Erindringer - Kristenbloggen

«De har jo bedt om å få tale med ham?» — «Nei, De tar aldeles feil,» svarte
jeg smilende, «jeg har ikke bedt om å få tale med noen referent.» Men der
sto han, en stor, tykk mann. Han hadde forresten hørt mitt foredrag om
Norge for en tid tilbake. «Ja, vil De rapportere noe, så fortell at Herren døpte
min sjel i går i den Hellige Ånd.» (Jeg trodde virkelig den gang at jeg hadde
fått en full åndsdåp.) Han ville vite mer, og jeg ga ham et budskap fra Jesus
samtidig.
Mitt møte med biskop Burt var velsignet. Jeg hadde gitt ham en skriftlig
rapport siden han kom onsdag om alt jeg hadde utført, hvordan stillingen
sto, og nå kunne jeg også fortelle ham om denne herlige salvelse av Guds
Ånd. Tenk, han hadde gjennomgått en lignende erfaring. Hans store plan
var, som vi vet, opprettelsen av en unionsskole for hele Europa. Og nå sto
han overfor en mur og kunne ikke komme noen vei, men måtte bøye seg for
Herrens vilje.
«Ja, nå har jeg pakket kofferten for å reise hjem med Coronia i morgen,» sa
jeg. — «Nei,» svarte han, «du må bli her til desember. Arbeid slik som du har
gjort, og reis så hjem til jul. Kan hende Herren ennå har en vei. Særlig gjelder
det kollekten i desember. Du har gjort hva du har kunnet, men du må bie på
Herrens time.»
Var det ikke merkverdig, venner! at Herren hadde beredt mitt hjerte for
dette møte med biskopen. Jeg følte nå at det var Herrens vilje at jeg skulle
bli, og skjønt jeg ikke hadde noen bekymring for utfallet, hvordan det enn
ville bli, så vil jeg arbeide fram som Herren leder meg til desember. Jeg tror
sikkert at det blir vekkelser på de steder jeg nå er bedt om å komme. Halleluja!
Biskop Burt mente at planen om en kollekt i desember var utmerket. Han
ville føre det fram på bispemøtet («15 biskoper har allerede lovet meg å
støtte den») og på misjonsmøtet når det trer sammen. Så tar vi den saken
med ro. Vi stoler på Herren og tror på hva han vil!
Nå hadde jeg håpet snart å se de kjære der hjemme (om 14 dager); men må
Herren selv være med dem og dere alle, som han nå i sin nåde er med meg.
Dette er bare begynnelsen til hans velsignede gjerning! Denne ild vil gripe
om seg, ære være hans navn! Hvor mange jeg talte til på gaten og ellers, vet
jeg ikke. Ingen var fornærmet. Alle jeg talte til var menn. Jeg følte mitt hjerte
ble varmt, og jeg måtte stanse og tale med dem. Jeg har talt med folk på
109