Erindringer - Kristenbloggen

stort tap for menigheten i Albaston hvis hun skulle reise til Norge. Men Gud
hadde likevel planlagt dette.
Jeg var den gang omlag fem år gammel. Ifølge notiser i dagboken, som ble
innført senere, hadde jeg, endog i de dager, vært utsatt for flere små eventyr,
som nær hadde kostet meg livet, hvis ikke forsynet var kommet imellom.
Det kan synes rart for mange, men mor fortalte en gang, at en gammel katolsk
prest, under besøk i Skottland, da jeg var omlag et år gammel, hadde
vist en mer enn alminnelig liberal ånd, for enda han visste at vi var protestanter,
vågde han likevel å velsigne meg.
Da tiden kom for mor til å forlate sine mange venner i Albaston, Calstock,
Gunnislake, Mary Tavy, og distriktet omkring Albaston, så takket de henne
alle for den hellige innflytelse hun hadde øvd. Ved avskjeden brast de alle i
gråt. Men da kom menighetens pastor fram og sa til mor, idet han Ia sin
hånd på hodet mitt: «Gråt ikke Mary, kanskje denne vesle gutten kan bli en
metodistpredikant i Norge en gang!» Denne profeti ble senere oppfylt. Gang
på gang har jeg i senere år vært grepet av den kjensgjerning, at Gud selv har
ledet våre skritt, og at det var Ham som i sin visdom ledet far til å velge
Norge som vårt framtidige oppholdssted.
På vei til Hull hadde jeg nær møtt et uhell. En passasjer lot til å være meget
interessert i meg. Plutselig stanset toget og han forlot det, enda det ikke sto
på noen stasjon. Han var en av jernbanefunksjonærene. Jeg gikk etter ham
fra toget, men han så meg ikke, og i det samme satte toget seg i bevegelse.
Der sto jeg ganske alene. Mor fikk plutselig se meg gjennom kupévinduet, og
stor var hennes forferdelse da hun så gutten sin der på linjen, akkurat der
hvor de ventet at hurtigtoget snart skulle passere. Men så fikk en annen
jernbanemann øye på meg og førte meg til stasjonen, og det var ikke liten
fryd da mor endelig fikk se meg igjen ganske uskadd.
Vi reiste over Nordsjøen med «Scandinavia», en av Wilsonbåtene, og det var
stormfullt underveis. Idet vi nærmet oss kysten og vi så noen av de største
fjellene, sa jeg til herr De Bussy, en fransk ingeniør, som skulle til grubene:
«Hvis jeg bare hadde en liten stige på toppen av disse høye fjellene, så kunne
jeg klatre like inn i himlen!» Det var mitt første barnslige inntrykk av de
norske fjellene. Etter vår ankomst til Bergen, fortsatte vi uten videre like til
Varaldsøy.
18