Erindringer - Kristenbloggen

Men det var ikke alle som forsto det. De festet seg ved enkelte ytre foreteelser
og framholdt det som bevis for hvor dårlig pinsevekkelsen var. Men det
er som pastor Lewi Pethrus sier: «Vil en gå gjennom sin nestes store og prektige
portaler, så tør det nok hende at man kan samle noen kurver fulle av
frukt som er falt ned fra trærne. Men hvis en går inn i byen og viser disse
fram som et bevis på at det er en elendig frukthave naboen har, så taler en
ikke sant, en gir nesten en uriktig forestilling av forholdet. For alle som kjenner
til det vet at naboens frukthave er fylt av ypperlig og førsteklasses frukt.
Slik kan en alltid peke på svakheter og feilgrep i en hvilken som helst vekkelse,
men det er synd å framholde det som et sant uttrykk for selve vekkelsen.»
En av de menn som angrep meg sterkest i begynnelsen var en av mine kolleger
i metodistkirken som nå forlengst er død. Han var en meget veltalende
mann, men forsto seg ikke på denne bevegelsen. Han hadde lest en skildring
i et metodistblad i Amerika som var fullstendig misvisende og uriktig, og
dømte det hele ut fra den. Artikkelen gjaldt særlig vekkelsen i Los Angeles,
men ble av min kollega anvendt på vekkelsen her i Norge. Men det viste seg
at folk, hvis ærlighet og sunne fornuft ingen hadde rett til å dra i tvil, framholdt
de kraftigste bevis for at vekkelsen i Los Angeles var et verk av Gud. Og
slik viste det seg at det verk som nå var begynt i Norge også var sprunget ut
av den evige kilde!
18. januar: «En sogneprest her i byen skal ha sagt til sine konfirmanter at om
de enn ikke var med i vekkelsen, så måtte de ikke stille seg imot den. En
annen har etter sigende uttalt på et samtalemøte at Herrens kraft var med i
denne bevegelse, og selv om naturligvis Satan søkte å gjøre sitt, så var det
rørende å se de tette skarer som søkte å komme inn på møtene og begjærlig
ventet på å få høre mer av livets evangelium.
Dr. Chr. A. Bugge, hvilken mening han enn har om tungetalen, uttalte i Ørebladet:
«Kan imidlertid massene fåes til å møte opp og det for en lengre tid,
så er dermed allerede meget vunnet. For de kommer ved pastor Barratts
møter under en gagnlig påvirkning, og det har overmåte meget å si.»
Det er oppmuntrende å merke seg at en framskutt luthersk teolog vil tale så
anerkjennende om en dissenterpredikants arbeid. Vi tillegger ikke oss selv
æren for det, men betrakter det som et tegn på at intoleransens og partiskhetens
ånd begynner å vakle i flere kretser.»
147