Erindringer - Kristenbloggen

personer her i Coonoor som har fått sin pinsedåp i disse dager, og de taler i
tunger. De fleste er misjonærer. En hel del har kjent den hellige ild brenne i
sitt hjerte og i sitt legeme, men de har ennå ikke nådd fram til den fulle
pinsedåp. Men vi tror at de snart vil gjøre det.
Mens jeg var i Coonoor, tok Mr. Groves meg rundt til forskjellige stammer.
Naturen var praktfull og heten ikke så intens som nede på sletten. Vi mottok
stadig budskap fra alle verdens kanter at vekkelsen bredte seg, og at mektige
ting ble gjort for Mesteren.
Calcutta 25. juli 1908: Her er jeg i det britiske rikes nest største by med over
en million mennesker. Derav over 24 tusen europeere og eurasier, resten
innfødte. Det var rent rart å forlate Coonoor etter alle de herlige møtene der
oppe. Nå er de spredt over hele India, de som var samlet der. Den siste søndagen
hadde vi en velsignet nattverd sammen. Alle var med, fra de eldste
ned til barna. For noen deilige barn! De får mitt hjerte til å lengte etter mine
egne der hjemme. På min fødselsdag kom de alle inn med blomster om
morgenen. Vi ba sammen og takket Gud, for flere av dem var blitt døpt med
Ånden.
På min videre reise måtte jeg stanse en hel dag i Madras. Hvem tror dere så
jeg traff der? Jeg hadde gått en liten tripp bort til den store basar og ble var
en stor, kraftig bygd indier og en indisk gutt. Straks falt det meg inn at det
måtte være Josef Israel. Jeg hadde ikke sett ham på 11 år, og da bare en
enkelt gang i Norge. Jeg så så lenge på ham at han ble oppmerksom på det
og så opp, men han kjente meg ikke igjen. Jeg tenkte: Du tar nok feil. Jeg
gikk videre, men i det samme kommer han etter meg med raske skritt. Han
gikk forbi uten å tale til meg. Da jeg kom utenfor, sto han ved en religiøs
bokhandel. Da sa jeg til meg selv at det må være ham, og jeg ba Gud om å la
meg få rede på det. Vi vekslet noen tilfeldige ord, og jeg fikk anledning til å
spørre ham om han kjente Josef Israel. «Det er nok meg, det,» svarte han.
Det ble gjensidig gjensynsglede og vi fikk en god samtale, idet han fulgte
meg til stasjonen. «Dersom jeg hadde visst,» sa han, «at De skulle ha kommet
denne veien, skulle jeg ha arrangert møter for Dem her i Madras.».
Denne gang ble det nok ikke tid til det.
Calcutta, Calcutta, dit måtte vi! Under oppholdet i Calcutta ble møtene holdt
i St. Andreas-kirken, en skotsk, presbyteriansk kirke, og en stor baptistkirke.
Gamle pastor Hook er helt med og sa: «Her kan De gjøre fullstendig som De
179