Erindringer - Kristenbloggen

til helvete, så vil jeg klynge meg til Jesu forsoning. Men da ble det så klart at
helvete ikke passet for meg. Jeg var hans, min Frelsers, evige eiendom! —
Alt dette gjennomgikk jeg før Herren renset mitt hjerte. Og siden, da jeg
søkte Åndens dåp, gikk jeg over terrenget igjen, men var trygg i min ånd, for
saken var ordnet. Men dypt, dypt ned kom jeg. Knust og skrikende om hjelp.
Iblant sa jeg: Jesus, fortell mor og far og Sussie og de andre der hjemme hva
jeg holder på med nå. Og han gjorde det sikkert. Himlen var vitne til min
kamp. Det var Guds Ånd som kjempet for å få den fulle seier i min sjel og
mitt liv.
Lørdag kveld gikk jeg nedover til et av møtene. En predikant fra Wales talte
nettopp da, og jeg ble på møtet, for jeg følte at det var en hilsen fra Gud til
meg. Han talte om den Hellige Ånd, og var fylt og gjennomtrengt av ham
selv. Jeg gikk ikke fram med de andre til forbønn om velsignelse, men la meg
på mine kne og ventet der hvor jeg var. Jeg hvilte godt om natten, og søndag
deltok jeg i en nattverdgudstjeneste i det lille kapellet her. Pastor Wilson
forrettet. Han var prest i den episkopale kirke (samme kirke som den engelske
statskirke), men ble frelst visstnok på en merkverdig måte gjennom Frelsesarméen.
Han bruker fremdeles sin prestedrakt når han forretter. Her i
Alliancen er nemlig alle samfunn representert. Organisten var en kvinne i
Frelsesarméen med full uniform på, og det var andre predikanter til stede,
foruten jeg selv. Bak alteret på veggen sto inskripsjonen: Jesus alene. Og
således smeltet vi sammen i ham. Etter nattverden gikk jeg opp på rommet
mitt og låste meg inne hele dagen, gikk ikke ned til middag eller lunsj. Nå
forsto jeg at den store krise i mitt liv var inntrådt. Fikk jeg ikke velsignelsen
nå, så fikk jeg den kanskje aldri. Men da skrek det i meg: Ja, vil ikke Gud
forbarme seg over meg, så skal jeg holde ved, selv om jeg må kjempe i egen
kraft. Men dette siste ble så håpløst, så håpløst, slik som det alltid er for
dem som kjemper i egen kraft mangen gang uten å vite det.
Søndag hadde jeg flere ganger følt en forunderlig varme brenne i brystet,
men den ble borte igjen. Denne søndag gråt jeg lenge og stønnet under
byrden. Søndag kveld henimot kl. 5 begynte jeg å gråte igjen og ilden kom
atter i mitt bryst. Jeg skjulte ansiktet i et håndklæ for ikke å forstyrre dem
ved siden av. Men det varte ikke lenge før jeg skrek så høyt at de kunne
visstnok ha hørt meg lang vei, var det ikke for larmen på gaten. Jeg var en
stund badet i svette. Jeg kunde ikke hjelpe meg selv, og ble grepet av Guds
makt i hele mitt vesen. Det for som en brusende strøm gjennom hele mitt
107