Erindringer - Kristenbloggen

24. mai: «Etter møtene i London tok min hustru og jeg et par hviledager før
vi reiste ned til Sunderland. Vi reiste også ut til Windsor og så slottet der. Vi
spiste lunsj i en liten hyggelig restaurant som hadde vært i samme families
eie i nesten 300 år. I denne by var det dronning Victoria tilbrakte sine lykkeligste
dager. Her kunne hun gå fritt omkring, elsket av alle, og vakkert er det
innenfor i dette gamle slott med de mange fortidsminner.»
I Sunderland hadde vi en storslagen konferanse med mange av deltagerne
fra London-konferansen og mange venner fra forskjellige land. Vi var 8 stykker
fra Norge. Det kunne være interessant å omtale noen av de taler som ble
holdt, men det ville ta for stor plass i denne bok. Jeg vil bare nevne at en
kveld hadde vi et sosialt møte hvor alle de utenlandske deltagere var på
plattformen og sang etter tur en sang i sitt eget språk og så sa de noen ord
om arbeidet i sitt eget land.
Mens jeg var i England denne gang, tok jeg tid til å besøke de trakter hvor
jeg var født og hadde levd mine første år. Siste gang jeg var der nede, hadde
jeg kjørt med «coach» (postvognen). Veien gikk over Kit-Hill, det høyeste og
eldste grubeanlegg, omlag 1000 fot over havet. For en herlig natur! Ikke
norsk, men vakre avrundede koller med smilende grønne enger, atskilt med
hedges, og skogpartier og små landsbyer strødd innimellom. Lang ute i det
fjerne så vi den engelske kanal. Bred og blank snodde Tamarelven seg forbi
Salt Ash, som en kunde se toppen på, og så videre til Devonport. Da er det
ikke langt til Plymouth. Vi nådde St. Anns Chapel, en liten landsby med et lite
wesleyansk kapell. Der bodde engang en gammel tante av meg som jeg var
hos en juleferie.
Så nådde vi den gamle «Turnpike». I gamle dager var det en grind der hvor
alle måtte betale bompenger for å kunne passere. Her gikk jeg av og tok av
fra hovedveien til mitt hjemsted i Albaston. Der stod hjemmet. Jeg tittet inn
over grinden. De samme prektige trær som skygget mot vest stod enda, men
den gamle brønnen hvor jeg nær hadde druknet som barn, var fylt igjen. Det
var underlig å gå omkring i det gamle huset. På den andre siden av veien
stod det gamle primitive Mehodist kapell. Det var der jeg som barn så de
første lysbilder. Jeg traff mange som husket mine foreldre og den øvrige
slekt. Her var det de gamle kjære hadde så mange interesser. Det kunne
skrives meget om de vekkelser som oppsto her og i Mary Tavy. Min bestefar,
George Ball, kaptein Kent med flere, var de ivrige medarbeidere i vekkelsen i
Mary Tavy. Mine foreldre ble frelst da. I Albaston tok min mor ivrig del i
188