Erindringer - Kristenbloggen

som står på avstand dømmende og kritiserende fordi de ikke kan forstå alt
som foregår på møtene, når så mange Herrens vitner kommer langveisfra
for å be sammen med Guds folk i Kristiania om Åndens fylde, og så drar hjem
med takk til Herren for den velsignelse de får!»
«Ilden er falt i Skien, Asker, Trondhjem, Spydeberg, Sandsvær, Sarpsborg,
Larvik, Kristiansand og Ålesund.» Som et lite inntrykk fra vekkelsen kan jeg
anføre hva Varden skrev om møtene i Skien: «Tilstrømningen til møtene i
metodistkirken, Betania og Frikirken var i går (21. februar 1907) om mulig
ennå større enn noen gang tidligere. Dørene ble åpnet ved 7-tiden og i en
håndvending var lokalene, galleriene, gangene overfylte — ja, fra torget og
opp mot metodistkirken bølget hele kvelden lange rekker av folk, som ventet
på å slippe inn. Selve møtene var i går betydelig roligere, nysgjerrigheten
synes ikke å være så stor nå. Når noen taler eller synger i tunger er det gravstilt,
og det ser ut som de fleste er, om enn forundret, også betatt. Når fru
Seehuus (pastor Seehuus' hustru) står opp og taler eller synger, henger alles
øyne ved hennes lepper, hun betraktes nesten som en helgen. Hun har også
en behagelig stemme, og over hennes tale og vesen hviler en inderlighet og
overbevisning som virker.»
Nå når dette skrives er det allerede flere år siden Herren hentet henne hjem,
men hun etterlot seg et skjønt minne!
Det innløper stadig meldinger til Byposten fra mange byer og landdistrikter
om den kraftige inngang vekkelsen har fått på disse stedene. Fra Danmark
skriver pastor Anton Christensen i metodistkirken: «Herren gi oss en slik
pinsetid i Danmark!»
Bladene syntes gjennomgående ikke å forstå seg på den, som rimelig kunne
være. De var ikke vant til den slags. I Fredrikstad hadde vi veldige møter i
Frikirken og Tivoli. På kveldsmøtet i Tivoli, skriver jeg i Byposten, «rådet en
velsignet ånd i forsamlingen. Mange var grepet av Guds Ånd, og det var tegn
til en herlig seier for Jesus. Så begynte ettermøtet og vi ba dem å komme
fram som ville overgi seg til ham. En del kom fram. Det var stille i forsamlingen.
Men mens vi ba, begynte en av søstrene å synge i Ånden. Tonene
kom så stille og klare, men forsamlingen hadde hørt dem og det var antagelig
første gang de fleste hadde hørt noe slikt. Med ett begynte de å trenge
seg fram for å se og høre, det hørtes som et stadig stigende brus fra menneskehavet,
og når jeg åpnet øynene mine møtte de en mur av ansikter som
155