Erindringer - Kristenbloggen

med seg overalt hvor de kommer. En ble ledet til å gå fram i Vår Frelsers
kirke. Presten kom til ham og sa: «Det er sant hva du sier, men du forstyrrer.»
Han ble ført til side av presten som samtalte nærmere med ham på tomannshånd.
Ett er visst at ingen har bibelsk rett til å hindre noen i å vitne om
Herren eller tale med tunger i en kirkelig forsamling. Les hva Paulus sier om
det i 1. Kor. 14, 39.
Flere predikanter søker nå sin pinsedåp.»
«Folk kommer nå inn fra landdistriktene og byene for å se og høre om det
verk Herren gjør iblant oss. Det kommer bud om at det vekker oppmerksomhet
utover hele landet. En referent for en større avis fortalte meg at han
hadde fått telegram fra Sverige med forespørsler om saken, og ilden vil gripe
om seg der også. Det er allerede ilddøpte svenske venner på vei til Sverige
fra Los Angeles, står det i bladet «The Apostolic Fait».
Møtene har to kvelder vært holdt i metodistkirken på Grünerløkken, og i
Torvgaten 7 er det møte hver kveld.
Herren løfte sitt åsyn over oss alle og velsigne Norges hovedstad, ja, hele
landet med strømmer av nåde!»
Kom i hu at dette ble skrevet i 1907 i januar. Når vi nå ser oss om etter
mange av de kjære ansikter som var med i begynnelsen, så er de borte.
Herren har hentet dem! En blir noe vemodsstemt når en tenker på det, men
samtidig takknemlig til Gud som har vist oss at det evangelium vi har forkynt
har gitt disse venner seier både i liv og i død.
Snart skal vi møtes hos vår Frelser kjær
som hvite skyer imot himlen farer.
Tenk hvilken dag når vi hans åsyn ser
og synger høyt hans pris blant frelste skarer!
11. januar 1907: «I dag hadde vi et møte i Citypassasjen for kristelige arbeidere
i de forskjellige samfunn. Ganske mange var møtt fram. Ledende menn i
Indremisjonen, dissentersamfunnene, de frie misjoner og Frelsesarméen.
Flere uttalte seg. Pastor Olsen var likevel den som meget bestemt presiserte
sitt standpunkt at tungene ikke var for alle. Vår redegjørelse stemte med
tidligere framstillinger i Byposten og ellers, at tungene ikke var det vesent-
141