Erindringer - Kristenbloggen

«Er De en kristen, min herre?» spurte jeg en ung mann i 27-årsalderen. Han
svarte med å spørre: «Er De religiøs forskrullet?» «Nei, min herre, det er jeg
ikke,» svarte jeg. «De vil vel ikke si at en mann er forskrullet når hans hjerte
er så fullt at han må forsøke å gjøre noe godt for sine medmennesker?»
«Men det er da merkverdig å gi en mann et slikt spørsmål på gaten?»
«Jeg vet det, men det er likevel meget viktig.»
«Jeg ville gjerne si,» fortsatte han, «at enhver mann bør passe sine egne
saker.»
«Det er min gjerning å frelse sjeler.»
«Min sjel ble frelst for lenge siden,» svarte han koldt.
«Nå vel,» svarte jeg, «da vil De sette pris på det spørsmål jeg stiller Dem.»
Vi holdt nettopp på å skilles ved et gatekryss, men jeg ytret igjen: «De vil da,
skulle jeg mene, verdsette det spørsmål jeg ga Dem?»
«Naturligvis,» svarte han, og så skiltes vi.
Det er mulig jeg aldri ser ham mer, men jeg føler meg aldri irritabel når jeg
blir motsagt, for Gud bevarer meg stille og fyller meg med kjærlighet til dem
jeg taler med. Må de alle bli frelst!»
«Jeg har fått nyheter fra mitt hjem i dag. Laura og Nils Bolt og mange andre
søker velsignelsen. Kjære Frances har hatt difterit, men er bedre nå. Jeg får
brev fra folk her i landet som er blitt velsignet ved å lese den skildringen av
min åndsdåp som jeg sendte til Los Angeles.»
«8. desember: Om alt er vel, så er dette
132
min siste dag i Amerika.
I forgårs kveld var jeg i Brooklyn og ba farvel med mine venner der. I går
kveld hadde vi farvelmøte i 4th Str. Hvor merkelig det er at avslutningen på
min tid i Amerika skulle finne sted i dette lille lokale blant disse enkle venner.
Hvor annerledes dette var fra alt det jeg hadde tenkt og håpet på — og
dog, det var dette jeg frydet meg mest over. Dette var mest i harmoni med