Erindringer - Kristenbloggen

synge.) Det skjønneste av det hele var sangen. Da nådde inspirasjonen sitt
høydepunkt. Jeg brøt fram i en underbar barytonsolo. Jeg hadde aldri hørt
melodien før og kjente ikke ordene, men det var et overmåte skjønt språk.
Det gikk så glatt og lett å uttale ordene. De som var til stede og hørte det, sa
at min stemme var helt forandret. Jeg skal aldri glemme hvor skjønn og klar
sangen hørtes. Det lot til at rytmen i versene og koret var så fullkommen
som mulig. Siden har jeg sunget sanger i Ånden flere ganger, og i dag har
Ånden til stadighet sunget gjennom meg i et fremmed språk. Jeg har gjengitt
dikt etter dikt som ble gitt meg umiddelbart av Ånden. 3
Etterpå ba jeg Herren å gi meg tydningen på det jeg hadde talt. Det hele
varte til kl. 4 om morgenen. Det var ni personer til stede helt til kl. 3, som
kan stadfeste sannheten av hvert ord jeg har skrevet. Noen av dem ble der
til kl. 4.
En gang kom det en stor nød over meg, det gjaldt ikke meg selv, men andre.
Min stemme steg kraftigere og kraftigere. Jeg reiste meg og talte med brennende
nidkjærhet inntil seieren var vunnet. Det var sikkert et alvorlig budskap
Ånden ga meg i øyeblikket. Av og til steg stemmen så høyt under denne
mektige kraft mens jeg talte i tunger at tusener kunne sikkert ha hørt meg
hvis de hadde vært til stede.
Så kom bønnens Ånd over meg. Og da ble Norge og mine kjære og mine
venner lagt overordentlig tungt på meg, så jeg ropte høyt under trykket. Så
ble hele Skandinavia, hele Europa, New York og Amerika lagt på mitt hjerte
på samme måte. Aldri har jeg kunnet be på en slik måte før. Det var Ånden
selv som ba gjennom meg med usigelige sukk! (Rom. 8, 26—27).
Av og til brøt jeg ut i takksigelse til Gud for hans underbare nåde mot meg.
Der hvor jeg lå på gulvet, jublet jeg og priste min Frelser for hans kjærlighet.
Av og til syntes det som om forhenget var så tynt at jeg kunne nesten vente
å se himmelen åpen over meg, halleluja — ære være Gud! Å, at jeg, så uverdig
som jeg er, kunne oppleve noe slikt. I denne tid, med unntagelse av de
øyeblikk da jeg bar fram de alvorligste budskap, var mitt sinn fylt av fred og
3 Under mitt besøk i Amerika i 1928 traff jeg sammen med pastor Brown og Miss Williams,
som hadde vært til stede da jeg ble åndsdøpt. Jeg spurte dem om de virkelig hadde sett ild
over mitt hode. Ja, en hel del av dem hadde gjort det. Og de stadfestet ytterligere det som
er anført ovenfor.
125