Erindringer - Kristenbloggen

Bestefar, George Ball, kom også til Norge, såvelsom andre slektninger. Vi
utgjorde et ganske godt kor når vi sang sammen. Far hadde en god
tenorstemme, bestefar sang med en dyp, kraftig basstemme, andre sang
sopran og en del alt. Vi tilbrakte mange lykkelige timer sammen der oppe på
fjellet med god sang og musikk, og arbeiderne gledet seg over å få lytte til.
Nede ved havnen kom dampskibene fra Hull for å hente svovelkisen, som ble
kjørt dit ned på den lange landeveien. Av og til kom passasjerene opp til
grubene for å besøke oss og se grubene og den herlige utsikt fra fjellene som
omga kolonien, især fra «Viviansfjell». Det fikk navnet sitt av det at en av
ingeniørene, herr Vivian, bodde like ved.
En dag kastet det norske misjonsskip «Eleaser» anker nede ved Øierhavn.
Kapteinen var en alvorlig kristen. Ennå var intet bedehus oppført på fjellet,
men mine foreldre arrangerte et møte i sitt hjem for arbeiderne. Mens de
ba, falt mor på kne og straks husket Herborg drømmen sin. Nå var den helt
og holdent oppfylt.
Så snart det var mulig for mor å tilegne seg språket så noenlunde, begynte
hun med en bibelskole for de unge menn i gruben og foralte dem frelsens
gamle historie. Dette hadde øyensynlig en velsignet innflytelse på flere av
dem. Likevel var tumultene iblant dem, når de drakk, en årsak til megen sorg
for far og mor. Men hun gikk mellom dem som en fredens engel og stilnet
gemyttene under slagsmålene og stridighetene. Flere scener fra de tidene
var av rent sensasjonell art.
Presten Lampe hadde sine regelmessige gudstjenester i de kirker som tilhørte
hans sogn. Den ene var på sydenden av Varaldsøy, den andre i Strandebarm
og den tredje i Jondal. Tre uker gikk derfor hen innen han kom rundt til
kirkene. Grubearbeiderne på Volheine besto mest av fremmede, som var
kommet fra flere kanter av landet, ja, endog fra Sverige. En av de største
bygningene het «Svenskebrakken». De hadde liten eller ingen interesse for
gudstjenesten i kirkene. I de dager var det også få emissærer som dro om og
besøkte bygdene, og når de kom rundt ble de ikke vel mottatt av prestene.
De måte endog gjennomgå atskillig forfølgelse i flere bygder.
Det må derfor kunne sis med trygghet, at det evangeliske virke som mine
foreldre startet deroppe ved grubeanleggene var noe ganske nytt i den
delen av landet. Men deres hjerter og hjem var åpne for alle, bare de fikk
bringe grubearbeiderne og deres familier evangeliet.
20