Erindringer - Kristenbloggen

Jeg fortalte visst i Byposten om en herlig velsignelse som jeg mottok straks
før jul her i New York. Jeg leste litt av Moodys liv og om hans møte med
Henry Moorhouse, og hvorledes denne prekte syv ganger over Joh. 3, 16.
Under lesningen av dette erfarte jeg at Herren fylte rommet hvor jeg var og
fylte også min sjel med sin kjærlighet. Å, det var herlig! Men intet mot det
jeg nå erfarer.
Så traff jeg på den nye teologis menn. (De finnes i alle samfunn.) Og min ånd
ble opprørt. Men forunderlig nok har Herren ved den litteratur jeg har fått
tak i, og de foredrag jeg har hørt, nettopp styrket min tro på de bibelske
sannheter, og det slik som de var belyst fra vitenskapelig hold også. Aldri har
jeg studert midtpunktet i alt — forsoningen — som nå. Aldri har jeg hvilt
tryggere på den gamle grunnen. Halleluja!
Så vet dere nå av hva jeg har skrevet at alt hva jeg har forsøkt for å få midler
til Håkonsborgen, har inntil i dag ikke båret den frukt jeg ville. Til dette kom
at enda Herren formelig tvang meg til å forbli her i sommer, så har jeg ikke
kunnet utrette stort. Og i de siste uker har han nektet meg adgang til å tale i
de amerikanske kirker, for ingen ba meg å tale. Jeg kunde vel ofte ha talt i de
norske, men det var ikke mitt mål nettopp da.
Da forsto jeg at den kjære Gud var etter — meg! Jeg hadde i timevis om
dagen bedt om hjelp til Håkonsborgen, inntil jeg ble stum og måtte legge
hele saken for hans føtter. Så begynte Ånden med sitt søkelys i min sjel som
aldri før. Jeg tvilte aldri noe øyeblikk på min barnerett. Hadde jeg gjort det,
da hadde jeg blitt rent fortvilet. Men jeg hadde så mange bevis på hans nåde
mot meg at jeg følte at det ville være å synde mot Guds Ånd og nåde hvis jeg
dro det i tvil.
Men hvor stygg jeg ble i mine egne øyne overfor Guds renhet og hellighet!
Jeg så min ærgjerrighet, min selviskhet, min egenådighet, min kjødelighet. Å,
min Gud, jeg så så meget, så meget som måtte bedrøve hans Hellige Ånd!
Jeg ble knust og bøyd mot jorden som en orm gang på gang.
Nå var jeg blitt tilhører. Jeg gikk omkring og hørte på flere predikanter. Og
gang på gang slo Herren meg så hårdt at jeg ble forferdet. Men han sendte
også trøst, takket være hans navn! Nå, mens jeg skriver dette, er mitt hjerte
så fylt at jeg kan nesten ikke fortsette. Men til Guds ære må det fram. Kanskje
andre kjemper en liknende kamp, som skal lese dette. Venn, Jesus vil
hjelpe deg ut, som han hjalp meg. Tvil ikke på det!
102