Erindringer - Kristenbloggen

ukjent. Begge prestene kjente henne godt. Hun tilhørte metodistsamfunnet,
og de var overbevist om at her virkelig forelå ekte tungetale. Ved disse tider
utbrøt vekkelsen i Arvika, ifølge «Arvika Nyheter», i et baptistkapell. «Hundrer
måtte stå utenfor kapellet fordi det ikke var plass nok inne. Det var motstand
også der. Det første sted i Sverige var, som sagt, Skövde, og det var
den unge mann Jansson (Ek) som Herren benyttet som redskap der. Jeg traff
ham i New York på Alliance House hvor vi bodde begge to. Morgenposten
omtaler vekkelsen i Skövde og sammenlikner den med vekkelsen i California
og Kristiania. Bladet nevner også at pastor Hugo som var pastor i baptistsamfunnet
i Skövde hvor vekkelsen begynte, var en gammel venn av Barratt
og at han nærte den største respekt for Barratts forstandsgaver og religiøse
sans.»
Straks ilden falt i Skövde, begynte den å spre seg utover Sverige fra by til by. I
samme nr. av Byposten fortelles «at møtene i Kristiania var besøkt av slike
skarer at vi aldri har sett det overtruffet noen gang.» Møtene ble holdt i
Torvgaten 7 og Turnhallen. At folk kunne holde ut å stå sammenstuvet i
timevis, er merkelig. Hundrer måte gå som ikke kom inn. Over formiddagsmøtet
i Turnhallen var det en underbar stille kraft, men i de mer stormfulle
møter lørdag og søndag kveld talte også Herren like kraftig til folket. Mange
sjeler ble frelst, og en skare Guds barn søkte hjerterenselse og Åndens dåp.
Det er nesten umulig å komme på kne i slik trengsel, men hjertene ble stevnet
innfor Herrens skranke. Ved ti-tiden søndag kveld var det mulig å bevege
seg litt i salen, og da begyntes bønnemøtet i hver ende av salen og ved sidene
og innimellom stolene overalt, så forsamlingen ble omgitt av et ildhav av
bønn og sang.»
«Sambåndet», indremisjonens organ på Vestlandet, inntok en meget sympatisk
artikkel om vekkelsen: «Vi kjenner bevegelsen i Kristiania for lite ennå til
å si stort om den, men det er vi klar over, at den ikke kan forkastes fordi om
det tales med tunger, og om det er heftige åndskamper med høye rop og
stor nød, eller om det er stor jubel og fryd hos løste sjeler. Dette er intet nytt i
Guds rike.
Og vi vil si til de kristne: Vær varsom med å dømme bevegelsen. Vi må for all
del ikke komme til å stri mot Herren. Herren vil vise oss det rette, og vi må
ikke overile oss. At det trenges en alvorlig bevegelse iblant oss, derom er det
ingen tvil» osv.
152