Erindringer - Kristenbloggen

lære var klarere. Barna var født i synd, men under blodet og tilhørte derfor
allerede Guds rike, og da burde de døpes. Jeg forfektet denne teori endog
etter min åndsdåp. Mine dagboksopptegnelser fra de årene viser klart alle
de tanker som strømmet gjennom mitt sinn. Mange av mine venner gikk, en
etter en, dåpens vei, men jeg sto på min gamle teori helt til 1913. Min kjære
hustru var ganske klar på dette punkt. Hun var ikke døpt som barn. Hennes
foreldre tilhørte den «Lammerske frimenighet», en gruppe av gudfryktige og
hellige menn og kvinner, og disse praktiserte ikke barnedåp. Da min hustru
sluttet seg til metodistkirken, ble hun døpt, men ikke med neddyppelsesdåp.
Hun framholdt dog alltid i våre samtaler at hun trodde baptistenes syn på
dåpen var det rette. Uten tvil hadde mitt syn på dåpen meget å gjøre med
mine forsøk på å danne en forening av alle pinsevekkelsens venner. Jeg var
helt ærlig i min kamp for dette. Jeg trodde ganske enkelt at metodistkirkens
teori var den eneste riktige.
Til slutt bestemte jeg meg for å studere spørsmålet riktig grundig en gang til.
Guds ord skulle være min rettesnor, og det alene.
Det avgjorde saken.
Jeg leste gjennom en grundig utarbeidet metodistavhandling om emnet. Den
hadde til hovedmål å bevise nødvendigheten av barnedåpen.
Da jeg hadde arbeidet meg gjennom den, var jeg for alltid ferdig med barnedåpen.
Det fantes intet bevis i Bibelen på at apostlene praktiserte barnedåp,
og jeg fant det umulig å holde fast ved kirkefedrenes standpunkt, for de var
ofte uenig nettopp i dette spørsmål.
Jeg så klart den veien jeg hadde å gå, og i samme øyeblikk jeg så den, handlet
jeg deretter. Etter innbydelse fra pastor Ongman deltok min hustru og jeg
i konferansen i Ørebro. Br. Ongman inntar en særstilling innen baptistsamfunnet
i Sverige. Han har i mange år drevet en spesiell evangelistvirksomhet
med bibelkurser for utdannelse av evangelistsøstre og brødre. Han har alltid
vært en forsvarer av bibelsk hellighet. Han er en utmerket taler og meget
interessert i pinsevekkelsen, men han forlot aldri baptistkirken. Muligens var
han redd for at dersom skolens elever ble nektet å arbeide blant baptistene,
ville den miste den åndelige innflytelse den øvde utover Sverige. Jeg spurte
br. Ongman om han ville døpe meg, men da jeg ikke ville slutte meg til baptistsamfunnet,
kunne han ikke gjøre det. Så spurte jeg br. Pethrus om han
var villig. Da jeg var en reisende i et fremmed land, innvilget han dette, selv
200