Erindringer - Kristenbloggen

spottegloser, pipeinstrumenter o. l. Ja, en kveld kom en mann inn med en
stor kurv med levende ål som han tømte ut på gulvet. Men det gikk, og det
rådet også stor stillhet iblant. Gud fylte meg med slik fred og ro, og det
frydet meg å få vitne for denne store skare. Etter møtets slutt sto en skare
utenfor og ventet på meg. Med hånénde tilrop sluttet de så tett opp om
meg at jeg knapt kunne røre meg. En av dem presset sin fot fast opp på min
og øste skjellsord ut over meg, mens hans ansikt lyste av djevelsk hat. «De
ville nok gjerne slå meg,» sa jeg idet jeg så ham rolig inn i øynene. «Nei, De
er for gammel til at jeg ville krumme et hår på Deres hode,» svarte han.
(Dengang var jeg ikke mer enn 48 år, men det grå skjegget gjorde at jeg så
eldre ut.)
Jeg tenkte på Wesley omgitt av rasende mennesker, og gledet meg over å
erfare litt av det samme. Den ene ropte ett, og den andre ropte noe annet,
men Gud ga meg en fullkommen fred, så jeg kunne svare mildt, men
bestemt, på deres spørsmål. Mannen med djevleansiktet regnet opp alt det
onde kristendommen hadde gjort, men jeg svarte naturligvis at det var ikke
kristendom. Enkelte humoristiske bemerkninger falt det jo også, som når jeg
sa: «Det kunne hende vi var enige på mange punkter.» «Hva?» utbrøt mannen,
«De vil vel ikke sammenlikne meg med de idiotene?» De fulgte meg i
prosesjon til trikken, og jeg fikk anledning til å tale med noen av dem.
26. november: «I kveld ble møtet holdt i Studenthuset. Vi hadde håpet at
møtet skulle forløpet litt stillere enn ellers, for vi hadde avertert at bare de
som ikke ville forstyrre fikk komme inn. Gaten utenfor var svart av folk, så vi
selv slapp nesten ikke inn. Det gikk bare en liten stund, så ble forstyrrelsen
så stor at jeg besluttet å sluttet møtet, men folk rakte opp sine hender og ba
meg fortsette, og ved Guds hjelp bar min stemme igjennom all uroen. Plutselig
ble det slik underlig stillhet og vi forsto på politiets holdning at det var
noe i gjære. I den lille sal ved siden av hadde de alt slått inn endel vinduer og
fyllingen i et par dører, og i ett nå ble det kastet store stener inn gjennom
vinduene. Politiet ryddet salen og gaten og vi kunne gå hjem. Ungsosialistene
spurte om jeg ville tale for dem hvis de arrangerte et møte. Joda, jeg skal
komme. Mitt emne var: Jesu program — vårt! Jeg hadde besluttet å lese
mitt foredrag denne gang, og var kommet halvveis gjennom det, tross larm
og tumult i salen, men så fortsatte jeg ekstemporert og avsluttet. Straks var
den livligste diskusjon i gang. De ropte og skrek. Det var hån, latter og
skjellsord om hverandre. Dirigenten ringte med klokken for å skaffe ro, men
også det druknet for det meste i larmen. Jeg kan bare takke Gud for hans
191