Erindringer - Kristenbloggen

husmøter. Ikke så få ble rikelig velsignet av Herren. Noen kom igjennom og
talte i tunger. Halleluja!
Da båten «Primula» gled fra bryggen i Kjøbenhavn siste torsdag kveld, var en
stor skare møtt opp for å be farvel. Sang på sang bruste fram, mens de viftet
med lommetørkler. Gud være lovet, for så mange trofaste venner! Glad var
jeg da jeg så deres lykkelige ansiker, over å vite at det var Jesus de så hen til
og ikke meg. Han hadde brakt dem lykken og velsignelsen. Vi er bare «unyttige
tjenere», som Paulus sier.»
«Pastor Alex. Boddy, som daglig sendte meg meddelelser om forholdene i
England i hans menighet, oversendte meg med et bud et brev med det
samme jeg steg i land i Newcastle. Venner var, ifølge det, kommet fra flere
kanter av landet for å overvære møtene.
Å, hvor jeg følte min ringhet og avhengighet av Gud. Men jeg så ganske klart
at Herren sto bak det hele og ville bruke dette besøk i mitt gamle fedreland
til sin ære.
Allerede samme dags kveld (lørdag) i sakristiet hadde vi et herlig bønnemøte
og stor velsignelse ble flere til del. Jeg forstår at Herren gjennom br. Boddy
har beredt veien godt. Her er mange som lenges og som i ukevis har søkt sin
pinsedåp. Noen helt siden br. Boddy kom hjem fra Norge. Og ikke alene her,
men mange steder i England, hvor hans skrifter er blitt spredt. Flere og flere
samles i Sunderland nå for å søke velsignelsen.
Søndag var det nattverdgudstjeneste i kirken. Det er ikke «høykirke», men
selv i «lavkirken» er det meget mere ritual enn vi er vant til. . . Kl. 3 em. talte
jeg i «Parish Hall» (det store menighetshus) og like etter kveldsgudstjenesten
i selve kirken. Deretter et herlig bønnemøte i sakristiet. Flere ble herlig
velsignet av Herren, noen døpt med den Hellige Ånd og ild og talte i tunger.
Ettermøtet varte til omkring 4-tiden mandag morgen.
Bare tenke seg til (ikke at jeg attrår det) at en engelsk statskirkeprest tillater
at en, som ikke er ordinert i deres kirke, taler i kirken lite etter aftensang,
mens forsamlingen ennå er til stede. Nå er det skjedd! Men br. Boddy er ikke
av de alminnelige prester. Hans svoger, som også er statskirkeprest, er med
her og søker å bli åndsdøpt.»
167