Erindringer - Kristenbloggen

meg i denne tiden her alene og innestengt med Gud i rommet mitt. Apostlene
fastet, og de første kristne også uten tvil. Men det var visst ikke meningen,
som noen har trodd, at legemet derved skulle svekkes. Å springe over et
måltid mat iblant er sundt, selv i den engelske hær spiser de visst bare to
solide måltider om dagen. Jeg fant da at å gå forbi et måltid iblant slett ikke
skadet meg under denne bønnekampen. Fredag holdt jeg på hele dagen til
kl. 1 om natten i bønn, og den neste dagen til kl. 11 om kvelden. Så kom
søndagen. Jeg nevner ikke dette for å vekke den tanke hos noen at dette er
absolutt nødvendig for alle. Det er mange i Los Angeles som får velsignelsen
på ett og samme møte. De blir frelst, renset og døpt i Ånden på samme
møtet.
Men der sto jeg så lenge. Håkonsborgen var alt reist avsted, d. v. s. jeg sa til
Herren (dette var før renselsen): «Vil du at denne sak skal fremmes, så skjer
det om mennesker og djevler enn står imot, og vil du ikke at det skal lykkes
for meg, så vil jeg det heller ikke. Jeg vil bare det du vil i denne sak.» Og
alene Herren vet hvilken hyrde som rullet bort fra mitt hjerte. Nå har jeg
ingen bekymring for det mer, venner. Det får bli med det som Herren selv
vil!
Og så alt det andre som gikk med det samme. Jeg tenkte meg muligheten av
at de der hjemme og andre steder ville forfølge meg hvis jeg framholdt det
fulle evangelium på denne måten. Jeg har aldri vært redd det før, så langt
jeg forsto det. Men å, all denne søken etter egen ære som ubevisst trenger
inn i sjelen og blander seg inn i de helligste tjenester! Nå får de si hva de
vil!» Alt ble ofret og lagt på alteret: berømmelse (hvis det var noen, så var
det ganske ufortjent), ære, energi, tid, mulige evner, venner, alle mine kjære
(jeg tok dem med smerte én for én og la dem igjen, men denne gang helt på
Herrens alter), hva jeg var, hva jeg kunne bli, mine planer (og de har vært
mange, det er visst), min lengsler, min framtid. Gud kunne sende meg hvor
han ville: til den minste menighet i landet eller til den største, til China, Afrika,
Island, hvor som helst. Han kunne la meg fortsette med det arbeid jeg
hadde, eller sende meg rundt omkring i Norge, eller rundt omkring i verden,
jeg var hans med alt — og det dyreste, det siste jeg slapp helt, mitt eget liv,
det fikk han også. Jeg har sagt i senere år at jeg ikke frykter døden, men jeg
ville gjerne leve for mine og for kirken, for sjelers frelse til jeg ikke orket mer.
Nå måtte jeg si: Jesus, vil du jeg skal dø nå, så gjør hva du vil. — En stund
satte Satan inn på meg, men jeg ropte til Gud og sa at selv om jeg ble sendt
106