Erindringer - Kristenbloggen

Vi hadde nettopp hatt besøk av en teologisk student som ganske nylig hadde
hørt professor Amundsen, en av Danmarks mest lærde teologer, si: «Den
tungetale vi i de senere år har hørt her i Danmark er av samme art som den
på apostlenes tid. Tungene er ikke et bevis på bevegelsens sunne karakter,
men på dens kraft.» Dette synes vi er en besynderlig påstand, for det er jo
helt selvfølgelig at hvis det, som professoren mener, følger stor åndelig kraft
med tungene, så må bevegelsen ha en sund karakter.
Professoren omtalte et underlig tilfelle til studentene. Det ble holdt et møte
i Holsterbro mot mormonerne. Ingen av talene syntes å ha gjort noe inntrykk
på folket. Plutselig faller pastor Morten Larsen med et drønn i gulvet
og blir liggende der. Han er tung som bly. Med ett reiser han seg opp og går
like opp på talerstolen og holder en preken med slik makt og autoritet at det
gikk tilhørerne til marg og ben. En ikke troende journalist som var til stede,
sa at han så et strålende lys omgi predikanten hele tiden. Da man fortalte
det til pastor Larsen etterpå, sa han at han aldri før hadde opplevd noe lignende.
Han var kommet for å høre og hadde ikke noe han skulle ha sagt,
men så ga Gud ham ordene og denne vidunderlige kraft og autoritet. Pastor
Larsen tilhørte den lutherske kirke og spesielt den grundtvigske gruppe.
1914 ble også et rikt arbeidsår i Herrens tjeneste. I mai hadde vi vår konferanse
med besøk av misjonær Alma Doering, Afrika, søster baronesse von
Brasch fra Russland, br. Meyer, Tyskland og br. Lewi Pethrus fra Sverige. Alle
pekte på Jesus som midtpunktet for alt vi skulle foreta oss. Søster Doering
anvendte et bilde på hvilken måte vi best kunne forherlige Jesus. I Orienten
er det skikk at brudgommen føres til bryllupshuset på en hvit elefant. Tjenerne
går på hver side med høyt løftede fakler så brudgommens ansikt tydelig
kan sees, mens deres egne er i skyggen. Slik skal vi være hans tjenere med
brennende fakler, så han lett kan sees, mens vi blir skjult.
I min dagbok for 15. september skriver jeg: «Hva kan sammenlignes med
samfunnet med Jesus? Hvor herlig å kunne omgås ham til enhver tid og hvile
ved hans hjerte. Det har vært mange brytninger på veien. Folk har vanskelig
for å forstå Guds enkle vei i alle ting og den kraft som følger med dem der.
De har innviklet seg i så meget symbolsk og tvetydig tankegang at de vanskelig
kan forstå det klare, åpne og herlige som Gud skjenker. De frykter for det
og søker å unngå det. Men der hos Gud finnes det ekte, det livgivende element,
den sanne herlighet. Der finnes vel en ytre herlighet i symbolikken og i
de menneskelige seremonier som tilfredsstiller den estetiske sans hos
203