Erindringer - Kristenbloggen

om jeg ikke ville slutte meg til hans menighet i Stockholm. (Ap. gj. 8, 36—
38.)
For at det ikke skulle virke støtende på baptistvennene i Ørebro, som vi
gjestet, reiste vi til Stockholm, og der i Filadelfiamenigheten, ble min hustru,
og jeg døpt den 15. september 1913 av br. Pethrus. Det ble en høytidelig og
gripende stund og Guds rike velsignelse hvilte over oss hele kvelden. Jeg
utga senere et lite skrift «Hvorfor jeg lot meg døpe».
Dette skritt fikk stor betydning for vårt liv og virke. Mange av våre gamle
venner ble jo svært forbauset. De visste hvor varmt jeg hadde forsvart barnedåpen.
Flere forlot oss og avbrøt enhver forbindelse med bevegelsen.
Som aldri før var jeg sikker på at jeg hadde gjort det eneste rette. Med full
tillit kunne jeg stå på Guds ord og vite meg løst fra menneskelige former og
læresetninger. Pris skje Gud i all evighet.
I min dagbok for 6. oktober 1913 skriver jeg: «Forsamlingen i 38 begynner nå
å anta fastere form. Det er mange som til stadighet går der, og betrakter det
som sitt åndelige hjem. Søndagsskolen arbeider jevnt og godt. Musikkforeningen
er til stor hjelp. Vi ønsker oss en stab av frivillige som vil ta seg av
de bedrøvede og alle dem som søker frelse. Vi har stor grunn til å takke Gud
for den nåde han har vist mot oss, og for den åpne frie karakter virksomheten
har bevart. Så langt hennes tid tillater det, er min hustru med og deltar i
arbeidet. Hun står der som forsamlingens mor og omfatter dem alle med sin
kjærlighet og forbønner.
Søkningen til møtene, særlig søndag kveld, er så stor at vi ber Herren om å
åpne veien for oss til å få et større lokale.»
Etter en inntrengende innbydelse reiste jeg en tur til Sveits. Det skulle holdes
to konferanser der. Jeg møtte der pastor Voget fra Tyskland, br. Bartleman
og andre. Br. Steiner var min tolk. I Sveits har vekkelsen tross motstand
stadig gått framover, så nå er det venneflokker på mange forskjellige steder.
Vi hadde herlige møter i Zürich. Mange kom under kraften, en del ble helbredet
og ikke så få sjeler ble frelst. Manges øyne er blitt åpnet, så de ser at
Gud er med oss og at Jesus og hans dyrebare blod forherliges gjennom denne
bevegelse. På møtene blir det bedt meget. Ofte bare få og korte setninger,
så 40—50 mennesker har her sendt opp en bønn på den tid det tar
2—3 hjemme å be. De vil helst ikke ha lange bønner i forsamlingen her, og
høyt må en be, så alle kan følge med det som blir sagt. Br. R. Ruff, som over-
201