Erindringer - Kristenbloggen

det ene land etter det andre for å være sikker i sin sak. I dette tilfelle er, som
sagt, enkelte av våre norske journalister skyld i det. Og ved siden av kommer
den fantasifulle framstilling som de andre lands referenter gir i tillegg til de
norske. Etter et finsk blad skal vi ha drevet på i lang tid med opphissende
vekkelsesmøter inntil resultatene grenser til religiøst vanvidd. Ja, flere
svenske blad har betegnet det herlige verk Herren gjør i disse dager her i
Kristiania som «religiøst vansinne».
Men de som kjenner litt til den måte som verden betrakter et kraftig verk av
Guds Ånd på, forundrer seg ikke det minste over slike betegnelser. Det er for
dem et bevis for hvor sterk den bombe var som Herren lot falle ned i all den
rasjonalisme, verdslighet, stolthet, egenrådighet og last som råder her i
Kristiania. Det var det som måtte til!
Enhver upartisk deltager i våre møter vet hvor helt vi har latt Herren lede
disse møter ved sin Ånd. At det iblant oppstår menn og kvinner med kjødelig
sinn som taler uten den Hellige Ånds ledelse er sant. Og vi har stått i ferd
med å avbryte dem gang på gang, det eneste som har holdt oss fra det er
den upartiskhet vi har villet la den enkelte uttale seg med; men så har det
vært desto lettere å bedømme hvem det er som er ledet av Ånden og hvem
som ikke er det.
Heller ikke kan vi for den uorden med skrål og skrik utenfor Torvgaten 7 på
gårdsplassen blant de elementer som brenner av hat mot Kristus og hans
sak, som de blad som har motstått vekkelsen har trommet sammen. De få
ganger det har hendt, får de bære hele ansvaret for.
Heldigvis har gjennomgående de skarer som har møtt fram vært ordentlige i
sin opptreden. Iblant har det stått svart av folk på gaten utenfor lokalene, og
der har folk med åpen Bibel samtalt om vekkelsen og tungemålsgaven.»
«Hadde ikke Turnhallen vær opptatt av turnforeningen, så hadde vi benyttet
den hver kveld. Mange har rådet oss til å ta Calmeyergatens Misjonshus i
bruk, men ennå har vi ikke fått noen anmodning om det. Det viser seg nå
klart at tanken om å få et nytt, stort lokale her i Kristiania, det som foranlediget
min reise til Amerika, var på sin plass. Men Herren ville ikke at det
skulle skje på den måte vi hadde tenkt og håpet. Vårt besøk i forskjellige
forsamlinger her har også vist seg å være til velsignelse for dem. Baptistenes
tabernakel, frimisjonsvennenes lokale Betlehem, metodistkirkene og virksomheten
i Torvgaten 7 har alle stått åpne for disse møter. Dessuten har
144