Erindringer - Kristenbloggen

På denne måten gikk det over alt hvor Herren sendte meg. I Kristiansand
står det et stykke i Byposten om vekkelsen der, at det «fra motstandernes
leir har vært slynget ut den ene bannstråle etter den andre mot det Guds
verk som nå pågår. Det siste de har funnet opp er at det hele er Djevelens
verk. Denne erklæring kommer fra en del kristne som står utenfor bevegelsen,
og av den grunn umulig kan sette seg inn i den på en korrekt måte. De
ser på alle de skjevheter som kan oppstå på grunn av det onde som er hos
menneskene. De er for kortsynte til å se at det er nettopp det onde vi vil til
livs og som nå kommer fram så klart under Åndens søkelys. Søker de etter,
så finner de nok av djevelskap i sin egen leir. Har de noe av Guds kraft i seg,
så vil Satan komme i harnisk, men er det stille og rolig innen deres krets, så
er det et godt bevis for at de åndelige krefter ikke er store eller virksomme.
Der hvor de første disiplene kom fram, satte de opp ned på hele verden (Ap.
gj. 17, 6).»
«Trengselen på møtene er like stor, selv søndag formiddag er alle sitteplassene
opptatt i den store Turnhallen så vel som i Torvgaten 7. Mange måtte
gå fra siste sted ved 4-møtene nå i påskehøytiden av mangel på plass, og det
har vært omtrent umulig å komme fram i forsamlingen i Turnhallen om
kvelden. Det er naturligvis mange spottere til stede, oppegget til spott for en
stor del av pressen. Den uro som merkes i forsamlingen på ettermøtene
iblant er nettopp en følge av den lettsindige og hoverende ånd som er vakt
ved de ukristelige, fanatiske og intolerante artikler som er kommet fram i en
del av dagspressen. De krever rett til å tro hva de vil om Gud og religionen,
men kaster stenk på dem som mener seg berettiget til å øve samme rett.
Likevel utgir de seg for å være en «liberal» presse. Det er derfor naturlig at
når en i lang tid ikke har gjort noe annet enn klandre en virksomhet, så vil de
folk, hvis Bibel er avisen, tro på den, og deres holdning blir deretter. Vi er
likevel takknemmelig fordi mange nå forstår at jo mere djervt en del aviser
angriper bevegelsen, desto sikrere tegn har de for at den går dypt og virker
godt. Vi kunne jo ikke vente noe annet av den rasjonalistiske presse, som
alltid søker å rive ned den gamle Kristi fane. For når alt kommer til alt, så er
det ikke tungetalen kampen dreier seg om, men det som ligger dypere. Kan
det bevises at det er talt i tunger som på apostlenes tid —
og det er bevist,
da må de medgi underet. Da er det noe ved tegn og undere likevel! Og på
våre møter er forsoningen — blodet — framholdt som grunnlaget for alt. Er
157