Erindringer - Kristenbloggen

legeme også. Men så husket jeg rådet i brevet om kampen endog i legemet.
Jeg var forresten ikke redd. Jeg var jo villig til å dø. Men for å forvisse meg
om at dette var Guds Ånd, la jeg hånden på pulsen. Den slo jevnt som alminnelig.
Jeg drakk et glass vann mens stormen gikk på. Så fikk jeg tak i evangelist
br. Lyal, men kunne nesten ikke si noe da han kom inn. Da skalv hele
legemet igjennom under det svære Åndens arbeid.
Noen vil vel tro at jeg var overanstrengt etter den lange kamp. Nei, jeg hadde
jo hvilt i flere uker uten å arbeide med møter. Jeg følte meg sterkere i
legemet enn ellers. Br. Lyal visste nok ikke hva han skulle tro da han kom inn
og så meg utstrakt over en stol på gulvet. Han ville begynne å be til Herren
for meg, men jeg avbrøt ham: dette er Herren! «Ja, men bror, du vet at djevelen
setter inn på folk iblant,» uttalte han. «Djevelen er overvunnet før
dette, min bror,» svarte jeg gråtkvalt, men seierssikker, «dette er Guds
Ånd!» —
Jeg hadde bedt Herren gi meg åndsdåpén så jeg til alle tider var sikker på at
det ikke var menneskelige følelser eller menneskeverk, men overmenneskelige
krefter som rørte seg i meg og gjennomtrengte hele legemet, sjelen og
sinnet. Nå har jeg erfaring for det. Guds Ånd lå over meg og gikk gjennom
hele mitt vesen. Br. Lyal hjalp meg opp og ba meg ligge en stund på sengen.
Der holdt det på like mektig. Så gikk han ned. Da han en stund etter kom
tilbake, hadde han dr. teol. March, en av dr. A. B. Simpsons medarbeidere,
med seg. Men da satt jeg på en stol og hele sjelen var fylt av Guds forunderlige
fred. De ble så glade da de så meg. Vi samtalte og takket Gud sammen,
og jeg gikk ned og spiste middag (middag er kl. 6 her). Deretter gikk jeg inn
på møtet. Guds hellige ild brente stadig i brystet. Jeg var den lykkeligste
mann i verden, syntes jeg. Alt var nytt — alt! De to menn jeg samtalte med
gikk straks fram til forbønn og overga seg til Gud. Den ene var en ung svenske.
Da jeg så fortalte hva Gud hadde gjort for min sjel, ble det et uendelig
jublende liv. Å, hvilken seier Gud ga meg! Jeg kunne ikke sove på lenge den
natten. Ånden talte og ba og jublet inne i meg. Den følgende dag, i går altså,
skulle jeg møte biskop Burt på kontoret. Over alt hvor jeg kom, måtte jeg
fortelle folk hva Gud hadde gjort, og spurte dem om de var frelst eller døpt i
Ånden. Biskoper, predikanter og folk i flere livsstillinger. Det var predikantmøte
på hovedkontoret der den dagen. Å tenk, øyeblikkelig var de etter meg
for at jeg skulle holde møter, før jeg hadde fortalt dem om velsignelsen. Som
sagt hadde de ikke bedt meg på lenge. Det ble sagt: «Det sitter en journalist
og venter på Dem, en referent for et av de større blad.» «Hva vil han?» —
108