Erindringer - Kristenbloggen

min fortelling, og vi spaserte sammen et langt stykke nedover gaten. Han var
en av de ledende menn i en «Reformert kirke».
Unge forretningsmenn er blitt så interessert i å lytte til min fortelling. Jeg
møtte to prektige unge menn på Broadway, en kveld og kunne ikke komme
forbi dem. «Unnskyld meg, mine herrer, elsker dere Herren?» De så på
hverandre og dernest på meg og svarte ikke på en stund. Den høyeste av
dem vendte så blikket mot himmelen, men den andre spurte: «Hva mener
De?» Det var min anledning til å gi dem et kort budskap. Jeg har møtt flere
katolikker. Og deres svar er meget interessante. En stor, tykk mann som
røkte, holdt fast på det punkt at det en hadde vært i guttedager, det bør en
alltid forbli. Han var katolikk. Jeg hadde en god samtale med ham. Da jeg
gikk forbi en stall litt lenger nede i gaten, så jeg flere menn stå der. Jeg gikk
forbi, men jeg måtte vende tilbake, og som en innledning spurte jeg om de
hadde lyst til å ha et blad, idet jeg rakte den vesentligste person et eksemplar
av «The Christian Advocate». De var meget høflige. Den ene av dem var
dansk og litt beruset, stakkars mann. Da han hørte at jeg var fra Christiania,
fortalte han at han hadde vært der. Det var på den måten jeg fikk vite at han
var dansk, og så talte jeg til ham på norsk.
Da jeg besøkte det første møte av det evangeliske stevnet som ble holdt for
predikantene i New York East og New-ark-konferansene, følte jeg at Gud
ville jeg skulle tale til denne skaren.
Men hvordan kunne det skje? Programmet var allerede bestemt, og disse
programmer utelukker ofte den Hellige Ånd fra kirken. Det er så mange
store menn som skal komme til at den Hellige Ånd ikke får anledning. Idet
biskop Fowler prekte, ble jeg noe lettet ved å si amen innimellom, men mot
slutningen følte jeg som om jeg kunne ha besvimt under trykket av Guds
Ånd, som ville at jeg skulle reise meg og tale. Jeg husker hvordan jeg tidligere
ville ha følt meg engstelig og skjelvende ved tanken på å stå fram for en så
stor skare av amerikanske predikanter, men nå hadde Herren fylt meg med
et budskap av en spesiell art. Dr. Henderson skulle tale etter biskopen; men
før han fikk anledning til det, sto jeg opp og ropte: «Biskop — dr. Henderson,
vil De gi meg en anledning til å tale? — hvis ikke sprenges hjertet mitt.»
Jeg stilte meg da foran dem og fortalte dem om Guds underbare nåde. Det
var bare Guds Ånd som kunne gi meg frimodighet til å gjøre det, og jeg forstår
at budskapet gjorde et kraftig inntrykk og slo igjennom. En predikant sa
112