Erindringer - Kristenbloggen

tok ledelsen av forsamlingen i Zürich da pastor Labilliere reiste til England,
var lærer, men sluttet i sin stilling for å virke for Herren. Han er en god og
dyktig man. Han er døpt med Ånden, taler i tunger og synger herlig i Ånden.
Hans svoger, br. Reuss, er englender og har nå ofret seg for virksomheten i
Sveits. Søster Reuss er rikt velsignet av Gud. Hun taler og profeterer under
Åndens kraft til stor velsignelse.
Nå vil Korsets Seier også komme ut på tysk, idet vennene her nede vil slå sitt
blad sammen med vårt. Det får samme titelvignet som Korsets Seier og
navnet blir «Die Verheissung der Varters und der Sieg des Kreuzes». Br. Ruff
og jeg skal stå som redaktører.
På hjemturen fra Sveits stanset jeg en time i München. Jeg overga min bagasje
til en bærer og gikk litt rundt i byen. Jeg var innom et kapell og en stor
domkirke, begge katolske. I den store kirken holdtes det messe på 8 à 10
forskjellige steder. Det er svært med alle disse formene! Hvor stort at vi har
funnet en vei bort fra alt dette ytre symbolske vesen og ganske enkelt kan
samtale med vår Gud og kjenne blodets frelsende kraft uten en mellommann.
Halleluja!
Mandag 17. november utførte jeg min første dåpshandling. Det var fire
søstre og en bror. Handlingen ble utført hos vennene i St. Olavs gate 6 da
det ikke var noen dåpsgrav i Møllergaten 38. Det var en gripende og høytidelig
stund.
I et brev til meg samme måned forteller fru Anna Larsen Bjørner, Kjøbenhavn,
at hun var blitt innbudt til å holde et foredrag for omlag 700 studenter.
Hennes emne var: Hva jeg har opplevd som en kristen.
Etter pressens uttalelser hadde foredraget øvd en mektig innflytelse på de
tilstedeværende. Hun skriver: «Mens jeg fortalte om min herlige opplevelse i
prostinne Mollerups hjem, hørte vi et fryktelig brak, og så at det var en av de
unge studenter som hadde falt ned på gulvet så lang han var. Etter en stunds
forløp reiste han seg opp og stod med ansiktet inn mot veggen resten av
møtet. Jeg hadde fått en del billetter til utdeling blant mine venner, og de
fleste av disse var åndsdøpte. De satt med bedende hjerter innimellom
studentene. Vi hadde bedt en måned om at noen måtte bli frelst, og følte at
Ånden var til stede.»
202