Erindringer - Kristenbloggen

at det var grunntonen i møtene. Jeg vet ikke, men jeg hadde lettet mitt
hjerte og priste Gud for anledningen og den nåde som ble vist meg.
Kjære, gamle biskop Andrews talte så skjønt til meg etter møtet og biskop
Fowler likeså. Han sa: «Nå vil du vel bli her, skulle jeg mene.» Han siktet til
min bestemmelse om å reise hjem. Han takket Gud for meg, priset være
Herren. Etter dr. Hendersons tale innbød han alle pastorene til å samle seg
om alterringen. Det var en stor skare, så den ble snart fylt, så vel som benkene
rundt alterringen. Jeg kunne med en gang begynne å takke Gud for
hans nåde mot meg, og brødrene fortsatte i bønn. Jeg kastet mine armer om
en av brødrene som var nærmest og uttalte hvor salig det var. «Pris ham!»
svarte han. «Ja, det gjør jeg. Min sjel er oppfylt av det!» Jeg bøyde meg ned
til gulvet like ved siden av den rike herr —, som hadde gitt meg hundre dollars
lørdagen i forveien til Håkonsborgen. Det var han som hadde åpnet
møtet. Jeg grep hans hender på slutten og det lot til at han var sterkt påvirket.
På en eller annen måte så var isen brutt, og det var neppe noen i hele
skaren som ikke gikk omkring og hilste på alle de kunne få tak i i kirken. I
metodistenes bokhandel antar jeg at alle vet om dette nå. I butikkene og på
sporvognene virket Gud gjennom dette fattige rør. To ganger har jeg vært
drevet til å rope ut en innbydelse til Kristus i sporvognen. Det er et nytt liv,
en velsignelsens kilde i min sjel!
Av og til om natten er jeg blitt vekket ved at den Hellige Ånd har stønnet og
bedt gjennom meg for dem som jeg har talt til, og jeg tror at de vil bli frelst.
På møtene i dag gråt jeg som et barn da en sang som skildrer den åndsdøpte
sjels herlige seier ble sunget av en mann og hans hustru. Sangen beskrev
hele min kamp og seier.
Da jeg kom fra det første møtet som jeg nå har skildret, hørte jeg at en ung
mann kom gående raskt etter meg. Jeg stanset og spurte ham om han var en
kristen. «Nei,» svarte han. Så gikk vi sammen ned til høybanen, og der forlot
han meg. På plattformen der spurte jeg en politimann om han var en kristen.
Jeg ga ham et budskap og trådte inn i sporvognen som nettopp var kommet.
Men da han skulle samme vei, kom han også inn og tok plass ved siden av
meg, og vi snakket sammen. Han var irlender. Da jeg forlot høybanen, traff
jeg to herrer og ga dem et budskap. På denne måten har Guds Ånd holdt på
gjennom meg. Det var dette slags arbeid jeg syntes aller minst om å gjøre.
113