Erindringer - Kristenbloggen

DE UMIDDELBARE FØLGER
DET var det lange brevet mitt som sto i Byposten. Slik lyder beretningen om
den første mektige utgytelse over min sjel 7. oktober 1906. «Dagene som
gikk etter denne velsignede salvelse av Ånden, var som en stadig åpenbaring
av Guds kjærlighet til meg, slik som jeg aldri hadde sett eller følt det tidligere.
Det var en stadig fred inne i meg. Av og til var den Hellige Ånd som en ild
i meg, som minnet meg om den iboende Kristus og hans grenseløse kjærlighet.
Jeg visste at Kristus hadde tatt bolig i mitt hjertes tempel. Mitt største
begjær er nå å herliggjøre hans hellige navn. Alle andre opplevelser er blitt
overskygget av denne store åpenbaring av Guds kraft i mitt hjerte. Mitt
beger flyter over!»
Slik skrev jeg i dagboken 12. oktober.
Det blir umulig for meg å anføre alt det som står i dagboken. Jeg kan bare ta
et utdrag av den. Til å begynne med ble mine spørsmål og samtaler mottatt
ganske velvillig på gater og streder. Men det var også dem som syntes mindre
godt om dem.
«Jeg gikk en dag bort til en gruppe unge menn på et gatehjørne. Noen gjorde
narr. Men jeg tror at mitt budskap ble respektert likevel. En del jødiske kjørere
opptok det på en behagelig måte. Den ene var tilbøyelig til å spøke,
men kameraten hans irettesatte ham. Jeg spurte en ung mann som sto ved
en kiosk om han var en kristen. «Nei», svarte han, «og jeg har ikke tenkt å bli
det.» Han var jøde. «Kjenner De jødenes Gud personlig?» — «Nei.» — «Min
Kristus vil åpenbare ham for Dem,» svarte jeg. Han sto meget tankefull da
jeg forlot ham. Jeg møtte en katolsk prest på sporvognen. Det lot til at han
var meget interessert i min beretning. «Er De katolsk prest?» spurte jeg.
«Ja,» svarte han, idet han rakte fram hånden sin, om noe tilbakeholdent, for
å hilse på meg. «Jeg er en protestantisk pastor,» sa jeg, «og fikk en veldig
velsignelse sist søndag kveld.» — «Hvordan det?» — «Herren døpte min sjel
i den Hellige Ånd, og siden har jeg vært så velsignet og glad. Det bobler over
så jeg er nødt til å fortelle alle som elsker Herren om det.» Vi hadde en lengere
samtale. Han hadde nettopp begynt å lese i bønneboken sin, da jeg
byttet plass og satte meg ved siden av ham.
Jeg gikk forbi en velkledd herre på gaten. Mitt hjerte kom i brann og jeg
visste at jeg måtte tale til ham. «Goddag, min herre! Vil De tillate meg å stille
Dem et spørsmål? — Er De en kristen?» — «Ja,» svarte han. Jeg fortalte ham
111