Erindringer - Kristenbloggen

kvelden etter vitnet han om den vidunderlige nåde han hadde mottatt. Det
føltes som han hadde vært bortrykket til The Island of the Sea, og talte det
språk som bruktes der. Den kvelden fru Boddy mottok sin åndsdåp var også
en herlig kveld. Jeg følte hvordan ilden gikk gjennom meg, og ledet meg til å
gå bort hvor hun satt og legge mine hender på hennes hode og be for henne.
Etter hennes eget vitnesbyrd følte hun ikke min berøring som en fysisk,
men åndelig fornemmelse. Jeg la merke til at hennes høyre arm og hånd
skalv litt. Hun mottok tungene samme kveld og bevegde seg iblant oss som i
henrykkelse. Vi skal aldri glemme den skjønne sang, hennes ansiktsuttrykk
og stemmens klang etter som storheten ved blodets makt fylte hennes sjel.
Med utstrakte hender sa hun: Blodet, blodet, det er blodet. Vi følte alle at vi
var i Guds nærhet.»
Vi opplevde det samme her som i andre land at enkelte kan komme så å si
rett inn fra gaten, bli frelst og døpt i Ånden med det samme, de kommer
foran andre som har søkt lenge. Det kommer seg av at de første tar tingen
enklere enn de andre. De blir som barn og tar imot velsignelsen i tro. «De
siste skal bli de første», er en sannhet som blir nevnt i denne forbindelse.
Det er meget ydmykende for dem som har søkt velsignelsen i uker og måneder,
at nyomvendte kan bli åndsdøpt med det samme. Men Gud er i det: De
ventende hjerter vil en gang, etter de har tatt imot velsignelsen, takke Gud
for at han lot dem vente så lenge. De mottar gjennom dette lærdommer
som kommer dem til nytte etter at ilden er falt. En sang som ofte ble sunget
i Sunderland var den jeg skrev i Amerika like etter at jeg fikk min åndsdåp:
170
«Jeg har nået Sions sollyse høye.»
Jeg skrev flere små brosjyrer om pinsevekkelsen da jeg var i England, og
pastor Boddy spredte dem rundt i tusenvis. Jeg nevner et par av dem:
«When the Fire fell», «A friendly talk with Ministers and Christian Workers»,
«Facts concerning Pentecost and the Gift of tongues» og flere. Jeg tror de
var til hjelp for mange.
Dagboken 18. september 1907: «Gud ga meg en vidunderlig dag i går. Jeg
har bare noen få ganger opplevd en slik fylde av ild og kraft, og da har jeg
følt det som om jeg kunne dø, men i går var det ikke bare en fornemmelse
av hans hellige nærvær, men mitt hjerte ble gjennomstrømmet av den reneste
glede og det føltes som jeg vandret i min konges nærhet og priste
ham.»