Erindringer - Kristenbloggen

Da jeg gikk ned på White Star Lines brygge for å se kjære br. Lyal reise, ble
den gamle mannen i billettluken på høybaneplattformen svært interessert i
meg. Han lot meg få sin plass mens vi ventet på vognen. Han var slakter av
profesjon. Men det var gått dårlig med ham, så nå hadde han overtatt denne
jobben. Gud lot ham få et budskap. I sporvognen fikk jeg konduktøren til å
sitte ved siden av meg, og jeg ga ham et budskap. Da han reiste seg ved
første stasjon, tok en annen mann plassen hans. Han så svært barsk ut, men
jeg rettet spørsmålet direkte til ham: «Er De en kristen, min herre?» Han
mottok budskapet meget vennlig. Jeg ga ham visittkortet mitt og han ønsket
å vite hvor jeg skulle preke, for da ville han komme og høre på.
Slik har det gått. Herlige liv!
Jeg har talt til folk før. Det var mange som syntes at jeg gjorde altfor meget
av det da. Det var i sannhet et meget dypt begjær i mitt hjerte etter å bringe
folk en velsignelse. Men nå trenger det fram som en følge av en dyp forvissning
og en kjærlighetskilde av langt dypere virkning. Halleluja! Priset være
Gud! Herren ga meg et helt misjonsarbeid på gatene i New York. Flere av
disse tilfelle var meget merkelige.
En mann jeg talte til var russisk jøde. Han var en bitter motstander av de
kristne. Men den måte Gud hjalp meg å tale til ham på, overvant ham ofte.
Han bekjente at hvis de kristne hadde levd således som Jesus lærte, da ville
nok det være det rette. Jeg hadde nemlig sagt til ham at Jesus lærte at vi
skulle behandle alle mennesker som vi selv ønsket å bli behandlet. «Hvis
Jesus var Messias,» sa han, «da burde han ha gjort sitt arbeid bedre, og
vunnet seire for sitt folk for lenge siden. Å tale til meg om kristendommen
nå, det er en skam overfor den lampen der.» Han pekte på den elektriske
lampen på gatehjørnet. Jeg sa at jeg elsket hans gamle testamente like meget
som han. «Men si meg nå, har dere jøder alltid lydt den Gud dere tilber,
og lever De etter hans bud? Er Gud å klandre fordi dere ikke gjør det?» Han
ble stille. Jeg fortsatte: «Da har De ingen rett til å anklage Kristus fordi alle
de kristne som nevner hans navn ikke vandrer i hans fotspor. Det lys Kristus
bringer,» sa jeg, idet jeg pekte på den samme lampen, «overgår hvert lys i
denne verden. Han alene åpenbarer Gud for Deres hjerte.» I samtalens løp
sa han: «En del kristne er slik,» så laget han en stor mave med sine to hender.
«Hvis de bare ser at et ansikt bærer et jødisk preg i Russland så vil de
drepe en hvis de kan.» Jeg måtte innrømme at den store maven er nok altfor
meget et sant symbol på dem som bærer kristennavnet.
114