg priser ham for hans stadige kjærlighet
og ledelse. Ham tilhører all ære og pris.
213