Erindringer - Kristenbloggen

Det blir en anledning for djevelen til å friste deg. Når vi søker etter en bibelsk
erfaring, da kan vi likeså gjerne gå hele veien med Jesus og oppfylle alle
betingelser. Det er mange her som har tatt det standpunkt at tungene ikke
er nødvendig, og etterat de har fått en mektig utgytelse av Ånden, så har de
ment at de har fått sin fulle pinsedåp. Men deres kraft var begrenset og
nesten alle har sett at de har tatt feil og har biet på Herren til de talte i tunger.
Må Herren velsigne og bruke deg!»
Jeg mottok også et brev datert 2. november:
«Ditt brev datert 26. oktober er kommet. Det gleder oss å høre at Gud utretter
så meget for deg. Satan er ikke omvendt, og det er fremdeles hans gjerning
å forville Guds folk. Han er meget klok og lur og bruker mange knep
som hverken du eller jeg har kjennskap til. Du må holde dine øyne festet på
Jesus. Og tvil ikke på at Gud har begynt et verk som han er i stand til og villig
til å fullføre. Gud har mange lekser i ydmykhet og tålmodighet å lære oss ved
å holde tilbake gaver og velsignelser som vi synes alltid burde være for hånden.
Jo mere inderlig vi søker gaven fra Gud, og jo mere vi ofrer for å motta
den, jo større pris vil vi sette på den når vi har fått den.»
Disse brev hadde stor innflytelse på mitt sinn. Jeg forsto at det var en mangel
i mitt erfaringsliv, men visste at Gud var villig til å tilfredsstille alle mine
behov.
Når jeg ser tilbake på disse bønnedagene og denne alvorlige søken innfor
Herren, så forstår jeg at den Hellige Ånd lærte meg store sannheter litt etter
litt. Men jeg hadde ikke mottatt noen undervisning tidligere med hensyn til
tungene som et spesielt bevis, for åndsdåpen i de kretser hvor jeg hittil hadde
vært.
Mandag 12. november: «Hele dagen med Gud, lørdag og gjennom natten til
kl. 2. Og det var som om Jesus var til stede i det lille rommet sammen med
meg. Det var han også, og jeg hadde samfunn med ham åsyn til åsyn. Igår
hørte jeg biskop Burt preke i metodistkirken. Biskopens emne var: «Komme
ditt rike!» Jeg ble oppfordret til å be. Jeg hadde talt der tidligere og vennene
var glad over å se meg og hilse på meg igjen. Jeg spiste middag sammen med
biskopen hos Mr. Cornell. Han ga meg et utkast til en appell til menighetene,
som skulle inn i bladene angående kollekten i desember (Norgesdagen). Vi
ble enige om at jeg skulle bli her til vi fikk se resultatene, og så reise hjem
ved juletider om Gud ville det så. Jeg prekte om kvelden i den norske menig-
119