Erindringer - Kristenbloggen

Slik fortsatte det under hele jule- og nyttårshelgen, og vi hadde mektige
møter flere steder, og ingen gjorde oss fortred eller skrev om oss. Alle skoler
hadde fri, studentene var reist hjem, og avisreferentene tok det med ro i
julehelgen, og vi hadde fred. . . . Men så kom stormen!»
«På et møte i City-passasjen fikk en eldre herre åndsdåpen med tungene
straks vi la hendene på ham. En lærerinne hørte en av de unge kvinner, som
synger i Ånden, synge to sanger, en på engelsk og en på tysk. Uttalen var
aldeles fullkommen. En dame hørte en mann tale på flere språk som hun
kjente. Mens en ung mann lå på gulvet og talte i tunger, la vi hendene på
ham og ba at Herren måte gi ham sangens gave. Øyeblikkelig begynte han å
synge i et fremmed tungemål med en vakker barytonstemme til sin Frelsers
pris. Siden talte han i tunger, profeterte, og sang i Ånden gang på gang.
Møtene ble også holdt om dagen fra kl. 10 fm. i Torvgaten 7.
Vi måtte nemlig slutte med middagsbønnemøtene i Citypassasjen da det
kom bud fra alle kontorer at vi forstyrret dem. Og så sa den kjære, nylig
avdøde predikant Bot Nyborg: «Jeg taler i Nordquelles lokale, men jeg er
sikker på at han ikke har noe imot at dere holder møtene der.» Og så vendte
strømmen seg dit. Det ble som en Adullams hule. Vi leser i 1. Sam. 22, 1—2
at alle som var i nød, eller som var trykket av gjeld, eller som var misfornøyde,
samlet seg om ham (David) og han ble deres høvding. Der samlet
de seg nå om — Jesus! Folk av alle slag styrte nå sine skritt til Torvgaten 7.
Jeg skriver i dagboken: «Br. Erik Andersen (Nordquelle) er i full harmoni med
bevegelsen, og også mange av de venner som går i Torvgaten 7 søker nå
dåpen i Ånd og ild. Likedan går det i 1. metodistmenighet og i Templet (Frelsesarméen)
og andre steder. Dette vil bli alminnelig, og de predikanter og
prester som står imot, vil få se at Herren vil bane seg en vei for sin sak like
for deres øyne, så de gjør best i å ydmyke seg og søke alt Herren har tiltenkt
dem.»
Senere: «I Studentersamfunnet hadde vi en merkelig dag. Like i begynnelsen
av formiddagsmøtet vårt falt en bror på kne under Åndens kraft og ba høyt
og ble til sist liggende flat på gulvet. Rett som det var brøt han ut i sterke rop
til Herren, mens vitnesbyrdene og sangene gikk for seg. En bror langt nede i
den store forsamlingen reiste seg og spurte om vi ikke kunne tale trøstens
ord til ham som lå der. Vi svarte, som tilfelle var, at vi hadde nok søkt å trøste
ham, men funnet at han var frelst og renset i Jesu blod og søkte nå en full
139