Erindringer - Kristenbloggen

Mange ting lærte Herren meg da og kastet nytt lys over min ånd. Hvor dyrebare
ble ikke hans ord! Det var dager og timer som aldri kan glemmes. Igjen
og igjen fristet fienden meg med den tanken at tungene ikke var for meg.
Engang var djevelen så nær meg at jeg rystet min knyttnæve mot ham i
Herrens navn, skjønt jeg ikke så ham. Grunnen til at det varte, så lenge var
uten tvil den at jeg tvilte på om jeg kunne motta tungene. Og bare den tanken
at noe slikt skulle inntreffe, at jeg plutselig skulle tale i fremmede tunger,
hindret Åndens arbeid i meg. Straks jeg merket en spesiell bevegelse i
mine kjever og min tunge, ble min tro styrket litt etter litt, så jeg kunne tro
at tungene også ville gis meg, og at det var mitt privilegium. Jeg måtte bare
bie på Herrens time når hans fulle kraft ville innta meg. Men Herren ville ikke
at dette skulle finne sted i en avkrok. Onsdag kveld fortalte jeg dem som satt
ved siden av meg ved bordet (kristne venner) at jeg søkte denne velsignelse,
og ville sikkert få den. Øyeblikkelig gikk det en merkelig følelse gjennom hele
mitt legeme. Så fikk jeg høre at en læges hustru var kommet fra Los Angeles.
Hun hadde tatt imot åndsdåpen og tungene. Jeg snakket med henne og ba
henne legge hendene sine på meg og be for meg. Øyeblikkelig hadde jeg den
samme følelse i taleorganene, men sterkere enn før. Hun sendte meg til en
av sine venninner som ledet møter i New York. Denne hadde nylig tatt imot
åndsdåpen i Canada etter Ap. gj. 2, 4. Jeg gikk på møtet og hvis jeg hadde
vært som jeg var før, så hadde jeg ikke oppholdt meg der, men gått hjem
igjen. Du kan være sikker på at når Guds kraft faller på folk, så følger en ikke
de gamle tradisjoner og regler så nøyaktig. Her var det en bevegelse og et liv
som ikke ville ha passet inn i en høymesse i en katedral, men det ville ikke ha
skadet katedralen eller dem som besøkte gudstjenesten der, hvis bare dette
lys og liv kunne ha funnet vei inn iblant dem. Den neste morgen kom jeg
igjen, og vi hadde et vidunderlig bønnemøte. Jeg overvar også kveldsmøtet.
Når jeg tenker på det nå, så synes det underlig for meg at Herren skulle føre
meg til et slikt ukjent sted, for der å gi meg den største velsignelse som jeg
noensinne har mottatt i mitt liv.
Det kan være gagnlig for noen å merke seg at jeg måtte stanse med å be om
tungene. Ånden sa til meg a det gjaldt å få fylden helt, så ville tungene komme
av seg selv. Så nå ropte det inni meg at jeg måtte få
en full pinsedåp
123