Erindringer - Kristenbloggen

Øierhavn ble den havn hvor de store skipene kom og lastet svovelkis. En vei
ble bygd av selskapet. Den svingte seg oppover fra havnen til Volheirie —
«oppe på fjellet». Bygninger ble oppført for grubearbeiderne der, og det ble
også nødvendig å bygge et hjem for bestyreren og hans familie.
Deroppe, mellom stolte og høye fjell, omlag 300 m. over havet, var luften
mild og frisk, og omgivelsene ville og majestetiske. Det skulle bli et sentrum
for mange menn og deres familier, og det sted hvor jeg skulle vokse opp og
senere begynne mitt virke i Herrens vingård. I senere år har jeg, sammen
med min hustru og andre, besøkt Volheine flere ganger. Alt det som nå ses
der oppe er ruinene av de hus som tidligere sto der, og et hus som senere
ble bygd av et nytt selskap, som begynte å minere der etter min fars død. En
intens ensomhetsfølelse snek seg inn over meg da jeg atter besøkte de gamle
stedene, som jeg kjente så godt fra mine guttedager og tidligste ungdom.
Ikke lenge etterat vårt hjem ble oppført på Varaldsøy, kom Herborg Haukeness
og ba om å bli tjenestepike. Jo, mor tok imot henne. Nå var Herborgs
drøm allerede for en stor del oppfylt. Husene sto der oppe på fjellet, hvor
hun hadde sett dem i drømmen, og bestyrerens hjem likeså, og nå var hun
blitt pike i hjemmet.
Det var lang vei til kirken. Først måtte en spasere eller kjøre ned til Øierhavn,
så rodde en med seks roere den lange veien rundt øyas sydlige del. Men når
været var fint, så var også turen som en storslagen utflukt, og omgivelsene i
fjorden var iblant så henrivende, at en ikke kan finne noe som overgår dem
hvor en enn reiser i verden.
I de dager hadde presten stor makt. Når båten hans ble sett (han bodde i
Strandebarm) ble det en alminnelig bevegelse blant folket som var samlet
fra bygdene rundt omkring, og når han ble sett i nærheten av kirken, begynte
kirkeklokkene å ringe og mennene løftet på hattene sine.
Den gamle kirken på Varaldsøy er revet ned nå. Man burde latt den stå som
et minnesmerke. Mange interessante ting kunde berettes fra gudstjenestene
i de dager.
Oppe i fjellet måtte vi endelig bygge et lite bedehus, hvor vi kunne samles til
møter hver søndag og ellers i uken.
19