Erindringer - Kristenbloggen

«En mor reiste seg på plattformen, og idet hun pekte på sine to sønner som
lå under Guds kraft, ropte hun høyt og jublet. Den ene av dem reiser nå
omkring i Danmark og vitner om Gud, og den andre er misjonær i Kongo. En
søster som hadde vært under Guds kraft, sa da hun reiste seg med håret i
uorden: «Herre, det var mine krøller og kreppete hår som hindret meg.» En
søster som vi senere traff i Chicago satt der og så temmelig rar ut idet hun
stammet fram de mest forunderlige lyder. To søstre satt stille og bare så opp
mot himmelen og talte noe som hverken de eller vi skjønte. En offiser i Frelsesarméen
akkompagnerte stadig med høylydte «halleluja — halleluja!» En
ung mann var henrykket til kl. 6 om morgenen. Hans mor og far som sto ved
ham var visstnok forferdelig engstelig for ham, da han ble så lenge borte,
men vi forsikret moren at ingen døde i den tilstand. Omlag 40 stykker ble
igjen til kl. 6 for å se hva Gud ville gjøre med ham. Det var bare Åndens store
kraft. Det forsto de også da de senere på morgenen hørte ham tale og be, og
de priste Gud for ham. En annen ung mann, som sikkert var besatt av en ond
ånd som ikke ga ham fred, hylte og skrek om befrielse så vi måtte be for
ham. Alt ble likesom åpenbart i nærvær av denne veldige kraften.
Flere ledende metodistbrødre var til stede, men ingen syntes å ta anstøt,
Guds Ånd var så nær. Frelsesoffiseren stoppet en gang imellom, trakk fram
uret sitt av vestelommen, holdt det fram til de som sto nær og spurte om
tiden. (Han skulle nemlig reise med natt-toget.) Og da han hørte at han
hadde en stund igjen, fortsatte han med sine halleluja. Ved ett-tiden gikk
min hustru hjem, men da hun ved tre-tiden ringte opp, kom br. Åsen i telefonen
og sa at det gikk herlig. Den natten ble han også åndsdøpt.»
«Søndagsskolefesten ble holdt samme sted for Bymisjonens søndagsskole,
og da de siste barna gikk hjem og vi etter all rimelighet skulle slutte, sivet
voksne folk inn i salen, som f. eks. nå avdøde br. Grimstvedt og flere avdøde
metodistpredikanter. Det ble en av de merkeligste netter vi hadde opplevd.
Mens vi gikk rundt juletreet og sang, falt Guds Ånd på en bror og han begynte
å synge i tunger. Flere sjeler ble frelst og Guds barn røpte høyt om Åndens
kraft. En gang var kraften over meg så sterk at jeg følte som om jeg ville, lik
David, danse av fryd. Jeg beveget meg mellom alle de løse stolene uten å
rive noen av dem over ende, og det med lukkede øyne. Alle forsto at det var
Herren som drev meg.
Den gamle, gode vaktmester i Møllergaten 20 vil vi alltid minnes med takknemlighet.
Han lot det stå til og forstyrret oss aldri.
138