Erindringer - Kristenbloggen

En av passasjerene som besøkte oss en dag var den verdensberømte fiolinisten
Ole Bull. Jeg kan ennå minnes hans statelige og kraftige skikkelse. Far ba
ham spille på en gammel fiolin som vi hadde, men den var altfor dårlig. Han
pleide å knuse fioliner av den slags og bygge dem om, ble det sagt, så de
kunne få den rette klang. Men han ba oss besøke seg i sitt hjem på Lysøen,
så ville han spille for oss alt vi ønsket. Jeg husker godt, da jeg som gutt hørte
ham spille i Bergen, hvorledes hans lange hår flagret i vinden, idet han lokket
fram tonene til setergjentens søndag.
Vi fikk også besøk av lutherske emissærer. En del av dem var meget pågående.
De preket lov og nåde, men hadde mindre syn for den fulle frigjørelse i
Kristus. Men mor ba dem, når de besøkte Volheine, å framholde viktigheten
av en øyeblikkelig og nåværende frelse for folk når de prekte, og resultatene
kunne snart ses blant arbeiderne.
I oppveksten var jeg uten tvil nokså vågsom iblant, når jeg klatret oppover
fjellene. Jeg opplevde mange eventyr. Jeg var heller ikke alltid så snild som
jeg burde være. Jeg minnes en scene hjemme. Jeg var redd for å lyve, men
hadde flere ganger søkt å unngå sannheten. Bestefar kunne ikke utholde det
lengere. Mor tok meg derfor opp til hans værelse og ga meg stryk. Jeg forsøkte
å komme meg unna, men til ingen nytte. Mor ga ingen pardon, og det
var bra for meg at hun ikke ville spare meg. Hun hadde ikke nåtidens syn på
oppdragelse, at «barna kommer nok til rette, bare de får tid på seg!» Men
etterat jeg hadde fått min bekomst, så gikk hun inn i et lite rom ved siden av
og kastet seg ned på sengen der og gråt. Det kunne jeg aldri glemme.
Det er vel ingen foreldre som har bedt mere for barna sine enn våre. Vi er i
alt fire: Polly, Louisa, Alexander og jeg. Alexander var en underlig liten gutt.
Han vant alles hjerter. Da han døde, satt jeg i rommet hvor hans legeme lå.
Jeg gråt som om mitt hjerte ville gå i stykker. Han ble begravd på den gamle
kirkegård på Varaldsøy. Der ligger også bestefar.
De første dypere dragelser på mitt hjerte følte jeg da jeg var ni år gammel.
Jeg var ofte blitt berørt av snart det ene, snart det andre, men dette var en
bestemt dragelse av en høyere makt. Jeg satt ovenpå i bestefars værelse og
leste leksene mine, bestefar var nemlig min lærer. Plutselig følte jeg en
varm, god innflytelse legge seg over mitt hjerte og trekke meg ned på mine
knær. Jeg foldet hendene mine og bøyde kne under bordet og ba. Da jeg
hadde bedt en stund, hørte jeg bestefars kraftige røst rope opp til meg fra
21