TORMOD TORFÆUS - Ei innføring
TORMOD TORFÆUS - Ei innføring TORMOD TORFÆUS - Ei innføring
Torgrim Titlestad (Red.) TORMOD TORFÆUS - Ei innføring - ERLING SKJALGSSONSELSKAPET 2001 1
- Page 3 and 4: ”...Ligeledes ere vi ueenige i at
- Page 5 and 6: INNHALD: Føreord .................
- Page 7: FØREORD Tormod Torfæus-stiftelsen
- Page 10 and 11: livsarvingar etter ekteskapet mello
- Page 12 and 13: Styreleiar Sigurd Aase, Haugesund,
- Page 14 and 15: Lista-futen, Niels Toldrup, i eit a
- Page 16 and 17: Båtbyggjaren Bjarne Folkedal lånt
- Page 18 and 19: Stangelandsvågen i Kopervik, 1953.
- Page 20 and 21: Avaldsneskyrkja er tusenårsstaden
- Page 22 and 23: ufarlege måten Torfæus kunne ”a
- Page 25 and 26: TORGRIM TITLESTAD OMKRING TÅTTEN O
- Page 27 and 28: eligiøse motsetnader og alliansar
- Page 29 and 30: Sola ruinkyrkje september 2001. Fot
- Page 31 and 32: stormann som Raud har hatt fleire s
- Page 33 and 34: til ein stormann som Raud i tilfell
- Page 35 and 36: Tåtten om Torolv Skjalg, Ragnvald
- Page 37 and 38: eg vil lata byggja meg ei stor drik
- Page 39 and 40: ”Raud vart ein stor blotmann”.
- Page 41 and 42: ”Olav var den venaste, største o
- Page 43 and 44: dei. Då dei møttest, mælte den s
- Page 45 and 46: «Og då kongen var komen nær gard
- Page 47 and 48: kom det så sterk motvind mot konge
- Page 49 and 50: gjekk føre. Han snåva med foten i
- Page 51 and 52: TORGRIM TITLESTAD FRAMSTILLINGA HOS
Torgrim Titlestad<br />
(Red.)<br />
<strong>TORMOD</strong> <strong>TORFÆUS</strong><br />
- <strong>Ei</strong> <strong>innføring</strong> -<br />
ERLING SKJALGSSONSELSKAPET 2001<br />
1
”...Ligeledes ere vi ueenige i at udelukke, hvad kong Olaf Tryggvesen sagde<br />
i sin Hissighed om de Danske. Jeg haver ikke udeladt det; ikke heller, som jeg<br />
meener, de Svenske i Deres Bog. I den gamle norske Krønike staaer det ikke<br />
anderledes, end Peder Claussen haver oversat det. De Danske have ingen<br />
Vanære af dette i Hissighed talte Ord af deres Fiende; han selv havde og en<br />
Dansk Dronning. Tilmed vare de Danske da i den største Flor, og havde da<br />
store Ting for, da de stode i Begreb med at indtage Engelland, og var det<br />
ikke feige Folks Sag”.<br />
Tormod Torfæus i brev til Thord Thorlaksen, 1690, etter John Erichsen,<br />
Thormod Torfesens Lefnetsbeskrivelse, København 1788: 212-13.<br />
”Det er ikke alt Fabler, som de udenlandske, i sær i dette Aarhundrede,<br />
holde derfor; dog skal jeg have hans Raad, og udslette alt det, som kan have<br />
speciem fabulæ (fabelens skinn). Skulde alt ud, havde jeg arbeidet meget<br />
forgjæves. Historien blev og ikke fuldstændig; thi jeg holder det langtfra for<br />
Fabler, som andre holde derfor”.<br />
Tormod Torfæus i brev til Bartholin, 1690, etter John Erichsen, Thormod<br />
Torfesens Lefnetsbeskrivelse, København 1788: 213.<br />
3
Copyright © 2001 Erling Skjalgssonselskapet<br />
Omslag og layout: Bård Titlestad<br />
Billedredaksjon: Bård og Torgrim Titlestad<br />
Tekstredaksjon: Torgrim Titlestad<br />
Grafisk bistand: Verbum Grafiske AS<br />
Trykk: Aase Grafiske AS<br />
ISBN 82-91640-15-7<br />
Spørsmål om denne boka kan rettast til:<br />
Erling Skjalgssonselskapet<br />
Måkeveien 71<br />
N-4049 Hafrsfjord<br />
Norge<br />
E-post: erling.skjalgsson@online.no<br />
WWW: www.erlingskjalgssonselskapet.com<br />
Andre opplysningar:<br />
Framside: Maleri av Tormod Torfæus ved Heinrich Dittmer frå 1670, dias utlånt frå Det<br />
Nationalhistoriske Museum på Fredriksborg, 3400 Hillerød, Danmark.<br />
Byste av Tormod Torfæus, Kopervik park på Karmøy – utført av bilethoggaren Erik Haugland,<br />
s 8.<br />
Alle illustrasjonane frå s. 37-49 er av Rolf Egeberg, f. 1915 (dødsår ukjent), teikna 1941-44<br />
(likeins ill. s. 76 og 92) og publisert i Sagaen forteller av Kristen Lindøe, Blix forlag, Oslo 1944.<br />
Trass iherdig strev frå våren 2001 har det ikkje vore råd å spora nærare opplysningar om Rolf<br />
Egeberg, bortsett frå at han er nemnd i Norsk illustrasjonskunst, Oslo 1952.<br />
Illustrasjonane s. 54, 59 og 69 er frå Historia rerum Norvegicarum, 1711.<br />
Støtte til prenting frå Norsk kulturfond<br />
4
INNHALD:<br />
Føreord .................................................................................................<br />
DEL I<br />
Torgrim Titlestad: Tormod Torfæus, biografisk portrett ............................<br />
Torgrim Titlestad. Omkring tåtten om Torolv Skjalg, Ragnvald og Raud ...<br />
Tåtten om Torolv Skjalg, Ragnvald og Raud, ved Kåre Flokenes ................<br />
Torgrim Titlestad: Framstillinga hos Tormod Torfæus ...............................<br />
Tormod Torfæus: <strong>Ei</strong> utgreiing om ætta til Torolv Skjalg ..., ved Åslaug<br />
Ommundsen ........................................................................................... 53<br />
DEL II<br />
Torgrim Titlestad: Om Gange-Rolv og normannerne ...............................<br />
Tormod Torfæus om Gange-Rolv, ved Åslaug Ommundsen ......................<br />
DEL III<br />
Jan Ragnar Hagland: Innleiing til den norrøne teksten ............................<br />
Tåtten - på norrønt, ved Jan Ragnar Hagland .........................................<br />
DEL IV<br />
Åslaug Ommundsen: Sagatida på latin ...................................................<br />
Latinsk tekst, ved Åslaug Ommundsen ...................................................<br />
Tillegg om 300-års minnet for Tormod Torfæus i 1936 ...........................<br />
Kjelder til studium av verket til Tormod Torfæus ....................................<br />
Medarbeidarane i denne boka ................................................................<br />
Meir litteratur om Torfæus .....................................................................<br />
SLUTTNOTER ................................................................................... 107<br />
7<br />
9<br />
25<br />
35<br />
51<br />
63<br />
70<br />
77<br />
82<br />
93<br />
94<br />
102<br />
104<br />
106<br />
106<br />
5
6<br />
Sigurd Aase<br />
styreleder, dagl. leder i<br />
Vista Holding AS,<br />
Haugesund<br />
Nils-Henrik Petterson<br />
styremedlem,<br />
advokat i advokatfirmaet<br />
Schjødt, Oslo<br />
Tormod Torfæus-stiftelsen<br />
Torgrim Titlestad<br />
styremedlem,<br />
professor dr. philos.,<br />
Høgskolen i Stavanger<br />
Marit Synnøve Vea<br />
styremedlem, prosjektleiar<br />
for Avaldsnes-prosjektet,<br />
Karmøy<br />
Åslaug Ommundsen<br />
oversetter i Torfæus-prosjektet, cand. philol., Stavanger<br />
Frans-Arne Stylegar<br />
styremedlem,<br />
fylkesarkeolog i<br />
Vest-Agder, Kristiansand<br />
Oddvar Nes<br />
styremedlem,<br />
professor dr. philos.,<br />
Universitetet i Bergen
FØREORD<br />
Tormod Torfæus-stiftelsen vart danna laurdag 11. august 2001 i Haugesund. Stiftinga<br />
har namnet etter den islandske historikaren og teologen Tormod Torfæus<br />
(1636-1719). Han er rekna for å vera den største noregshistorikaren mellom Snorre<br />
Sturlasson og Peter Andreas Munch (1810-63). Hovudverket til Torfæus er Historia<br />
rerum Norvegicarum som kom ut i 1711. Målet for stiftinga er å fremja sagaforskning<br />
og i fyrste omgang å få omsett Historia rerum Norvegicarum frå latin til<br />
norsk. Det er eit verk på 2 000 sider frå den eldste norske historia fram til 1300talet.<br />
Historia rerum Norvegicarum har aldri vore omsett frå latin til norsk, endå<br />
det i si tid vekte oppsikt hos dei lærde i Europa og skapte interesse for vikingtida.<br />
I denne boka vil vi by på ein smakebit av historie- og forteljekunsten til Torfæus.<br />
Omsetjinga frå latin er gjord mogleg ved at Eli Sævareid og Sigurd Aase har gjeve<br />
eit økonomisk grunnlag for å få i gang arbeidet med omsetjing og utlegging av<br />
den latinske teksten på verdsveven (www). Vi takkar dessutan seniorforskar og dr.<br />
philos. Karen Skovgaard-Petersen ved Det Kongelige Bibliotek i København -<br />
som på kort varsel gav god hjelp med dei latinske omsetjingane.<br />
Som hovudstoff har vi valt ut ein tått 1 om Torolv Skjalg, Ragnvald og Raud.<br />
Tåtten førekjem her i si originale form slik den står i Flatøyboka frå 1300-talet.<br />
For Torfæus var Flatøyboka ei kjelde han måtte forholda seg til. Resultatet av analysen<br />
hans får vi i den påfylgjande teksten. Etter historikarframstillinga til Torfæus<br />
finn vi noko materiale om Gange-Rolv, òg av Torfæus. Deretter kjem det norrøne<br />
tekstgrunnlaget til den nemnde tåtten i normalisert form. Til slutt prentar vi den<br />
originale latinske teksten til Torfæus. Føremålet er å gje lesaren eit visst inntrykk<br />
av korleis Torfæus forheldt seg til ei originalkjelde og korleis han er å lesa.<br />
Forlaget<br />
7
DEL I<br />
TORGRIM TITLESTAD<br />
<strong>TORMOD</strong> <strong>TORFÆUS</strong> – BIOGRAFISK PORTRETT<br />
Tormod Torfæus var fødd på Engøy utanfor Reykjavik i Island 23. mai 1636. Han<br />
var døypt Þormóður Torfason og tok seinare etternamnet Torfæus etter den litterære<br />
moten i tida. Han hadde opphavet sitt i islandske stormannsætter som var<br />
rike på vyrnad og velstand. Som tolvåring tok han til i latinskulen og gjorde det<br />
godt etter sju års undervisning. Han vekte oppsikt med ”et herligt Skudsmaal”. 2<br />
Han studerte ved universitetet i København og tok teologisk eksamen med ”den<br />
fornemste Charachter” (laud). 3 Dinest fekk han arbeid som kongeleg omsetjar av<br />
norrøne soger i 1660, 24 år gamal. Han hadde fritt husrom på slottet ”med Lys<br />
og Ildebrand, Øl og Brød til Frokost”. Kong Fredrik III (1648-70) oppsøkte ofte<br />
Torfæus i arbeidsrommet hans og var oppteken av arbeidet hans medan han omsette<br />
Flatøyboka frå norrønt til dansk. Torfæus hadde eit vinnande vesen og evne til<br />
å engasjera andre i det han heldt på med. Det ser ut til å ha vore eit godt personleg<br />
forhold mellom Torfæus og Fredrik III. Carl S. Petersen skriv at Torfæus nytte<br />
kongens ”Bevaagenhed” og etter opphaldet på slottet såg tilbake på tida saman<br />
med kongen med stor glede. 4 I 1662 reiste Torfæus til Island for å finna og ta vare<br />
på gamle handskrifter. Han kom over ei rekkje sentrale samlingar av uerstatteleg<br />
verdi for framstillinga av norsk historie. Desse kjeldene skulle seinare danna grunnlag<br />
for forfattarverksemda hans og for framtidige historikargenerasjonar fram til i<br />
dag.<br />
I 1664 utnemnde Fredrik III han til cammerarius (stiftamtskrivar) i det dåverande<br />
Stavanger stift. Oppgåva hans var å kontrollera rekneskapane til futar og andre<br />
embetsmenn. På den måten fekk han godt innsyn i levevis i Noreg og korleis<br />
lovene verka. I Noreg budde han fyrst i Kristiansand inntil han i 1665 gifta seg<br />
med enka Anna Stangeland som budde i Kopervik. Ho var 16 år eldre enn han og<br />
frå Stavanger. Ho hadde alt to ekteskap bak seg. Begge ektemennene hennar var<br />
døde. Gjennom Anna erverva Torfæus eigedom i Stavanger. Det vart ingen<br />
9
livsarvingar etter ekteskapet mellom ho og Torfæus. På folkemunne på Karmøy<br />
heiter det framleis at Torfæus etterlet seg fleire ætlingar fødde utanfor ekteskap.<br />
Anna og Tormod levde saman i 30 år til ho døydde i 1695. I 1709 gifta Torfæus<br />
seg oppatt med hushalderska si – som skreiv seg Anna Hansdotter og var frå<br />
Stavanger. Ho hadde tent lenge hos han. Han var då 73 år gamal. Enka etter<br />
Torfæus døydde i 1723. Dei hadde heller ikkje barn.<br />
Torfæus skreiv ikkje ned verka sine åleine, men hadde norsk eller islandsk skrivar<br />
hos seg på Karmøy. Den kanskje mest kjende og produktive skrivaren som arbeidde<br />
for Torfæus på Stangeland, var islendingen Ásgeir Jónsson. Takk vere avskriftene<br />
hans er teksten til mange av dei mest sentrale verka frå mellomalderen bevarte.<br />
Mykje av originalane gjekk tapt i bybrannen i København i 1728. Av verka<br />
som Ásgeir kopierte for Torfæus kan vi nemna den kjende norske kongesoga -<br />
Fagrskinna. Hadde ikkje Torfæus fått skrive den av, ville vi ikkje hatt tilgang til<br />
denne kjelda til norsk historie i dag.<br />
Torfæus var eit sterkt individ og kom stadig ut i harde stridar. I ungdomen skal<br />
han ha vore glad i festleg lag. Han må ha vore ein kvinnekjær mann. Det går fram<br />
av eit brev frå 1780. Kanselliråd Deichmann skreiv at han var ”en Mand av stærk<br />
Helbræd og en helt in Venere” (ein helt i elskhug)”. Torfæus var ofte på slottet i<br />
København og ”det siges... at endog Hofpigerne ikke var misfornøjede med ham”.<br />
Ved eitt høve kom han i skade for å slå i hel ein mann på eit vertshus då han skulle<br />
hjelpa ein slektning som var komen i nauda. Dette drapet medførte ikkje nokon<br />
rettsleg tiltale. I 1671 forliste han på Skagen og måtte overnatta på Samsø. Her<br />
kom han i klammeri med ein av dei andre gjestene. Han trakk kården sin og drap<br />
motstandaren. Han meinte sjølv at han handla i sjølvforsvar, men vart dømd til<br />
døden. Torfæus søkte om nåde og den danske høgsteretten oppheva dødsstraffa.<br />
Danskekongen hadde så ein samtale med han: ”I er så morderisk”. Torfæus svara<br />
straks: ”Jeg haver alltid været af det Sind heller at dræbe andre end at lade dem<br />
dræbe mig”. 5<br />
Etter å ha vore borte frå heimen i 2 ½ år kom han tilbake til Karmøy i 1673. I<br />
fleire år var Torfæus utan kongeleg historikarengasjement. I ti år av den mest<br />
kraftfulle tida si fekk han ikkje nytta den uvanlege historiekompetansen som han<br />
hadde bygd opp. Det må ha vore eit stort tap for han. Han måtte konsentrera seg<br />
om private gjeremål på garden i Kopervik. Torfæus rauk ut i fleire rettsprosessar. 6<br />
Men han engasjerte seg òg for andre menneske som han meinte var utsette for<br />
10
urettferd. I 1680-81 kasta han seg inn som forsvarar for Tyri Litlasund frå Skåre. 7<br />
Ho var skulda for å fara med trolldom og kunne risikera å bli avretta som heks.<br />
Torfæus påviste at skuldingane var bygde på laust snakk, bygdesladder, eller var<br />
uttala i alkoholrus. 8 I doktoravhandlinga si om trolldomsprosessane i Noreg på<br />
15- og 1600-talet skriv Hans Eyvind Næss at Torfæus viste så sterkt juridisk skarpsinn<br />
at retten måtte frikjenna Tyri. 9 Det juridiske innspelet til Torfæus utgjer eit<br />
av dei fyrste døma på tidsskiftet i trolldomsprosessane, som Næss skriv: ”På denne<br />
tiden fikk tiltalte forbrytere, som trollfolk, for første gang et profesjonelt forsvar<br />
som var istand til å påvise inkonsekvenser og juridiske mangler ved anklagerens<br />
bevisførsel”. Dei rettshistoriske kunnskapane til Torfæus om norrøn lov var til<br />
nytte for han i forsvaret av Tyri. Han tok nok personleg òg ein viss vågnad ved å<br />
fremja interessene hennar, sjølv om ho var ei kvinne med personlege og økonomiske<br />
ressursar. 10<br />
I 1682 manna Torfæus seg opp til å søkja den nye danske kongen, Christian V<br />
(1670-99), om granskaroppdrag. Søknaden til Torfæus kom på eit gunstig tidspunkt<br />
for han. Nett då rivaliserte svenskekongen og danskekongen om å skumma<br />
ære og politisk legitimering frå den gamle historia. Torfæus vart straks utnemnd<br />
Gardstunet til Tormod Torfæus på Stangeland, Kopervik. I framgrunnen ser vi grastuftene på potetkjellaren<br />
til Torfæus – det brannsikre ”arkivskåpet” hans.<br />
11
Styreleiar Sigurd Aase, Haugesund, og Alf Lundberg, Kopervik, ser på restane av vegen fram til tunet<br />
til Torfæus på Stangeland. Her rei danskekongen, Fredrik IV, frå Stangelandsvågen og dei vel 500<br />
metrane opp til Torfæus. Dokument frå denne hendinga tyder på at Torfæus fekk lagt teppe oppover<br />
vegen. Foto: T. Titlestad.<br />
På synfaring på området der Torfæus hadde garden sin, her oppå staden der ”arkiv-potetkjellaren” til<br />
Torfæus låg. Frå venstre Svein Munkejord, Åse Skogland Munkejord, Nils-Henrik Petterson, Cathrine<br />
Hambro, Nils T. Hagen, Helen Marshall, Marit Synneva Vea, Eli Sævareid, Sigurd Aase og Alf<br />
Lundberg. Foto: T. Titlestad.<br />
12
til ”Historiograph for Norge”. Frå då av starta den svære litterære og historiske<br />
produksjonen til Torfæus. Han fekk utlånt ei rekkje originale islandske handskrifter<br />
som han gjekk nøye gjennom og gav dei namn som framleis varer, som<br />
Fagrskinna (den fagre), Morkinskinna (den mørke) og Hrokkinskinna (den skrukkete).<br />
I dag høyrest det mest utruleg ut at han hadde mange av desse originalkjeldeskriftene<br />
hos seg på Karmøy. Her hadde han skaffa seg ei eldfast innretning<br />
som verna desse eineståande kulturskattane mot brann: Han fekk laga seg ein<br />
potetkjellar til dette føremålet. I årevis låg dokumenta i varetekta til Torfæus. Dei<br />
siste sende han tilbake til København i 1718, eit år før han døydde. Då hadde<br />
han lenge hatt eit nært samarbeid med den kjende samlaren av islandske handskrifter,<br />
Árni Magnússon, opphavsmannen til dei arnamagnæanske samlingane i<br />
København: Den gamle samlingsstaden for dei islandske handskriftene.<br />
Torfæus og Magnússon brevveksla om det historiske arbeidet dei stod oppe i.<br />
Brevvekslinga er tilgjengeleg i bokform. Den er eit levande vitnemål om den<br />
glupande interessa som Torfæus viste for arbeidet sitt og kor vanskeleg postgangen<br />
kunne vera på 1700-talet. Langvarig storm og uver kunne stogga breva. Torfæus<br />
streifa og inn på dagsforma si, som i eit brev der han fortalde han var i bakrus etter<br />
tre dagar med barselfesting – ”eigi muni mitt hofud rett standa”. 11 Árni Magnússon<br />
gjesta Torfæus på Karmøy og måtte i 1712-13 overvintra då han ikkje fekk skip til<br />
København før vinteren sette inn. Det er tydeleg at det var eit slags symbiotisk<br />
forhold mellom dei to. Torfæus var den frodige og forteljarglade granskaren, ”uforbederlig<br />
optimist”, som Kålund skriv. 12 Magnússon var pessimist og hemma av<br />
ein mest overdriven sjølvkritisk sans – som hindra han i å publisera noko særleg av<br />
det han sat inne med. Gjennom det omfattande arbeidet med å hjelpa og å korrigera<br />
Torfæus spela han ei tydeleg og viktig rolle i kulissane til Historia rerum Norvegicarum.<br />
Han strevde mykje og ofte fåfengt for å få Torfæus til å stryka det norrøne segnstoffet.<br />
Det hende at Torfæus vart arg på rettingane til Magnússon. Torfæus tykte<br />
Magnússon til tider retta så mykje at Torfæus ikkje kunne forstå kva som var<br />
meint. Og Magnússon var fortvila over at Torfæus tviheldt på dei fargerike<br />
trolldomssegnene sine. Som mange andre forskarar frå 1600-talet sette Torfæus<br />
den lokale historietradisjonen høgt. I den søkte han prov og støtte for truverdet i<br />
dei skriftlege kjeldene. Han polemiserte myndig mot dei som avviste dei fargerike<br />
forteljingane hans som fabler: ”De er iche alt fabeler, som de uden lands och<br />
særdelis i dette delicat seculo (hundreår) holder for fabeler”. 13 Torfæus meinte at<br />
såkalla fablar gøymde verdfulle historieelement i fabulerande form. Han visste å<br />
verdsetja personar som samla lokalt tradisjonsstoff. Bl.a. sette han inn namnet på<br />
13
Lista-futen, Niels Toldrup, i eit av verka sine - for å oppmoda andre til å spora opp<br />
tradisjon som framleis var levande. 14 Vi ser òg at han viste til lokale segner frå<br />
Sunnmøre då han skreiv om Gange-Rolv (ca. 870-930): ”Beretningen har gått<br />
uten opphold fra den tiden, gjennom så mange mellomliggende århundrer, helt<br />
til nåtiden. Dette har den aktede magister Christopher Hiermann, en ærverdig<br />
gammel mann, dette distriktets foresatte og sogneprest, fortalt meg med stor troverdighet”.<br />
15<br />
Den 10. juli 1704 kom kong Fredrik IV (1699-1730) til Kopervik i samband<br />
med ein større noregsreise. Ved det høvet la Torfæus fram manuset til Historia<br />
rerum Norvegicarum. Torfæus hadde då strevd i 18 år med dette verket – som til<br />
saman kosta han opp mot 30 år med stadige omarbeidingar. Det slitsame arbeidet<br />
kravde sitt. I 1706 var han så utmødd at han pådrog seg sjukdom. <strong>Ei</strong> tid<br />
hugsa han ikkje noko. Han kan ha vore utsett for hjerneslag. Torfæus kom seg,<br />
men kjende seg ikkje før til å halda fram med historikararbeidet. I 1719 andast<br />
han, 83 år gamal.<br />
Han var fødd islending, utdanna i København der han òg arbeidde mykje. Men<br />
han levde mesteparten av livet sitt på Karmøy, meir enn 50 år, og døydde i Noreg.<br />
Det var på Karmøy at Torfæus kom til å utretta storverka sine som sogeskrivar.<br />
Her, før Noreg hadde noko universitet, forfatta han historieskriftene sine – fjernt<br />
14<br />
Arní Magnússon
frå dei akademiske miljøa i København. Spottande tunger ville ha det til at Torfæus<br />
gøymde seg bort i ”provinsielle forhold” på Karmøy. Men som Arne Odd Johnsen<br />
skriv: ”Nordmenn hadde fra første stund støttet ham, og han foretrakk det enkle<br />
miljø på Karmøy fremfor hovedstaden med dens mange intriger”. 16 Det var kanskje<br />
klokt av Torfæus å ha bupel på Karmøy. Han hadde ikkje vanskeleg for å vikla<br />
seg inn i strid. På Stangeland fann han ro og konsentrasjon for dei store oppgåvene<br />
sine. Torfæus var ein granskar som ikkje var avhengig av å vera bufast i ein akademisk<br />
metropol. Han reiste og brevveksla mykje og hadde lange opphald i København.<br />
I 1682 fekk han sete som assessor ved Konsistorial-kollegiet ved universitetet<br />
i København. Dette kollegiet var det høgaste organet ved universitetet. Då vart<br />
Torfæus jamstelt med professorane ved universitetet.<br />
Torfæus etterlet seg ei imponerande samling av historiske verk. Han framstilte<br />
historia til Færøyane, Orknøyane, Grønland og Vinland. Han er ein av pionerane<br />
i granskinga av oppdaginga av Amerika – Vinland. Han gav ut det fyrste allmenne<br />
bokverket på feltet i 1705. I historia om Vinland ser vi korleis han nøye gjorde<br />
greie for tidlegare forskning på feltet. Han var den fyrste til å argumentera for at<br />
dei fyrste norrøne vinlandsfararane landa på Newfoundland. Det interessante er<br />
at han nyttar detaljerte norrøne tidsnemningar og klokkeslett til å grunngje synet<br />
sitt, som t.d. dagmål, nattmål og rismål (frå soloppgang). 17 Det skulle gå 200 år<br />
før andre forskarar gjekk inn for Newfoundland. Nesten 250 år seinare gjekk<br />
Helge Ingstad i gang med same hypotesen. Han viste til verket av Torfæus. 18 Etter<br />
mykje strev, motgang og motvilje fekk Ingstad rett. Synet til Torfæus vart stadfest.<br />
Mykje av det Torfæus skreiv, kom på latin - noko på dansk og ein del på engelsk.<br />
Han påverka historikarar og forfattarar i Europa i samtida. 19 <strong>Ei</strong>n av dei som nytta<br />
Torfæus som kjelde, var grunnleggjaren av den historiske romanen, Sir Walter<br />
Scott 20 , som bl.a. skreiv Ivanhoe. Medarbeidaren hans, Árni Magnússon skreiv at<br />
”fornemme Lærde Mænd i Frankerig og andenstæds” hadde age for skriftene til<br />
Torfæus. Svenskane var mellom dei fremste til å lovprisa han. 21 Same året som<br />
Historia rerum Norvegicarum kom ut, publiserte Ludvig Holberg debutboka si,<br />
Introduction til de europeiske Rigers historie. Holberg peika på at Torfæus ikkje var<br />
kjeldekritisk nok som historikar, men viste respekt for Historia rerum Norvegicarum:<br />
”...en av de prægtigste og anseeligste Historier, som nogen Tiid er kommen for<br />
Lyset”. 22 Den danske historikaren P. F. Suhm skreiv: ”Torfæus kan og bør ansees<br />
som den nordiske Histories fader”. 23<br />
15
Båtbyggjaren Bjarne Folkedal lånte arrangørane av 100 års-jubileet for Kopervik som ladestad i 1966<br />
ei kondemnert fiskeskøyte. Dei brukte mange veker på å byggja om skuta med tanke på minnespelet om<br />
Torfæus som Vigleik Rosseland hadde skrive. Han var lærar på Utgarden fylkesskule. Foto: A. Lundberg.<br />
Scene frå minnespelet om Torfæus og gjestinga til danskekongen Fredrik IV i Kopervik i 1704. Frå<br />
venstre trygde- og sosialsjef Arne Jæger-Pedersen som kongens adjutant. Kopervikbuen August Mydland<br />
som var lektor i Haugesund, spela kongen og adjunkt Valter Vorraa som degn i Avaldsneskyrkja. Dinest<br />
Ånen Munkejord. Foto: A. Lundberg.<br />
16
Torfæus var den fyrste som drista seg til å ta den norrøne sogeoverleveringa opp til<br />
ei storstilt behandling. Mesteparten av kjeldene hans låg berre føre på islandsk og<br />
i handskrift. Difor måtte det ein islending til for å gjera denne litterære skatten<br />
tilgjengeleg for ein europeisk lesarskare. Og han gjorde det på ein måte som viste<br />
at han hadde djup innsikt i både norrøn og samtidig kontinental latinsk kultur.<br />
Han dreiv ikkje berre med referering av tidlegare verk, som t.d. av Snorre. Ofte<br />
har han med seg meir opplysningar enn Snorre har, som t.d. i framstillinga av<br />
møtet mellom vestlandshovdingane og kongsemnet Olav Tryggvason på Gulatinget<br />
i 996. Hos Snorre står det kort at dei fremste vestlendingane sette ”stemnelag<br />
seg i mellom og skulle finna på råd”. 24 Torfæus let oss få innsyn i korleis dei<br />
reflekterte over vinning og tap opp mot ein allianse med Olav. 25<br />
Ser vi på den språklege vignetten hans (Approbatio) til Historia Vinlandiæ Antiquæ,<br />
finn vi eitt av motiva han hadde for arbeidet sitt: ”Tidsånda vår er å lovprisa det<br />
nye og å nedvurdera det gamle. Difor gjeld godkjenninga, eller snarare applausen<br />
frå ålmenta, dei, liksom den vyrde forfattaren av dette verket, som bergar tidlegare<br />
historie og geografi ut av mørket og fram i dagen”. Slik fekk Torfæus sagt at han<br />
såg på seg sjølv som ein bergingsmann: Her galdt det å samla inn, redda og formidla<br />
verdfullt historiemateriale for framtida. Dette motivet har nok spela ei viktig<br />
rolle for å ta med dei detaljrike segnskildringane som han tok inn i verket sitt.<br />
Karen Skovgaard-Petersen har vist at Torfæus ikkje kvidde seg for å bruka lange<br />
sitat frå kjelder eller andre forfattarar, særleg når sitata kunne gje autoritet til<br />
synsmåtane som han sjølv hadde. Den store utfordringa hans var å omsetja norrøne<br />
tekstar frå latin. Dette forholdet skreiv han om i føreordet sitt og forsikra<br />
lesaren om at han er trufast mot originalteksten i minste detalj.<br />
Nokre skribentar, som Kålund, har ergra seg over at han ikkje greide å skjera vekk<br />
ei rekkje legender og fantastiske påstandar frå dei norrøne forteljingane. Det synest<br />
likevel å vera ein unyansert påstand når Halvdan Koht skriv at Torfæus dreiv “gjenfortelling<br />
av rubb og stubb efter alle slags kilder, men uten kritisk siktning og<br />
uten tanke på annet enn den rene krønike”. 26 Vi bør vera glade for at Torfæus var<br />
så omfattande og detaljrik i Historia rerum Norvegicarum. Komande forskning vil<br />
kunna påvisa i kor stor grad dei lange sitata hans har berga materiale som elles<br />
gjekk tapt under brannen i den arnamagnæanske samlinga i 1728. Det er ei avklaring<br />
som enno ikkje er gjort. Men i det store danske litteraturhistoriske verket<br />
frå 1929 konkluderer Carl S. Petersen at Historia rerum Norvegicarum framleis må<br />
rådspørjast om norsk historie då det innheld utdrag og sitat av ”betydningsfulde<br />
Sagahaandskrifter, som siden er brændte”. 27<br />
17
Stangelandsvågen i Kopervik, 1953. I det store grøntområdet i høgre kant av biletet låg hagen til<br />
Torfæus. Alle bygningane til Torfæus er no borte, hagen medrekna. I dag står kommunehuset i Karmøy her.<br />
Foto: Widerøe.<br />
Innvendingane mot granskararbeidet til Torfæus forringar ikkje pionerinnsatsen<br />
hans i sagaforskninga. Ottar Dahl skriv at Historia rerum Norvegicarum hundre år<br />
etter at verket kom på prent utgjorde det viktigaste grunnlaget for eit samla oversyn<br />
over noregssoga. Dahl viser til at kritikken som Torfæus førte i marka mot den<br />
danske 1200-talshistorikaren Saxo Grammaticus ”ga et viktig utgangspunkt for<br />
den kritiske behandling av kildene til Danmarks og Norges historie”. 28 Torfæus<br />
påstod bl.a. at Saxo hadde dikta opp danske kongar. Dei kritiske synsmåtane til<br />
Torfæus utløyste ein kvass strid. Ludvig Holberg har samanfatta litt av innvendingane<br />
mot han. Torfæus vart skulda for å ”forringe Fædrelandets Oldtid” og for å<br />
”lemlæste den gamle historie”. Kort sagt, Torfæus var ikkje verdig til ”at nyte<br />
kongeligt Stipendium”. 29 Av dette skjønar vi at Torfæus var ein person som kunne<br />
vera særs omstridd i samtida, som Ellen Jørgensen skriv: ”Han har en Evne til at<br />
gribe de Æmner, som bliver Stridsæmner gennem mange Slægtled”. 30 Medarbeidaren<br />
hans, Árni Magnússon, vedgjekk at det var dei som mislika det Torfæus skreiv,<br />
særleg om dei gamle danske kongane: ”Men hvis man skal Sandhed sige, saa ere<br />
de saadanne Folk, som enten meer elske de almindeligen vedtagne Vildfarelser,<br />
end den rette Sandhed”. 31<br />
18
Trass i det epokegjerande arbeidet sitt stod ikkje Torfæus berre på eigne føter og i<br />
eit åndshistorisk tomrom. Det klaraste teiknet på det finn vi i kritikken hans av<br />
Saxo Grammaticus, ein kritikk som han slo gjennom med. På dette feltet var ikkje<br />
Torfæus fyrst ute. Det var Peder Claussøn Friis frå Audnedal (1545-1614), som<br />
hadde gått ved Katedralskulen i Stavanger, som bana vegen i dette spørsmålet. 32<br />
Han hadde igjen lært av Absalon Pederssøn (1528-75) i Bergen. Han er rekna<br />
som leiar for dei såkalla bergenshumanistane mot oslohumanistane. Det var personar<br />
som las gamalnorsk, skreiv på dansk-norsk og hadde tilknyting til nasjonale<br />
stemningar i folket. Oslohumanistane, derimot, skreiv mest på latin og hadde<br />
ikkje forankring i dei folkelege, nasjonale strøymingane. Liksom Peder kan plasserast<br />
saman med bergenshumanistane, som vi heller burde kalla vestlandshumanistane,<br />
høyrer Torfæus og med i denne åndsretningen. Vi kan rekna med at Torfæus<br />
drøfta dei åndelege forgjengarane sine med åndsfeller, som då Árni Magnússon<br />
gjesta han på Karmøy. Torfæus kjende til skriftene av Peder. 33 Dei vart prenta<br />
både i 1594 og 1633. Sjølv om Torfæus skreiv mykje på latin er det teikn på at<br />
han ideologisk kan reknast som nordmann, trass i at han var fødd som islending.<br />
Då han busette seg i Kopervik, hamna han i eit vestlandsmiljø og fann fort fram<br />
til dei ideologiske røtene for dette miljøet. På denne måten kan vi seia at Torfæus<br />
blir ein viktig vidareutviklar av vestnorske historiebevisste mentalitetar og identitetar<br />
primært i norske intellektuelle miljø.<br />
Torfæus spela ei form for politisk rolle gjennom det faglege livet sitt. I Historia<br />
rerum Norvegicarum framførte Torfæus opent norske standpunkt i ei tid då Noreg<br />
berre var eit lydrike under Danmark. Han meinte t.d. at normannarane og Gange-<br />
Rolv var av norsk ætt - og argumenterte engasjert for dette synet. 34 Då Torfæus<br />
tenkte å gje att dei nedsetjande orda om daner og svear som er lagde i munnen på<br />
Olav Tryggvason like før slaget ved Svolder i år 1000, åtvara venene til Torfæus<br />
han. 35 Han burde stryka ”Olavs” replikk om danene: ”Ikkje er eg redd dei feigingane;<br />
dei er ikkje modigare enn dådyr”. Sveane kunne berre sitja heime og sleikja<br />
blotbollane sine, men dei norske krigarane var Olav redd: ”... av dei krigarane kan<br />
vi venta oss ein kvass strid; dei er nordmenn som vi er”. Torfæus bøygde seg ikkje<br />
for kritikken. 36 Han til og med framheva replikken til Olav ved å gje den att i<br />
ulike nyansar frå andre kjelder enn Flatøyboka, som var referansen hans. Olav<br />
Trygvasson forblei den store helten, ikkje danekongen. På den måten støytte Torfæus<br />
mange av den tids danske lesarar. Samstundes viste han seg som ein historikar<br />
med integritet – som ikkje let seg underleggja sjølvsensur i høve til dei uskrivne<br />
reglane i forskarmiljøet, ei form for sensur som forskarar meir eller mindre slåst<br />
med til alle tider.<br />
19
Avaldsneskyrkja er tusenårsstaden til Rogaland fylke og her ligg Torfæus gravlagd. Inni kyrkja i koret<br />
finst framleis gravmælet til Torfæus i form av ei marmorplate som til vanleg er dekt av eit teppe. Torfæus<br />
arbeidde mykje for å sikra seg denne fornemme gravplassen for seg og dei to konene han hadde hatt. I<br />
tillegg gav han lysestakar som kyrkja framleis har (i kopi). Men då kyrkja vart restaurert frå midten av<br />
1800-talet og framover fjerna dei restane av Torfæus og konene hans. N. Nicolaysen har skrive om dette<br />
fenomenet i Norske fornlevninger, Kristiania 1862-1866: ”Ved kirken kan merkes, at der nederst i<br />
koret endnu finnes den marmorligkisten, som laa over historieskriveren Thormod Torfæi grav, de tre<br />
kranier der fantes under stenen borttog biskop Neumann ved kirkens restauration og medførte dem til<br />
Bergen Museum, de øvrige ben bleve formodentlig bortkastede; i deres sted lagdes under stenen 3 prestelig,<br />
som fantes i begravelser i kirken”. Marit Synnøve Vea opplyser at lokale kjelder har fortalt til slektningane<br />
sine at leivingane som vart funne under koret, vart lagde i ei fellesgrav søraust for kyrkja.<br />
På denne bakgrunnen kan vi slutta at hovudskallane til Torfæus og konene hans truleg finst ved Bergen<br />
Museum den dag i dag og at eventuelle restar etter dei tre fanst i fellesgrava i bakken søraust for kyrkja.<br />
<strong>Ei</strong>n kan undra seg over at beinrestane til ein så vidgjeten mann som Torfæus i si tida vart fjerna og<br />
erstatta med prestelik. På fotoet ser vi Avaldsneskyrkja frå vegen til vikinggarden. Siste kvilestaden til<br />
Torfæus ligg oppe i bakken framfor kyrkja. Foto: Tove Braaten.<br />
Spørsmålet som må nærare avklarast, er kor ”norsk” Torfæus var. Harald Beyer<br />
meiner i Norsk litteraturhistorie å kunna påvisa ei tidleg rikskjensle hos Torfæus. 37<br />
Francis Bull har ei liknande oppfatning og skriv at Historia rerum Norvegicarum<br />
mange stader viser at Torfæus gjennom noregsopphaldet lærte ”å tenke og føle<br />
20
Peder Claussøn Friis (1545-1614)<br />
norsk”. 38 Både Beyer og Bull kan ha rett, men felles for begge er at dei ikkje går<br />
inn i ei nærare drøfting av grunnlaget for påstandane sine i relasjon til originalverk<br />
som Historia rerum Norvegicarum. Gjennom Historia rerum Norvegicarum la Torfæus<br />
utvilsamt eit historisk fundament for framvoksteren av nasjonale norske<br />
straumdrag. 39 Torfæus skildra Noreg som ein gamal, sivilisert, mektig og sjølvstendig<br />
nasjon som hadde kolonitradisjonar i Vest. Noreg vart jamstelt med andre<br />
siviliserte nasjonar ved å ha ein eigen ikkje-latinsk mellomalderkultur. Det var<br />
Torfæus den fyrste som hadde dokumentert, og det hadde han gjort på det lærde<br />
språket i tida – latin.<br />
Karen Skovgaard-Petersen har problematisert norskdomen til Torfæus. Ho viser<br />
t.d. at han på den eine sida demonstrerte norske sympatiar ved å omtala nordmennene<br />
som ”vi” og danskane som ”dei”. 40 På den andre sida viste han klar<br />
lojalitet til danskekongen i andre samanhengar. Vi kan såleis sjå ein slags dualisme<br />
hos Torfæus. Han tente to herrar samstundes, både arbeidsgjevaren sin, den mektige<br />
danekongen – og det danske lydriket Noreg – primært gjennom historieskrivinga<br />
si. Vi må her ikkje gløyma at det rådde sensur på denne tida. Den mest<br />
21
ufarlege måten Torfæus kunne ”agitera norsk” på var ved å framstilla den norske<br />
historia mest mogleg open, fullstendig og til gode for nordmennene. <strong>Ei</strong>n slik<br />
metode var å framheva dei gamle norske sjølvstendetradisjonane både i replikkar,<br />
forteljingar og gjennom argumentasjon. Det kan rå liten tvil om at Torfæus faktisk<br />
gjorde det, som t.d. i standpunktet hans om Gange-Rolv, normannarane og i<br />
framstillinga av Olav Tryggvason ved Svolder.<br />
Det kan òg vera grunn til å peika på moglege band frå Torfæus til den patriotiske<br />
tradisjonen frå Peder Claussøn Friis – som før Torfæus hadde vore ganske hard i å<br />
påstå at nordmennene framleis var eit ”hart, modvilligt, ulydigt, selvraadigt oc<br />
ofuerstadigt, uroligt, oprørisk oc blodgierigt folk”. 41 Liksom Torfæus seinare, peika<br />
Peder på at Gange-Rolv var norsk og at Normandie var av norsk opphav. 42 Peder<br />
gjorde dessutan merksam på at danskane som styrte Noreg ikkje var populære.<br />
Det hadde ”altid i Fordums Tid” vore ”et hemmelig oc medfødt Had” til danskane.<br />
43 Med tida hadde dette hatet slege rot i hjarta til nordmennene, påsto Peder.<br />
Nordmennene likte betre tyskarar, svenskar, skottar og folk frå andre nasjonar.<br />
Torfæus var nok ikkje ukjend med desse norske politiske straumdraga som toppa<br />
seg opp i formuleringar hos Peder Claussøn Friis. Korleis Torfæus står i høve til<br />
Friis og impulsane frå han, får komande forsking avklara. Karakteristikken som<br />
Árni Magnússon gav av Torfæus kan høva til slutt i dette vesle portrettet: ”Hos<br />
den Norske Nation bør hand at vere høit anskreven, saasom en, der fremfor alle<br />
andre skribentere haver udbreedet og kundbar giordt dens Ære og reputation”. 44<br />
Torfæus gjorde Noreg viktig i Europa gjennom å fortelja historia om den norske<br />
nasjonen og gjera den interessant i Europa, lenge før Noreg på nytt vart ein sjølvstendig<br />
nasjon.<br />
I historielitteraturen rår det usemje om korleis både personlegdomen og verket til<br />
Torfæus skal oppfattast ut frå historikarmålestokk. Árni Magnússon skreiv i 1713<br />
at han alltid hadde vore ”en ærlig, redelig og sanddru Mand, haft Afsky for Falskhed<br />
og intriguer, hadet uret og egennyttighed, holdt opriktig Venskab med hans<br />
Bekiendter, og for det øfrige veret hospital (gjestfri) og villig til at tiene andre”. 45<br />
Kr. Kålund teikna eit meir problematisert bilete av han, som ein kontroversiell<br />
granskar. Kålund var i 1916 oppteken av det han heldt for å vera negative sider<br />
ved naturen til Torfæus. Han meinte at Torfæus let eiga overtru påverka det han<br />
skildra og karakteriserte han slik: ”Han var en høj, kraftig mand, uforfærdet og<br />
ivrig i hvad han foretog sig; videnskabsmand kan han næppe kaldes...”. 46 Ellen<br />
Jørgensen fylgde nokre år seinare i fotefaret til Kålund og påstod at Torfæus i<br />
22
Historia rerum Norvegicarum viste ein ”grell” mangel på historisk metode. 47 Rett<br />
nok peika ho på at verket til Torfæus ikkje kan målast med 1900-talets mål. Hans<br />
Eyvind Næss tok på 1980-talet avstand frå påstandane om at han var ein einstøing,<br />
heftig og særs overtruisk. Desse ulike synspunkta bør komande forskning<br />
drøfta og avklara.<br />
Det er ein tydeleg mangel ved den tidlegare litteraturen om Torfæus at han til<br />
dags dato ikkje har fått ei heilskapleg vurdering ut frå systematisk gjennomgang<br />
av skriftene hans. Så lenge så mykje av verket hans framleis berre ligg føre på latin<br />
og få norske faghistorikarar er i stand til å lesa Torfæus i original, vil dei tidlegare<br />
oppfatningane av Torfæus i beste fall vera utilstrekkelege. I tillegg må vi ta med at<br />
åndsretningar og trendar alltid har skifta med å dominera forskningsmiljøa. Det<br />
vil og gjelda tidlegare oppfatningar av Torfæus. Dei er relaterte til forgangne tiders<br />
vitskapsideal, som Ottar Dahl har formulert det: ”Det er allment kjent at historieforskningen<br />
har en nær sammenheng med sosiale, politiske og andre forhold i det<br />
samfunn og den tid historikeren befinner seg i... Gjentatte ganger ser man en hel<br />
generasjon slutte opp om en teori eller en problemstilling, som av det følgende<br />
slektledd blir forkastet som fullstendig ubrukbar”. 48 Difor kan vi spørja: Var t.d.<br />
Kålunds vurdering av Torfæus definert av det tidlege 1900-talets dominerande<br />
ideal av ein historieforskar – eller er det universelt? Vil Kålunds oppfatning av<br />
Torfæus bli endra eller stadfest?<br />
I alle fall: Vi kan i dag ikkje vera tilfredse med det som tidlegare er skrive om<br />
Torfæus. Tida er inne til å gje eit totalt bilete av kva denne frodige og produktive<br />
granskaren representerte av historie- og kulturformidling i norsk, nordisk og europeisk<br />
historie. For Noreg er det ein unik situasjon: To av dei fremste til å ta vare<br />
på historia vår var islendingar, Snorre Sturlasson og Tormod Torfæus. Snorre Sturlasson<br />
har blitt gjennomlyst av ei rekkje forskargenerasjonar, medan Torfæus berre<br />
har fått kortare omtaler. Her har Noreg eit spesielt ansvar. Det blir spennande å<br />
sjå korleis framtidig forskning vil bedømma livsverket til Torfæus. Vona er at denne<br />
boka vil fremja ei slik forskning.<br />
23
TORGRIM TITLESTAD<br />
OMKRING TÅTTEN OM TOROLV SKJALG,<br />
RAGNVALD OG RAUD<br />
I denne boka skal vi ta til med å sjå på ei av kjeldene som Torfæus bygde opp ei av<br />
historieframstillingane sine rundt: Vi ser på tåtten om Torolv Skjalg, Ragnvald og<br />
Raud frå Flatøyboka. Den tek til med ei <strong>innføring</strong> om livet til Torolv Skjalg (d. ca.<br />
965) og Erling Skjalgsson (ca. 963-1028), to av dei fremste hovdingane på Vestlandet<br />
og i Noreg på slutten av 900-talet. Dei styrte frå Sola i Rogaland i ei tid då<br />
denne staden var eit av dei fremste økonomiske og militære maktsentra i Noreg.<br />
Når vi har lese denne tåtten i omsetjing, går vi over til framstillinga hos Torfæus.<br />
Han har nok brukt ein del tid på den då han omsette Flatøyboka frå islandsk.<br />
Etter at teksten hans er lagd fram kan lesaren sjå tåtten i original – i normalisert<br />
norrøn målform, nokolunde slik Torfæus studerte den. Fyrst bør lesaren lesa innleiinga<br />
til Jan Ragnar Hagland, som òg vil gje ei viktig tekstforståing. Til slutt kan<br />
ein studera den latinske teksten i original form.<br />
<strong>Ei</strong>t blikk i verket til Tormod Torfæus frå 1711, Historia rerum Norvegicarum, viser<br />
at tåtten har ein spesiell funksjon. Torfæus skreiv ei innleiing før han fortalde<br />
tåtten: ”Her er det naudsynt å ta opp att meir utførleg om bakgrunnen til Erling<br />
Skjalgsson, om opphavet hans, farens sinnelag, gjerningar og død frå livssoga til<br />
Olav Tryggvason”. For Torfæus var det altså viktig å kasta lys over Erling Skjalgsson<br />
ved å gje oss ein bakgrunn for livet hans. I den bakgrunnen var Ragnvald og Raud<br />
viktige personar. Vi merkjer oss kva Torfæus legg til: ”For dette minnest eg ikkje å<br />
ha lese andre stader”. Torfæus refererer ikkje berre teksten, men grip inn der han<br />
vil framheva noko han meiner er mest historisk sannsynleg. Han trur at soga om<br />
Ragnvald og Raud er basert på fakta, som når han kommenterer forliset til Ragnvald<br />
etter han har rømt frå Sola. Torfæus meiner Ragnvald fingerte det for å bli<br />
kvitt dei andre vitna til drapet på Torolv Skjalg. Når den norrøne teksten er min-<br />
I 1934 reiste rogalendingane ein minnestein om Erling Skjalgsson. Kong Haakon VII tala til ca. 3000<br />
menneske då steinen vart avduka: ”Her skal merket stå um Rogalands gjævaste mann...” Sjå nærare<br />
omtale av jubileet, T. Titlestad, Ved et Erling Skjalgsson-jubileum – til Erling Skjalgssons heder, Om<br />
jubileer, monumenter og minnesteiner, Ætt og heim, Stavanger 1995: 137-58. Foto: T. Titlestad.<br />
25
Erling Skjalgsson på slutten av slaget i Soknasundet 21. desember 1028, like før han vart hoggen ned<br />
av Aslak Fitjaskalle. Mot Erling stod Olav Haraldsson, situasjonen er her skildra av ukjend illustratør.<br />
Sjå nærare hos T. Titlestad, Norge blir et rike, Erling Skjalgssonselskapet, Stavanger 2000. Det var<br />
historia om Erling Skjalgsson som Torfæus brukte til å rettferdiggjera den inngåande omtalen av far<br />
hans, Torolv Skjalg, i Historia rerum Norvegicarum.<br />
dre presis, klargjer Torfæus, som i plasseringa av ættegarden til Torolv Skjalg. I den<br />
norrøne teksten står det at han budde på Jæren. For at lesaren skal vita kor Torolv<br />
Skjalg heldt til, kommenterer Torfæus med å seia at Torolv budde ”på garden Sola<br />
på Jæren, eit område ved byen Stavanger”. Dette kan ikkje vera nokon annan stad<br />
enn i noverande Sola kommune. Merknadene til Torfæus på 1700-talet styrkjer<br />
oppfatninga av at det finst historisk kjernemateriale i tåtten, men det er vanskeleg<br />
å pensla realitetane nærare ut.<br />
Tåtten gjev oss meir opplysningar omkring både Erling Skjalgsson og Olav<br />
Tryggvason enn det som til vanleg er kjent. Den har informasjon om politiske og<br />
26
eligiøse motsetnader og alliansar i Noreg omkring 1000-talet. Noko av det mest<br />
påfallande er korleis forteljinga viser det nære sambandet langs Nordvegen –<br />
samanfatta i Sola på Jæren – Ervika på Stadlandet – og ein stad i Nord-Noreg –<br />
som vi skal koma tilbake til. Her finst fleire spennande episodar som knapt har<br />
vore tilgjengeleg i heilskap på moderne norsk før 49 – og som reiser interessante<br />
spørsmål til vidare gransking: Jfr. omtalen av at Torolv Skjalg nytta dyre snekkarar<br />
(”arkitektar”) frå Vendland som ligg i noverande Polen og som kring 1000 var eit<br />
viktig maktområde: Tyder bruken av vendiske snekkarar at Skjalg skal ha fått bygt<br />
seg ein lafta gildehall og med det hadde teke i bruk ein på den tid særs moderne<br />
byggeteknikk?<br />
<strong>Ei</strong>t anna forhold gjeld Ragnvald frå Ervik. Han finn vi att andre stader i sogene,<br />
bl.a. saman med Håkon jarl i slaget mot dei såkalla jomsvikingane og danekongen<br />
i Hjørungavåg ca. 986 (Sjå nærare opplysningar i innleiinga til Hagland). I denne<br />
tåtten stig Ragnvald ut av den historiske skoddeheimen som så mange sagafigurar<br />
lever i. Dagfred Berstad frå Ervika har interessert seg for Ragnvald og skriv som<br />
fylgjer: ”Eg held det for langt meir sannsynleg at Ragnvald var velkjend enn at<br />
sogeskrivaren brått dikta opp ei heil rikssoga ved å finne opp eit par nye stormenn<br />
i farleia... når Snorre berre stadfester Ragnvald frå Ervik kort og presist, er det<br />
fordi han elles er svært godt kjend og ikkje treng vidare personalia”. 50<br />
Vi merkjer oss stadnamnet Ervik. Staden ligg verhardt til. Den observasjonen kan<br />
lett føra til at ein meiner at Ervika gav ringe kår for ein hovding som Ragnvald. I<br />
det spørsmålet lyt ein tru om att. Det viser seg at livsgrunnlaget har vore sterkt<br />
her. Fyrst og fremst gjeld det fiske, både til havs og i den gamle lakseelva. I tillegg<br />
hadde dei eit rikt jordsmon med sin eigen tilpassa kornsort av kveite og med korte<br />
strå i den sterke vinden. Ervika hadde og godt beiteland over alle fjell og det var<br />
godt tilfang av hjort og fugl. Folket i Ervika har ord på seg for å ha vore kanskje frå<br />
den mest velståande bygda i Nordfjord. I folketeljinga frå 1801 er det opplyst at<br />
Ervika hadde mest tenestefolk av bygdene i Nordfjord. Like etter verdskrigen<br />
budde her ca. 120 menneske – no ca. 60. For tusen år sidan spela denne staden i<br />
tillegg ei viktig strategisk rolle for kontroll av norskekysten – der Vestlandet sluttar.<br />
Det ville vera vanskeleg å koma usett forbi Ervika. <strong>Ei</strong>n laut ofte leggja seg i ly<br />
eller bia på bør for å koma vidare. Såleis kan området ha gjeve Ragnvald ei sterk<br />
militær stilling. Det er ikkje føreteke arkeologiske utgravingar på staden. Men det<br />
finst ei gamal gravrøys som lokal tradisjon vil knyta til Ragnvald.<br />
27
Ruinkyrkja i Sola, bygd på 1100-talet om lag samstundes med Stavanger domkyrkje. Ruinkyrkja er<br />
teikna av Louis Kloster, ferdigrestaurert og opna i 1995. Den er mykje brukt til konsertar og bryllaup.<br />
Frå ruinkyrkja er det eit fantastisk utsyn over skipsleia. Då kyrkjeruinen vart graven ut i 1986, synte<br />
det seg at det hadde stått eit gardshus frå yngre jernalder der ruinkyrkja opphaveleg vart reist. Det kan<br />
difor vera at kyrkja er ført opp på hovudtunet på garden til Torolv Skjalg/Erling Skjalgsson. Sjølv om det<br />
ikkje let seg påvisa arkeologisk, kan det aller fyrst ha stått ei eldre trekyrkje like ved. Foto: T. Titlestad.<br />
Det er forvitneleg at sagaformidlaren i denne tåtten ymtar om at Gunnar, seinare<br />
kalla Raud, var halvbror til Erling Skjalgsson. 51 Det har hittil vore ukjent. Raud<br />
budde på Raudsøy – ein stad ”nord for Namdalen”, ifylgje denne tåtten. I Heimskringla<br />
til Snorre Sturlasson står det om ein mann som er kalla Raud den ramme.<br />
Raud den ramme var frå Godøy i Salten ved Saltstraumen, ifylgje Snorre. I lokal<br />
debatt i Bodø er det strid om Raud har vore frå Godøy eller frå Kvikstad like ved.<br />
Her har vi eit problem som bør avklarast: Har Raud levd, eller er han ein oppdikta<br />
person? Det er ikkje lett å gje eit sikkert svar i denne saka. Når vi har to ulike<br />
forteljingar om Raud, som her, kan det vera to reint litterære tradisjonar – altså<br />
rein dikting. Men samstundes kan deler av historiene omkring han vera oppdikta,<br />
medan noko byggjer på fakta. Det næraste vi kan koma eit svar i spørsmålet om<br />
Raud har levd eller ei, synest å vera ved sannsynleggjering. Forfattaren av dette<br />
førerodet held det for rimeleg at Raud har levd, men at endå nokre spørsmål må<br />
avklarast. Det fyrste vi må trengja gjennom, er personen Raud. Hos Snorre blir<br />
han drepen av Olav Tryggvason av di han ikkje let seg kristna. Ved tortur avliver<br />
28
Sola ruinkyrkje september 2001. Foto: T. Titlestad.<br />
Utsyn til Nordsjøen – frå Sola ruinkyrkje. Foto: T. Titlestad.<br />
29
På 1990-talet vart det oppdaga arkeologisk<br />
materiale like ved Sola ruinkyrkje. Spørsmålet er<br />
om garden til Erling Skjalgsson/ Torolv Skjalg<br />
låg her. Tradisjonen i Sola tilseier det. Spørsmålet<br />
er enno ikkje avgjort av di ingen har sett av<br />
pengar til å ferdiggranska området. Funn av eit<br />
eventuelt lag av brent trekol frå ca. 965 e. Kr. vil kunna stadfesta om brannen omtala i tåtten, er sann.<br />
Garden til dei to Solahovdingane kan ha lege ved Sola ruinkjyrkje, men òg på Tjora i Sola, ikkje så<br />
langt frå ruinkyrkja. Argumentet for denne lokaliseringa kjem frå Asgaut Steinnes som peika på at den<br />
største gamleåkeren låg på Tjora. Sjå nærare om gamleåkeren hos Ottar Rønneseth, Gard og gjerde – faser<br />
i utviklingen av kulturlandskapet på Jæren, Erling Skjalgssonselskapet 2001. Her eit avisutklipp frå<br />
Stavanger Aftenblad, 13.2.1999.<br />
Olav Raud ved hjelp av ein orm som Olav pressar ned gjennom halsen hans. Hos<br />
Torfæus og i Flatøyboka blir han derimot berga ut frå det gode forholdet som mor<br />
hans skal ha fått til Olav. Er det to ulike personar det her er snakk om? Neppe, då<br />
det ikkje var rom for to så sentrale hovdingar med same namn og posisjon på same<br />
årstalet i same distriktet. Vi må kunna gå utfrå at Raud den ramme på Godøya er<br />
den same som Raud ”nord for Namdalen”. <strong>Ei</strong>t anna spørsmål er om Raud kan ha<br />
vore plassert så langt nord frå Ervik og på den måten som tåtten skildrar. Likevel<br />
kan Raud vera ein faktisk person.<br />
Det er eit viktig punkt i dei sagaversjonane som er eldre enn Snorreforteljinga:<br />
Bustaden til Raud heitte Raudsøy. Når vi meiner at Raud kan ha vore ein faktisk<br />
person og ikkje berre ein oppdikta figur, må vi vurdera om plasseringa til Snorre<br />
(på Godøy) kan vera ei feilopplysning frå ein islending som ikkje kjende geografien<br />
i Noreg godt nok? Det salomoniske svaret på eit slikt spørsmål er at ein<br />
30
stormann som Raud har hatt fleire større eigedomar og kunne flytta mellom dei.<br />
I prinsippet kan Raud ha budd både på Raudsøy og Godøy, liksom Torolv Skjalg<br />
på Sola òg skal ha hatt eigedom i Ervik. Om Raud budde skiftevis på begge<br />
stadene eller berre Raudsøy, må vi iallfall leita etter Raudsøy. Ser vi etter Raudsøy,<br />
finn vi fleire alternativ på Helgelandskysten: Rauøy/Rødøy. <strong>Ei</strong>tt val fell då på<br />
Rødøy i Rødøy kommune i Nordland fylke. Det som talar for dette valet, er at<br />
Rødøy i Aslak Bolts jordebok er omtala som Raudøyar – ei line til Raudsøy. <strong>Ei</strong>t<br />
anna val er Rødøy i Alstahaug kommune, skriven som Rødø - Rauøya (Nordland<br />
– Bygd og by i Norge, Oslo 1976) – og skriven som Røyen og uttala som Røyen.<br />
Kastar vi eit blikk på kartet, må vi truleg vraka Rauøya/Røyen som alternativ.<br />
Denne siste plassen ligg for nært det viktige nordnorske Tjøttariket til Hårek frå<br />
Tjøtta. To stormenn som Hårek og Raud kunne neppe bu så tett inntil kvarandre.<br />
Ut frå den gamle soga er det meir sannsynleg at Rødøy kommune utgjer den<br />
gamle Raudsøy: Rødøy ligg lenger borte frå Tjøtta og eit godt stykke lenger nord.<br />
Rødøy har ei framifrå hamn i Rødøyvika inn mot land. Gode hamner var ofte<br />
avgjerande for å etablera bustad for ein mektig hovding. Det tel òg med at Rødøy<br />
har to gamle kyrkjeruinar.<br />
På Tjøtta rådde den mektige hovdingen Hårek av Tjøtta omkring år 1000. Liksom<br />
Hårek var Raud lenge ein innbiten motstandar av kristendom og den sørnorske<br />
rikssamlinga som Olav Tryggvason stod for. Men Raud skal ha vore meir<br />
ubøyeleg enn Hårek. Tjøtta-området var det mest naturlege sentret imot Olav<br />
enn lenger nord ved Bodø. Ved Tjøtta og Rødøy (?) sette håløygene seg imot<br />
maktsentraliseringa til Olav Tryggvason. Håløygene forstod nok at kristendomen<br />
var ein religion som var veleigna til å institusjonalisera og festa veldet til Olav.<br />
Her er òg eit anna interessant moment ved Rødøy: I kommunevåpnet har Rødøy<br />
kommune ei løve. Løva framstår ved å sjå på Rødøya som liknar ei løve. I ”hoftepartiet”<br />
til løva, dvs. øya, ligg eit område med raudt fjell. På Rødøy meiner dei at<br />
namnet på øya kjem frå dette raude fjellpartiet (andre ”Rødøyer” har òg slik konkret<br />
namnebakgrunn 52 ). Var øya oppkalla etter Raud, slik Torfæus hevdar, kunne<br />
ho i dag heitt Røssøy eller Rødøy. Vi kan likevel ikkje sjå bort frå at her er ei<br />
samanblanding mellom fjellfargen og namnet Raud og at dei på 1200-talet har<br />
meint at Raud gav opphav til namnet. Det er òg interessant at ved den noverande<br />
kyrkja på Rødøy ligg ein gravhaug som heiter Torshaugen. Er dette namnet eit<br />
spor etter ein gamal, viktig og sentral nordnorsk kultstad – eit ”spor” etter ”slagsmålet”<br />
mellom Tor og Olav Tryggvason?<br />
31
Raud har truleg vore ein mektig mann, ein av dei mest sentrale politiske leiarane<br />
i den eldste nordnorske soga. Snorre fortel at han var grunnrik og hadde mange<br />
husfolk (Han kunne altså gjerne ha fleire store eigedomar i Hålogaland). Han skal<br />
òg ha hatt mange finnar/samar i fylgjet sitt, sidan han var ein leiar for den norrøne<br />
trua. Informasjonen om det samiske kulturelementet er interessant og stadfester<br />
andre opplysningar om eit nært hopehav mellom det samiske og norrøne. 53 Raud<br />
har nok kjend til den samiske sjamanen, noaiden, og nytta kunnskapane hans.<br />
Men Raud var alliert med ein annan stor blotmann som ser ut til å ha kunna<br />
samisk trolldomskunst, Øyvind Kinnriva. Olav Tryggvason baud han å ta ved<br />
kristendomen, men han skal ha nekta med ei nokså spesiell grunngjeving: ”... eg<br />
kan ingen dåp få. Eg er ei ånd som er mana inn i ein manns kropp ved finnetrolldom;<br />
for far og mor kunne ikkje få born før”.<br />
Snorre opplyser at Raud hadde eit langskip på 30 rom som var stort etter romtalet.<br />
I stamnen hadde han eit gylt drakehovud: ”... på atterenden var det ein<br />
bøyg med ein spord liksom, og båe nakkane og heile stamnen var gullslegen”.<br />
Olav Tryggvason døypte skipet ”Ormen”. Då seglet var heist, skal dette ha vore<br />
det venaste skipet i Noreg. Erling Skjalgssons praktskip skal til samanlikning ha<br />
vore på 32 rom og ha romma 200 mann i kamp. Olav Tryggvasons ”Ormen Lange”<br />
skal ha vore på 34 rom – mellom 44 og -46 meter langt og 7 meter breidt. Vi bit<br />
oss merke i skildringa av skipet til Raud. Det vitnar både om nordnorsk rikdom<br />
og makt, men og om utifrå handverk - som framstilt i Den legendariske Olavssaga.<br />
Her framhevar forfattaren at det håløygske ullseglet var kvitt som snø.<br />
I tåtten som vi prentar i denne boka, er Olav Tryggvason varsam med Raud,<br />
medan Snorre Sturlasson let Olav drepa han. Her er det altså to ulike tradisjonar<br />
om same mannen, to tradisjonar som ikkje let seg sameina og som det er mest<br />
uråd å forholda seg til. Det mest sannsynlege svaret ligg i at Olav drap Raud, i<br />
tråd med versjonen til Snorre Sturlasson. Historia om at Raud vart berga fordi<br />
mora hadde fått ein slags lovnad frå Olav om å berga han, verkar meir som ei<br />
litterær legendedanning om den ”barmhjertige” Olav. Snorreversjonen med drapet<br />
på Raud gjev kanskje grunnlag for å døma om Raud budde på Godøy eller<br />
Rødøy: I dag er det ikkje orm nord for Saltfjellet. Dersom det var slik for 1000 år<br />
sidan, er staden for drapet Rødøy av di det her fanst orm før i tida. 54 Det som<br />
talar imot at Raud hadde fast bustad på Rødøy, er at her til no ikkje er gjort funn<br />
av fornminne som viser at staden har vore maktsentrum i Rauds tid. 55 Øya har<br />
mange gamle graver. Men ingen er så store at dei kan ha vore den siste kvilestaden<br />
32
til ein stormann som Raud i tilfelle skal ha vore. Dersom ein skal våga seg til ein<br />
konklusjon på dette tynne grunnlaget, blir det at det er godt mogleg at Raud har<br />
blitt drepen på Rødøy: Raud har i så fall hatt ein gard på øya, eller øya har hatt<br />
status som kultplass der ”blotmannen” Raud har utført dei religiøse funksjonane<br />
han har hatt i før-kristen tid.<br />
Det er òg interessant at tåtten sluttar med å framheva at Ragnvald slapp å gjera<br />
opp drapet på far til Erling Skjalgsson. Er dette sant, eller er det berre ein tradisjon<br />
for å framstilla korleis Olav Tryggvasons kristningsverk oppheva ein gamal<br />
skikk - hemnen? Det finst ein peikepinn om at dette er ein oppdikta tradisjon i<br />
skaldekvadet til Sigvat skald om Erling Skjalgsson. Der kallar han Erling for ”Skjalgs<br />
hemnar”. Går vi ut frå den vanlege oppfatninga om at skaldekvada er ”mest sanne”,<br />
tyder det på at Erling truleg har drepe Ragnvald eller fått forlik i materielle verdiar.<br />
Ragnvald skal ha budd i eit område som låg tett opp til Ladejarlane sitt maktområde:<br />
Føydde Ragnvald seg etter kravet frå jarlane om å lyda dei etter Olav<br />
Tryggvasons død i år 1000? Fordi han bl.a. hadde kjempa under Håkon jarl og<br />
sonen hans, <strong>Ei</strong>rik jarl? Nytta Erling i så fall eit slikt høve til å ta Ragnvald av dage,<br />
då soga fortel at Erling brende jorda til dei som ytte skatt til jarlane - ? Det finst<br />
så mange spørsmål, men knapt noko sikkert svar...<br />
Tåtten inneheld dessutan ei unik skildring av eit såkalla træleopprør, ei skildring<br />
mest utan make i den norrøne litteraturen. Når ein les framstillinga, skjønar ein<br />
at det ikkje handlar opp eit sosialt opprør på Sola i Rogaland, men hemnen til ein<br />
audmykt hovdingsson frå Stad, Ragnvald. Soga fortel at han tok livet av dei fleste<br />
medtrælane sine, slik at det ikkje skulle finnast vitne. Dersom vi her er ved ein<br />
faktakjerne i forteljinga, var det litt av eit massedrap han sette i verk. Store deler av<br />
eliten blant storættene på Jæren har nok i så fall stroke med i drikkegildet som<br />
enda så dramatisk. Torfæus nemner at Erling Skjalgsson miste mesteparten av<br />
slektningane sine. Sidan Erling var ein liten gut og i fostring borte frå faren var det<br />
ingen til å hemna Torolv før Erling voks til.<br />
Vi kan undra oss korleis dette træleopprøret, som nok er faktisk, verka inn på<br />
barnet og seinare ungdomen Erling Skjalgsson. Han har visseleg fått høyra om<br />
det. Vi kan merkja oss noko anna og: Slik tåtten skildrar faren, Torolv, gav han<br />
ikkje trælane fri, slik Erling tok til med. Det er forteljinga om Ragnvald eit vitnemål<br />
om. Trass i at Torolv viste han stor tillit forblei Ragnvald træl til den dagen<br />
han gjorde opprør. Kanskje vi kan påstå at Erling Skjalgssons kunnskap om træleopprøret<br />
mot faren var ein medverkande faktor til Erlings aktive rolle i trælefrigjevinga.<br />
33
Kong Olav Tryggvason kjem òg i eit interessant lys. Hagland går inn på moglege<br />
litterære motiv i tåtten og prøver å avklara dei. Vi får berre undra oss på om mor<br />
til Raud, Sigrid, verkeleg reiste til Olav Tryggvason i England før han kom til<br />
Noreg i 995. Om ho reiste eller ei, så har tåtten ein bodskap om at Olav Tryggvason<br />
på førehand var vel kjend med livssoga og ættebakgrunnen til dei fremste politiske<br />
leiarane i Noreg, som Erling Skjalgsson frå Sola, Ragnvald frå Ervik og Raud frå<br />
Hålogaland. Som ei samanfatting kan vi seia at denne tåtten er eit unikt døme på<br />
kor mykje informasjon ein kan finna om norsk historie i ein liten og mest ukjend<br />
norrøn tekst. Om tåtten tek til som ei forteljing om ætta til Erling Skjalgsson frå<br />
Sola, munnar den bl.a. ut med å gje oss viktige glimt frå politisk og religiøs strid<br />
i Noreg på slutten av 900-talet. I denne tåtten går hendingane som er knytte til<br />
Olav Tryggvason, føre seg i året 996 – etter tradisjonell kronologi.<br />
På fyrste sida i sjølve tåtten er det teke inn nokre opplysningar som fortel nærare<br />
om ætta til Torolv Skjalg og Erling Skjalgsson. Desse opplysningane er merkte<br />
med kursivert skrift.<br />
34
Tåtten om Torolv Skjalg,<br />
Ragnvald og Raud<br />
Omsett av Kåre Flokenes<br />
I Hordaland var mange mektige og gjæve menn som var komne av ætta til Horda-Kåre.<br />
Men innan ætta rådde harde stridar. Horda-Kåre hadde fire søner. <strong>Ei</strong>n heitte Torleiv<br />
den kloke. <strong>Ei</strong>n annan heitte Ogmund, som var far til Torolv Skjalg, og Torolv Skjalg<br />
var far til Erling på Sola. Tord heitte den tredje. Han var far til Torkjell Klypp, herse i<br />
Hordaland. Torkjell drap kong Sigurd Sleva på Gulatinget. Oldefar til Erling, Ogmund,<br />
stod attmed Sigurd då han fall. Ogmund hogg straks ned syskenbarnet sitt, Torkjell<br />
Klypp. Frendene til Torkjell tykte dette var så ille at dei brende honom inne for denne<br />
illgjerninga. Den fjerde sonen til Horda-Kåre heitte Olmod den gamle. Han var far til<br />
Askjell, som var far til Aslak Fitjaskalle. Aslak var tremenning til Erling Skjalgsson og<br />
gav honom ulivssår i slaget i Soknasundet. Ulfljot som førte Gulatingslova til Island,<br />
var òg i denne ætta.<br />
242. Frendeflokken av avkommet til Horda-Kåre hadde lang tid rådd for Hordaland.<br />
Torolv Skjalg Ogmundsson budde på Jæren. Han var mektig og hadde mange<br />
menn hjå seg. Han var svært sjølvrådig. Son hans heitte Erling. Han vart fødd opp<br />
ein annan stad til fostring medan han var ung. Tidleg vart han stor og sterk, og<br />
han tyktest heller stridlynd.<br />
243. <strong>Ei</strong>n mann som heitte Lodin, budde i Ervik. Han var rik, men ikkje ovmodig.<br />
Kona hans heitte Gyda. Ho var ven og ei svært stolt kvinne. Dei hadde to søner.<br />
Den eine heitte Ulv, og den andre heitte Ragnvald. Lodin var venen til Torolv<br />
Skjalg, men likevel var kona hans enda kjærare for honom. Torolv var ofte på<br />
vitjing og sat der lenge. Jamleg tala han lenge med kona til Lodin. Og det ordet<br />
gjekk at han lønte ikkje Lodin godt for gode gjestebod og venegåver. Så hende det<br />
ein gong då Skjalg var på gjestebod i Ervik at folk sprang inn i skålen før daggry og<br />
sa til Torolv at loftet var brunne der Lodin låg, og at han sjølv var drepen, men folk<br />
visste ikkje kven som hadde gjort det. Torolv sa det var ille, men det er ikkje<br />
nemnt at Torolv brydde seg mykje om det. Mange hadde mistanke til å tru at<br />
Torolv gjorde dette verket. Folk heldt dette saman med opphaldet hans på staden,<br />
35
men ingen sa noko høgt på grunn av den makta som Torolv hadde. Torolv baud<br />
seg til å taka seg av Gyda. Ho sa ja til det, og han tok henne med seg heim og<br />
tileigna seg Lodins jordeigedomar og lausøyre. Sønene til Lodin ville han tvinga<br />
til trældom. Ragnvald let seg tvinga, men ikkje Ulv, for han vart seld til træl langt<br />
or landet, og difor kjem han ikkje denne soga ved. Ragnvald vart fort vaksen. Han<br />
var ein stor og sterk mann og ikkje særleg vakker å sjå til. Han greidde fort mykje<br />
arbeid og var svært dugande. Torolv rekna honom for træl. Men då han var fullvaksen<br />
av alder, sette Torolv honom over dei andre mennene til å råda over arbeidet.<br />
<strong>Ei</strong>n gong mælte Ragnvald til Torolv: «Trivast ville eg med deg dersom du let<br />
meg få ei kone som eg er nøgd med». Han svara: «Det tykkjer eg godt om, for det<br />
er ei kvinne som heiter Sigrid som eg vil lata deg få. Ho er dotter til ein småbonde<br />
som bur stutt veg herifrå. Dette valet er fullgodt for deg, og eg vil hava truskapen<br />
din for det». Ragnvald sa at han hadde ikkje tent honom på ein utru måte. Dette<br />
vart no gjort, som avtalt, at Ragnvald fekk Sigrid. Ho var ven og god av seg. Dei<br />
fekk fort ein son og kalla honom Gunnar. Han var raskt stor og vakker å sjå til.<br />
Torolv Skjalg tok guten og elska honom som det skulle vera hans eigen son. Slik<br />
gjekk det tre vintrar. Torolv fór kvar sommar i hærferd og sette Ragnvald heime<br />
som rådsmann for gardsdrifta si. Men han sat roleg om vintrane og hadde jamleg<br />
mange mann hjå seg. Det året då guten Gunnar var tre vintrar, budde Torolv seg<br />
til å fara i viking som han var van til. Men før han fór heimafrå, kom han i samtale<br />
med Ragnvald og sa slik: «I sommar vil eg ha gjort eit større arbeid enn vanleg, for<br />
36<br />
«...eg vil lata byggja meg ei stor drikkestove».
eg vil lata byggja meg ei stor drikkestove, og eg vil vera nøyen på det. Du skal vera<br />
tilsynsmann for dei andre trælane med dette arbeidet og få arbeidet ferdig, for du<br />
er ein svært dugande kar og svært kunstferdig. Eg tenkte at dette var godt arbeidd<br />
dersom eg kunne halda gjestebod i haust for venene mine og fagna slik heimkoma<br />
mi». Ragnvald sa ja til dette. Torolv fór i hærferd, og Ragnvald førebudde bygginga<br />
av skålen og fekk tak i to av dei mest hage smedane av vendisk ætt. Han gav<br />
òg gode vilkår, for han mangla ikkje pengar. Likevel gjorde Ragnvald seg mykje til<br />
vens med dei. Bygginga av skålen gjekk både godt og raskt. Ragnvald let til vanleg<br />
taka vare på all spon og avhogg, og han hadde all styringa med denne bygginga.<br />
Og då skålen var heilt ferdig og med tilbygg omkring, let han trælane flytta heim<br />
mykje brensel og stabla det i haugar jamhøge med veggene på alle sidene av skålen.<br />
Alt dette var gjort før Torolv kom heim om hausten. Og då han kom heim,<br />
såg han på det ferdige arbeidet og let vel over det. Han spurde Ragnvald kvifor<br />
han hadde late føra heim så stor vedhaug. Han svara: «Fordi det er jamleg om<br />
vintrane at det vert klaga over skort på brensel fordi det trengst så mykje. På den<br />
andre sida ville eg ikkje at sol riv i sund dei nye eller lite tjørebredde tømmerveggene».<br />
Torolv gav ikkje meir ut or seg om dette. Han let sidan førebu veitsla<br />
rikeleg i skålen og baud til seg venene sine. Drykken var den sterkaste og gjeven<br />
med stor iver. Ragnvald og dei vendiske handverkarane hadde den største omsorg<br />
med å etla ut, bera inn øl og skjenka det. Ragnvald eggja dei likevel til å bera som<br />
«Sidan fór dei til stranda og fekk seg skip ... ».<br />
37
snøggast drykken, for det skorta ikkje på middel til det. Han sa at det som galdt<br />
mest for omdømet av storveitsler, var at folk førstundes vart fulldrukne. Dei som<br />
skjenkte, var òg i samråd med honom og visste korleis han tenkte å fara fram.<br />
Torolv hadde lagt mykje elsk på guten Gunnar. Han hadde late gjera ein raud<br />
skarlakskjortel til honom og let honom sitja hos seg i høgsetet. No drakk mennene<br />
så hardt den fyrste kvelden at kvar låg sovande på sin plass. Men då det var<br />
kome så langt, var ikkje Ragnvald uverksam, endå det ikkje trongst å bera inn øl.<br />
Han visste då kva sponane som han hadde samla om sommaren, skulle brukast til.<br />
Dei vendiske mennene var i arbeid med honom og bar mykje ved framføre skåledørene,<br />
og alle sponane bar dei til skålen og slo sidan eld i alt saman og også dei<br />
store vedkostane. Deretter tok heile skålen til å loga. Då gjekk Ragnvald inn og<br />
greip guten Gunnar or høgsetet frå Torolv og bar han sovande ut til mor si, og han<br />
sa at det var best at han vakna seint, ”for vi får det heller strevsamt”. Ho sa at det<br />
var godt. Dei mennene som var i skålen, var så drukne at dei vakna ikkje før logen<br />
leika om dei. Der brann skålen og alle dei som var inne. Ragnvald slo og eld i<br />
trælehuset og brende det folket som der var inne. Sidan fór dei til stranda og fekk<br />
seg skip og rodde ut fjorden. Då vakna guten Gunnar og såg logane og røyken på<br />
land. Han mælte: «No sluttar det fælt med oss to. Eg er komen her, men litt før<br />
sovna eg i høgsetet hos fosterfar min. Og det er nok du, Ragnvald, som har valda<br />
denne store skaden som eg ser at elden gjer når eg ser heim til garden. Eg ville<br />
mykje heller vera hos Torolv fosterfar min enn her hos deg, for du vil ikkje gjera vel<br />
med meg sidan du gjorde vondt mot honom». Ragnvald bad det vitlause mennesket<br />
teia. Dei hadde mykje gods i bordbunad og brent sylv som dei vendiske mennene<br />
hadde bore ut medan Ragnvald førebudde brenninga. Det gjekk ikkje så<br />
greitt for dei på ferda. Skipet kvelvde under dei sønnafor Stad. Der drukna dei<br />
vendiske mennene og alle dei som var på skipet, men Ragnvald fekk berga kona si<br />
og sonen, og han flytte dei heim til garden i Ervik. Det var lite med dei mennene<br />
som Torolv Skjalg hadde sett til å styra med jordeigedomane. Ragnvald jaga dei<br />
bort og busette seg sjølv der. Frendane hans vart fegne fordi han hadde teke tilbake<br />
godset og farsarven sin. Ragnvald sa at han kom nord til Ervik fordi at Torolv<br />
Skjalg hadde gjort honom fri og gjeve honom tilbake jordeignene sine for lang og<br />
tru teneste. Folk syntest at denne soga var truleg. Innebrenninga av Torolv spurdest<br />
vide. Men det var ingen som visste kven som kunne ha valda det. Det vart heller<br />
ikkje gjort mykje for å finna ut av det, for sonen hans, Erling, var berre eit barn, og<br />
Torolv hadde vore umedgjerleg og grisk, og han var ikkje godt likt av allmugen, og<br />
dessutan hadde dei fleste av venene hans brunne inne med honom. Då Ragnvald<br />
hadde vore ei kort tid heime i Ervik, tok han sonen og fór til sjøen og fekk seg ein<br />
38
”Raud vart ein stor blotmann”.<br />
liten båt. Sidan tok han eit anna og større skip og flytte båten på sjøen langt ut frå<br />
land. Sidan tok han guten og batt honom med vidjer i det vesle skipet og let det<br />
reka kvar det ville. Men Ragnvald fór til lands. Sigrid spurde han om ferda hans<br />
og kvar han hadde gjort av barnet. Han svara at han ikkje ville seia noko anna enn<br />
at guten ikkje skulle seia kven som hadde brent Skjalg inne. Ragnvald sat sidan på<br />
garden sin og tyktest vera ein stor mann. Og frå guten er det å seia at båten rak<br />
under honom for vind og straum nord med landet og dreiv om sider inn til ei øy.<br />
Ragnvald hadde laga det slik til at endå han hadde bunde han med vidjer i skipet<br />
slik at han ikkje skulle løysa seg, så var hendene likevel lause, og han kunne taka til<br />
seg føda som faren hadde delt ut til honom slik at han kunne leva på den. For den<br />
øya der båten rak i land, rådde ein mann som blota. Der var eit stort hov som var<br />
tileigna Tor. Denne mannen fann drivgodset, og han tykte at det var underleg laga<br />
til. Han løyste guten og prøvde å tala med honom, men han tagde. Bonden tok<br />
barnet og bar det heim til kona si. Dei syntest denne guten var vakker og verd å<br />
eiga, og dei var barnlause. Dei prøvde om han kunne tala noko. Dei fekk ikkje ord<br />
frå honom. Bonden fortalde om honom som var funnen, til naboane sine, og han<br />
spurde etter om nokon visste om dette barnet, og korleis det var kome dit. Men<br />
ingen kunne seia det. Då mælte bonden: «Kva anna kan eg då gjera enn å føda<br />
opp guten sidan ingen mann kjennest ved denne guten, og eg kallar honom son<br />
min. Og namn skal han taka av fargen på kjortelen og heita Raud». Han voks opp<br />
og vart både ein stor og dugeleg mann. Fosterfaren hans heldt så mykje av honom<br />
39
at han gav honom alle eignene etter seg når han sjølv var død. Denne mannen som<br />
blota, vart ikkje gamal, og Raud tok over alle eigner og all eigedomsstyring. Raud<br />
vart ein stor blotmann. Og det er sagt at han med mykje bloting styrkte biletet av<br />
Tor, som var der i hovet, slik at djevelen mælte til honom i det utskorne avgudsbiletet<br />
og gjorde seg vreid for det, slik at han gjekk med honom ute om dagane.<br />
Og Raud førde ofte Tor ute kringom på øya.<br />
Her møter Sigrid kong Olav og tek imot dåpen<br />
244. No er det å seia frå Sigrid, kona til Ragnvald, at ho kom ein gong i samtale<br />
med bonden sin og sa slik: «Vi har lenge budd saman med kjærleik og glede. Men<br />
no tenkjer eg å endra på samlivet vårt, for eg tenkjer at du duger ikkje med så<br />
gjort. Eg har vore i samtykke og medvitande med deg om dei storverka som du<br />
har gjort og med så mykje huld som deg er kunnig. For det er røynt at ingen<br />
mann held si lukke heilt igjennom om han myrda ein mann. For desse store tinga<br />
som vi to har i hjarta er mykje verre enn mordet på ein mann. No har eg høyrt at<br />
vide om i verda er det halde ei anna tru enn vi har. Og dei som har den trua, tek<br />
namn av den guden som dei trur på og som heiter Kvitekrist, og difor heiter dei<br />
kristne menneske. Og det er og sagt at Kvitekrist er så miskunnsam at ikkje nokon<br />
mann har gjort så vondt tidlegare at han ikkje får tilgjeving straks han vil vera<br />
kristen eller halda hans tru. Eg har og høyrt at den mannen er ein landsmann og<br />
fer vide om land for å gjeva bod om denne trua. Han heiter Olav og er son til<br />
Tryggve Olavsson. No tenkjer eg å leita etter honom, og dersom eg provar at alt<br />
dette er sant som er sagt meg, då skal eg taka den trua som han gjev bod om. Og<br />
det kan det vera at det kan gå an, men ikkje no, slik det har vorte mellom oss”.<br />
Ragnvald svara: «Du må råda for deg sjølv. Og roleg kan eg vera, og uendra ville<br />
vår livsstilling vera dersom eg fekk råda». Dinest fór Sigrid or landet med kjøpmenn<br />
og siglde til England. Sigrid fann kong Olav vestafor havet. Og då ho nådde<br />
å tala med kongen, sa ho slik: «Difor er eg her komen, for at eg har spurt at du byd<br />
ei anna tru enn folk har i Noreg. No vil eg lata meg døypa og hava og halda den<br />
trua som du forkynner». Kongen svara: «Du fer i godt ærend, og få går slik med<br />
kristendomen, og eg vil gjerne gjeva deg denne tenesta». Sigrid vart då døypt.<br />
Sidan mælte Sigrid til kongen: «Dersom du tykkjer at dette har gått bra for meg,<br />
då kan eg koma her til det som er mælt at aldri vert gåve gjeld. Du skal koma til<br />
Noreg og kunngjera den rette trua. Eg ventar at meir trengst lukka di med Guds<br />
miskunn enn vondskapen og motgangen frå landsfolket. Og eg vil gjera deg kunnig<br />
at ein mektig og rik mann heiter Ragnvald. Han bur i Ervik sønnafor Stad i<br />
Noreg. Ragnvald er bonden min. No er det bøna mi, konge, når du kjem til<br />
40
”Olav var den venaste, største og sterkaste mannen ein kunne sjå til,<br />
og i idrott var han framom alle nordmenn ein har høyrt gjete”,<br />
- Snorre Sturlasson.<br />
41
Noreg at du lokkar denne mannen til deg med mildskap og gåver og fagre<br />
overtalingar til den sanne tru fordi at heller kan han gå med blidskap enn stridt<br />
sinnelag. <strong>Ei</strong>n annan mann heiter Raud som råder for ei øy der nord». «Det er meg<br />
ukjent», seier ho, «kva ansvar eg har for honom. Begge er dei mektige menn og<br />
ikkje uskaplege i mangt, og måtte det verta di hjelp, konge, at dei ville hjelpa deg<br />
og ikkje vera imot deg». Sidan fortalde ho kongen nøye om alle hopehav mellom<br />
Torolv og Ragnvald og så om ordninga til andre mektige menn som då var i<br />
Noreg. Sigrid gav kong Olav gode gåver før enn dei skildest, for ho hadde hatt<br />
med seg mykje gods frå Noreg. Ho fór etter det ut i verda og enda der livet sitt<br />
med mykje godleik. Og kong Olav fór litt seinare aust til Noreg, som før var<br />
skrive.<br />
Samtale mellom kongen og bøndene<br />
245. No skal det takast til med det som før var vendt ifrå i denne soga, at kong<br />
Olav stemnde med fylgjet sitt til Gulatinget: Den mektige ætta til Horda-Kåre<br />
fekk greie på at kong Olav fór austfrå langs med landet og hadde ein stor hær og<br />
braut ned gamal lov for folk. Og alle dei som mælte imot det som han ville skulle<br />
vera, fekk straff og hard medferd. Då sette frendane kvarandre stemne og rådslo<br />
om kva dei no skulle gjera, for dei visste at kongen brått kunne koma til møte med<br />
42<br />
«Då sette frendane kvarandre stemne ...»
dei. Då dei møttest, mælte den som var mest føre seg av dei: «Det veit alle dei<br />
mennene som her er komne saman, at Olav Tryggvason kan snart koma å vitja oss.<br />
Han er ein ypparleg mann når det gjeld idrottane sine, styrken og dei storverka<br />
som han har gjort vidt om i landa. Difor fylgjer det honom ære og frægd kringom<br />
heile den nordlege delen av verda. Av den grunn er det godt og ærefullt å tena slik<br />
ein konge og å lyda honom i alle høvelege påbod og passande krav. Men den<br />
ukjende trua som han forkynner, mislikar vi mykje. No er det mitt råd at vi<br />
frendar ikkje går under dette påbodet utan at kongen samtykkjer noko til vårt<br />
sinnelag. Den delen vil auka vår verdsetjing og heidring.» Dette rådet vart låte vel<br />
over av alle. Denne stemna slutta slik at det var samtykket og rådet deira at dei<br />
skulle alle koma mannsterke til Gulatinget og møta der kong Olav dersom han<br />
ville.<br />
Det ynskte kongen, og då begge partar kom til tinget, tala kongen fyrst med<br />
hovdingane. Kongen bar då fram ærendet sitt for dei og baud dei som andre<br />
menn å taka ved kristendomen. Då svara ein av dei mektigaste av dei: «Vi frendane<br />
har tala om denne saka og vorte samde oss imellom at med det at du konge vil<br />
tvinga oss til å bryta lova vår og trengja oss under deg med nøyding, då vil vi stå<br />
imot med all makt, og då vil den få siger som lagnaden fastset. Men dersom du,<br />
konge, vil leggja til oss frendane nokre lukkelege luter, då måtte det gjera så vel at<br />
vi ville alle gjeva deg trufast teneste». Kongen svara: «Kva vil de beda om frå meg<br />
så at vårt forlik og samtykke kan verta som best?». Då svara hovdingen: «Det er det<br />
fyrste at du vil gifta Astrid, syster di, med Erling Skjalgsson, frenden vår. Han ser<br />
vi som den mest lovande mannen av alle unge menn i Noreg». Kongen svara: «Det<br />
synest meg sannsynleg at dette ekteskapet er godt og ærefullt, for Erling er rik og<br />
godt ætta og vakker å sjå til. Men likevel må Astrid gjeva svar på dette. No kan eg<br />
spørja henne korleis ho bryr seg om dette, for eg vil gjera det meste for at Guds<br />
kristendom skal få framgang, noko som eg må utan vanske gjera av mi eiga makt».<br />
Sidan rødde kongen med Astrid om denne saka om ho ville gifta seg med Erling<br />
etter hans råd. Ho svara: «Lite nyt eg det», sa ho, «at eg er kongsdotter og kongssyster<br />
samboren i begge ætter dersom eg skal gifta meg med ein mann utan rang. Og eg<br />
vil framleis venta nokre vintrar på anna giftarmål». Dei slutta slik røda si. Astrid<br />
gjekk sin veg. Kongen let då taka ein hauk som Astrid åtte og let plukka av honom<br />
fjørene og sende henne hauken etterpå. Då mælte Astrid: «Vreid er bror min no».<br />
Ho stod då opp og gjekk til møte med honom. Kongen fagna henne vel. Ho sa då<br />
at kongen skulle råda med giftarmålet hennar slik som han ville. Kongen svara:<br />
«Det tenkte eg», sa han, «at eg ville ha makt til å gjera den eg vil her i landet<br />
43
angstor». Sidan vart Erling døypt med frendane sine. Etter det vart det tala om<br />
friing mellom Erling og Astrid. Det slutta slik at Astrid vart fest til Erling. Sidan<br />
let kong Olav setja ting og baud bøndene kristendomen, og då var Erling føregangsmann<br />
for å få dette igjennom og dermed alle frendane hans. Heile lyden sa<br />
ja til dette, for ingen hovdingar ville mæla imot. Då vart alt folket døypt og<br />
kristna. Litt seinare gifte Erling Skjalgsson seg med Astrid. Der var kong Olav, og<br />
han ville då gjeva Erling Skjalgsson jarls namn og eit stort rike. Erling svara:<br />
«Hersar har frendane mine vore. Eg vil ikkje bera høgre namn enn dei. Men eg vil<br />
beda deg, konge, at du let meg verta den største med det namnet her i landet ».<br />
Kongen sa ja til det, og då dei skildest, gav kongen Erling, mågen sin, landet nord<br />
frå Sognesjøen og heilt aust til Lindesnes på den måten som kong Harald Hårfagre<br />
hadde gjeve sønene sine. Kongen fór då nord med landet i veitsler og forkynte<br />
Guds ord kvar han kom.<br />
Kongen var i Ervik og fanga Ragnvald<br />
246. Kong Olav var på veitsle ikkje langt frå Ervik. Då hugsa kongen kva Sigrid<br />
hadde sagt honom vestafor havet om Ragnvald, bonden sin, som før er nemnt.<br />
Kongen sende menn til Ragnvald og bad honom koma til møte med seg. Sendemennene<br />
fann Ragnvald og bar fram kongens ord. Ragnvald svara: «Velkomne<br />
skal de her vera. Gå inn til drykken, og sit her så lenge de tykkjer det er godt. Men<br />
44<br />
«Då vart alt folket døypt og kristna».
«Og då kongen var komen nær garden med fylgjet sitt ... »<br />
eg kjenner ikkje til at eg har noko ærend hos kongen, dersom de ikkje veit det».<br />
Kongens menn fór tilbake og sa honom nøyaktig svaret hans. Kongen mælte: «Då<br />
skal eg ha ærend hos honom dersom han ikkje har ærend hos meg. Eg skal koma<br />
dit med mykje folk». Ragnvald bonde spurde at kongen ville koma dit. Han sende<br />
alle menn bort frå garden. Og då kongen var komen nær garden med fylgjet sitt,<br />
såg dei ein mann ute. Kongen spurde kven det kunne vera. Det vart sagt honom<br />
at det var Ragnvald bonde. Kongen mælte: «Stor mann som det fylgjer lukke<br />
med». Ragnvald gjekk åleine mot kongen og fagna honom. Kongen tok det vel.<br />
Sidan mælte kongen: «Det er ærendet mitt til deg Ragnvald som til alle menn her<br />
i landet at eg vil at du skal tru på ein allmektig Gud, Fader og Son og den Heilage<br />
Ande, skapar av himmel og jord og alle luter, synlege og usynlege. Med denne<br />
trua skal du forkasta djevelen og all hans vilje og list og avgudar, villfaring og<br />
truskap mot den. Sidan skal du som kvar annan mann som vil hjelpa sjela si og<br />
tileigna seg æveleg liv, lata deg døypa i namnet til den heilage tre-eining med<br />
sann anger og vedkjenning av syndene dine. Og den Gud som du skal tru på, er så<br />
mektig og mild når det gjeld miskunn at han i dåpen reinsar alle menneske frå all<br />
synd. Aldri har ein gjort så vondt dersom ein går til skrifte hos prestane og seier<br />
synda si med sann anger». Og då kongen slutta talen sin, svara Ragnvald: «Lenge<br />
har det gått meg lett med mi tru, og eg likar svært godt dine bod utan ein lut der<br />
du seier at eg skal gå til skrifte og slik vraka trua på avgudane, for mykje meir har<br />
hendt meg enn eg vil seia. Og difor vil eg ikkje taka ved di tru, men på ingen måte<br />
45
skal eg hindra andre menn i å taka ved kristendomen.” Kongen let då taka Ragnvald<br />
og hadde honom i si varetekt.<br />
Kong Olav på Dragseid og Selja<br />
247. Den same sommaren stemnde kong Olav fire fylkesting nord på Stad på<br />
Dragseid. Der skulle det koma folk frå Sogn, Fjordane, Sunnmøre og Romsdal.<br />
Kong Olav fór til dette tinget med svært mykje folk som han hadde hatt med seg<br />
aust or landet, og likeins det folket som hadde kome til honom i Rogaland og<br />
Hordaland. Bøndene kom til tinget som det var avtala. Då kongen kom med<br />
fylgjet sitt, forkynte han der trua som andre stader. Og fordi det tyktest honom at<br />
bøndene ikkje raskt gjorde seg klar til å taka imot bodskapen hans, baud han dei<br />
at dei skulle halda slag med honom eller lata seg døypa og taka den rette trua. Og<br />
med det at kongen hadde mykje styrke av folk, såg bøndene at dei ikkje hadde<br />
makt til å slåst med kongen. Det rådet vart om sider teke at alt folket let seg<br />
kristna og tok den heilage dåpen. Etter det fór kongen til øya Selje og fann der<br />
lekamen til den sæle Sunniva og andre heilagdomar til den sæle flokken som<br />
hadde henne fylgt, slik som før er sagt. Sidan fór kongen til Nordmøre med fylgjet<br />
sitt og kristna det fylket.<br />
Kong Olav kom til Raud<br />
248. Dinest siglde kong Olav inn til Lade og let bryta ned hovet og taka bort alt<br />
godset som der var og all prydnaden av avgudane. Han tok gullringen som Håkon<br />
jarl hadde late gjera, or hovdøra. Etter det let han brenna alt saman, både hovet<br />
og avgudane. Og då bøndene vart vare dette, let dei det fara hærpil om alle dei<br />
nærmaste fylka og stemna folk ut og etla å fara mot kong Olav med hær. Kongen<br />
heldt då ut etter fjorden. Han stemnde nord med landet og tenkte å fara nord til<br />
Hålogaland og kristna der. Då kongen kom nord for Namdalen, tenkte han seg til<br />
Raudsøya. Den morgonen gjekk Raud til hovet som han var van. Tor var då heller<br />
sørgjeleg og gav ikkje Raud noko svar endå han freista å få noko ord frå honom.<br />
Raud tykte dette var mykje underleg og prøvde på mange måtar å få ord frå<br />
honom og spurde kva dette tydde. Tor svara om sider og heller mødefullt og sa at<br />
han gjorde ikkje dette utan grunn. «For det er», sa han, «svært vanskeleg for meg<br />
at denne mannen kjem som etlar å koma hit til øya, og eg synest ikkje om at han<br />
kjem». Raud spurde kven dei mennene var. Tor sa at det var Olav Tryggvason og<br />
folka hans. Raud mælte: «Tut imot dei med skjeggmålet ditt, og lat oss stå sterkt<br />
imot dei». Tor sa at det ville vera til lita hjelp. Og likevel gjekk dei ut, og Tor bles<br />
sterkt i bartane og fekk det til å tuta i røysta som høyrdest gjennom skjegget. Då<br />
46
kom det så sterk motvind mot kongen at han kunne ikkje gjera noko med det, og<br />
kongen let seg siga tilbake til same hamna der han før hadde vore. Og slik gjekk<br />
det nokre gonger. Kongen la dess meir vinn på å fara til øya. Om sider vart godviljen<br />
hans mektigare med Guds kraft enn fienden som stod imot. Raud kom endå<br />
ein gong til hovet, og Tor var mykje uvenleg og hard i hugen. Raud spurde kva det<br />
tydde. Tor sa at kongen var komen til øya. Raud mælte: «Då skal vi stå imot dei<br />
med all makt og ikkje gjeva opp straks». Tor sa at det ville lite kunne gjera dei.<br />
Kongen sende då bod til Raud at han skulle koma til møte med honom. Raud<br />
svara seint, «og eg vil ikkje koma til møte med honom, for det er ikkje meining for<br />
meg å koma til honom og endå mindre i så måte for Tor, den mektige guden<br />
min». Kongen fór då og fann Raud og kalla saman alt folk som var på øya. Sidan<br />
forkynte kongen for Raud og alle dei som var samankomne, Guds ord med mildskap<br />
og spaklynde og ikkje med stridt sinnelag, og han la vinn på å leida Raud til<br />
den rette trua som anna folk. Kongen mælte: «Det er ærendet mitt til denne øya<br />
som andre stader å leida deg Raud og heile denne lyden frå dei villstigane som de<br />
har gått på altfor lenge etter djevelens lokking og visa dykk til den breie gata som<br />
fører alle til æveleg fagnad for dei som går henne med rett gang etter Guds bodord.<br />
Og det er å tru på ein sann Gud, Fader og Son og den Heilage Ande og lata<br />
dykk døypa i hans namn. Og gjera sidan med godhug hans vilje og gøyma hans<br />
velsigna bodord og taka der løn dersom det er streva rett etter æveleg sæle og rike<br />
hjå den allmektige Gud. Og det er ein sann, allmektig Gud som kvar forstandig<br />
mann må forstå har skapt himmel og jord og sjø og måne og all skapnad av inkje<br />
i opphavet og sidan styrer og råder over det skapte etter sin vilje og fagre skipnad.<br />
Då må ikkje truer skilja, for det ikkje er gudar endå om dei kallast slik, så er dei<br />
bilete gjorde etter vonde menn. Og kan den trua hjelpa andre når dei sjølve er<br />
blinde og dauve, umælande og daude og kan ikkje flytta seg frå ein stad utan at<br />
dei vert borne av menn, eller at djevelen flyttar dei med sitt fusk og sine<br />
synkvervingar så han dess meir kan øydeleggja og svika manneætta dersom det<br />
synest som avgudane kan gjeva dei noka hjelp til den synda som dei vil halde fram<br />
med dersom dei trur på dei? Men dei falske gudane er slik at makta til sjølve<br />
djevlane er særs veike og avmektige mot krafta til den allmektige Gud». Raud<br />
svara på talen til kongen: «Det er verdt å høyra på det du får nemnt, konge, i talen<br />
din. Og eg gjev meg ikkje mykje om å lata frå meg den trua som eg har før hatt og<br />
fosterfar min lærde meg. Og ingen kan mæla det at guden vår, Tor, som her held<br />
til i hovet vårt maktar lite, for han seier føre om framtidige ting, og ustyrleg vert<br />
han for meg i alle harde prøver, og difor vil eg ikkje gjera ende på vår venskap<br />
medan han held truskapen mot meg. Men ikkje vil eg hindra andre menn i å<br />
47
halda den trua som kvar synest». Kongen sa: «Det er òg best at du ikkje gjer slik at<br />
du står åleine, dersom alle andre vil fylgja det rette rådet, og du kan ha spurt at eg<br />
har ofte late ta livet av folk som ikkje ville lyda mine bod til eiga hjelp og naudsyn».<br />
Raud mælte: «Heller ikkje med trugsmål bøyer eg av for dette. Og endå om<br />
du er konge, er du så påståeleg her i di sak, og du seier at guden din er allmektig,<br />
og at han kan gjera kva han vil, då kan han vilja gjera deg sterk slik at du kan orka<br />
mykje. Du kallar Tor veik og maktlaus, men eg ventar at det kan verta til noko<br />
anna for deg. No skal eg lata gjera eit stort bål, og du og Tor går på kvar si side og<br />
tek kvarandre i hendene, og då vil den av dykk få siger som dreg den andre over<br />
elden. Eg trur at Tor vert for handsterk for deg». Kongen mælte: «Kven skulle<br />
høyra slikt! Ingen mann våga seg tidlegare til å visa djevelen til hard prøve mot<br />
meg der eg forkynner den heilage trua. Og likevel vil eg gjera dette i trøyst til den<br />
allmektige Guds miskunn, slik at djevelen ikkje har makt imot krafta til Jesu<br />
Christi. Likevel går eg til denne prøva på det vilkåret at kvar av oss skal hjelpa den<br />
som treng det, og ingen mann skal fara slik med oss at han hjelper den som lid<br />
skade». Det vart då bygt opp eit stort bål og sett fyr på. Tor gjekk mot elden og var<br />
likevel treg til det. Tor og kongen tok kvarandre i hendene og tok fast tak. Tor<br />
48<br />
«Då snudde kongen med fylgjet sitt sør til Trondheim ... »
gjekk føre. Han snåva med foten i den brennande stokken og stupte fram i elden.<br />
Der brann han no opp til oske på ei lita stund. Men kongen sjangla slett ikkje av<br />
det. Kong Olav mælte: «No er det lett å sjå for alle at dei har låk tru som har<br />
trøysta seg til Tor, som ikkje kunne hjelpa seg sjølv med brenninga». Raud svarar:<br />
«Røynt er dette no, konge, at du ber sigeren i vårt hopehav, og aldri skal eg tru på<br />
honom seinare, men likevel er det langt frå det at eg vil lata meg døypa denne<br />
gongen». Kongen let då Raud taka til fange og hadde honom i varetekt. Likevel<br />
visste ikkje Raud og Ragnvald til kvarandre. Men alt anna folk på øya tok den<br />
sanne trua og den heilage dåpen. Kong Olav spurde at håløyger hadde teke seg ut<br />
og tenkte å verja landet mot kong Olav dersom han kom nord dit. Dei som var<br />
hovdingar for den flokken, var Hårek or Tjøtta, Tore Hjort og Øyvind som var<br />
kalla Kinnriva. Då snudde kongen med fylgjet sitt sør til Trondheim og inn i<br />
fjorden, for han frette at trønderane hadde spreidd den hæren som dei hadde<br />
drege saman straks kongen hadde fare ut etter fjorden og frett med visse at han<br />
tenkte seg nord til Hålogaland.<br />
Kongen frelste då Ragnvald og Raud<br />
249. Kong Olav hadde då Raud og Ragnvald med seg i varetekt. Kongen gjekk<br />
ofte til samtale med Ragnvald, for han syntest han ordla seg svært klokt. Det var<br />
ein dag då dei tala saman, at kongen spurde om han visste noko til kven som<br />
kunne ha valda brenninga av Torolv Skjalg på Jæren. Ragnvald svarar: «Korleis kan<br />
eg det vita. Eg var lenge med Torolv på Jæren, og han var frisk og glad då eg for<br />
derifrå, og litt seinare vart det fortalt meg om brannen og om endelykta hans.<br />
Men alltid når det er nemnt, kjem Raud i Raudsøy meg i hugen». Ikkje fekk<br />
kongen meir av honom om dette. Sidan fann kongen Raud og frette honom om<br />
han visste korleis Torolv Skjalg hadde brunne inne. Raud svara: «Det veit eg ikkje.<br />
Men Ragnvald i Ervik kjem meg jamleg i hug når det er tala om det». Kongen<br />
mælte: «Vil du no lata deg døypa»? Raud svara: «Ikkje skal eg det før eg veit kva<br />
Ragnvald gjer. Men ikkje er det fordi eg vil honom vondt». Kongen let då føra dei<br />
begge saman og spurde då endå ein gong etter den same tidenda. Ragnvald svara:<br />
«Slik må eg seia kongen som eg sa fyrste gongen då du spurde etter». Kongen<br />
mælte: «Eg ser at de begge to teier med det de veit. No med di at de ikkje vil seia<br />
meg det, skal eg seia dykk noko av det». Då byrja han og sa alt til enden av<br />
hopehavet mellom Torolv og Ragnvald. «No har Sigrid, kona di, Ragnvald, fortalt<br />
meg alt dette, og det er von om at de to kan hava henne til bruk og nytte både no<br />
og seinare. Og ikkje vil eg refsa dette så mykje som mange vil tru eller som sakene<br />
står, dersom de to tek den rette trua og den heilage dåpen, og gjer dykk fullt ut til<br />
mine vener». Då svara Ragnvald: «Stor er gåva di, konge, og godviljen. Honom vil<br />
vi nyta og alle dei som gjev seg under deg». Ragnvald vedgjekk då verket og alle<br />
49
tilburdane som kongen hadde sagt. Ragnvald og Raud sa begge ja til å hava og<br />
halda den trua som han forkynte. Sidan var dei døypte, og kongen tok dei i sin<br />
venskap. Dei rekna ut slektskapen med einannan, og Ragnvald vedgjekk farskapen<br />
til Raud. Kvar av dei for heim til sine eigedomar med løyve og råd frå kongen.<br />
Dei heldt ved trua si og venskapen med kongen medan han styrde Noreg, men<br />
ikkje er det nemnt at dei gav gods til frendane til Torolv Skjalg for brannen.<br />
50
TORGRIM TITLESTAD<br />
FRAMSTILLINGA HOS <strong>TORMOD</strong> <strong>TORFÆUS</strong><br />
Her fylgjer den latinske teksten til Tormod Torfæus i norsk omsetjing. Vi merkjer<br />
oss at Torfæus opptrer som historikar og ikkje som sagaforfattar. Han prøver å sjå<br />
korleis dei ulike sogene framstiller ei sak og ber fram synet sitt på korleis tilhøva<br />
må ha vore. Han refererer nøkternt til dei ulike kjeldene sine og gjev såleis ein<br />
moderne lesar snarvegar til opplysningar om kjeldene. Medan tåtten er full av<br />
livfulle detaljar, utelet Torfæus ein del av detaljane for å få fram det som han<br />
meiner er relevant for ei heilskapleg framstilling.<br />
Vi legg òg merke til at når kjelda til Torfæus, tåtten, er uklar, hender det at Torfæus<br />
presiserer på interessant vis. Det gjeld t.d. når det står at Ragnvald snøgt kvitta<br />
seg med dei som Skjalg hadde sett til å styra eigedomane til far hans: ”Det var lite<br />
med dei mennene...” Torfæus seier derimot at dei var av låg ætt og at det difor var<br />
lett å bli kvitt dei. Vi ser her at Torfæus gjev ein parallell til framstillinga i Heimskringla<br />
der Snorre seier at Olav Haraldsson sette Tore Sel til å styra som årmann<br />
i veldet til Erling Skjalgsson på Karmøy. Tore var av låg ætt. Menn av ring ætt ville<br />
stå veikt andsynes lokale stormenn og difor vera avhengige av oppdragsgjevarane<br />
sine. Oppdragsgjevarane kunne bu langt borte, som Skjalg og Olav i kvart sitt<br />
tilfelle. På den måten sikra dei seg ofte meir enn vanleg lojalitet frå folk av låg ætt<br />
som dei hadde i teneste hos seg.<br />
Tåtten er òg noko uklar i skildringa av ekteskapsforholdet mellom Sigrid og Ragnvald.<br />
Sigrid skal ha sagt: ”Vi har lenge budd saman med kjærleik og glede. Men<br />
no tenkjer eg å endra på samlivet vår, for eg tenkjer at du duger ikkje med så<br />
gjort”. Torfæus seier det slik at Sigrid ikkje lenger kunne gle seg over samlivet med<br />
Ragnvald, då ho visste at han hadde gjort ein udåd. Difor ville ho skiljast frå<br />
Ragnvald. Her gjev Torfæus ei psykologisk forklaring som høver godt med det<br />
som Njålssoga fortel om skilsmål: Dei norrøne kvinnene kunne bryta ut or ekteskapet<br />
om dei t.d. ikkje kjende seg seksuelt tilfredsstilte av mannen.<br />
Lesaren vil snøgt oppdaga at det er stor skilnad mellom måten vi i dag skriv<br />
historie på og på måten som Torfæus gjer det på. Hos Torfæus opptrer det ånder<br />
51
og demonar som er i slagsmål med dei historiske aktørane. Torfæus ser ingen<br />
grunn til å kommentera at kong Olav Tryggvason ”slost” med guden Tor. <strong>Ei</strong>n<br />
moderne lesar vil difor kunna peika på at Torfæus her ikkje er nokon kritisk historikar,<br />
men mykje godtek det sogene fortel han. <strong>Ei</strong>t unnatak er til dømes korleis Torfæus<br />
i denne teksten rettar på tidfestinga frå Flatøyboka. Men slik Torfæus skreiv det<br />
store historieverket sitt, kunne ein framstilla historie på 1700-talet – og hausta<br />
stor ære for det.<br />
Teksten som fylgjer, er henta frå Historia rerum Norvegicarum, 2. del, 9. bok, kapittel<br />
9 og 10. Den er omsett frå latin av Åslaug Ommundsen. Då vi enno er i ein<br />
tidleg fase i arbeidet med omsetjinga av verket til Torfæus, er ikkje alle kjeldene<br />
identifiserte med norske omsetjingar. Det kan òg førekoma at namn og titlar, på<br />
vegen frå latin til norsk, ikkje har fått standard rettskriving.<br />
52
EI UTGREIING OM ÆTTA TIL TOROLV SKJALG, OM MAKTA HANS,<br />
DEI SKAMLAUSE HANDLINGANE OG AVFERDA HANS, DEN LISTIGE<br />
PLANEN OG HEMNEN TIL RAGNVALD FRÅ ERVIK, OM KORLEIS<br />
KONA HANS ANGRA SEG, SKILSMÅLET HENNAR, PILGRIMSFERDA ,<br />
SAMTALEN MED KONG OLAV, OMVENDINGA TIL TRUA OG DEN<br />
FROMME UTGONGEN HENNAR<br />
Far hans Erling var Torolv, med tilnamnet Skjalg. Far hans att var Ogmund, og<br />
bestefar hans Kjetil Horda-Kåre, ein velakta mann. Namnet åt mor til Skjalg er<br />
ikkje kjent, men bestefar hans på morssida blir kalla Gyrd i Landnámabók. Han<br />
vart drepen av ein svenske som heitte Tormod Ramn, son til vikingen Harald. På<br />
grunn av drapet vart Tormod lyst fredlaus av kong Bjørn 56 (den yngre) og fór til<br />
Island. Der heldt han eit heilt bygdelag, Siglufjorden, i dei tre vintermånadane<br />
og budde på garden Siglunes. Grunna ein grensetvist med grannen Olav Bekk,<br />
drap han sytten menn, men etter ei stund sona dei ned striden seg imellom. Det<br />
gjorde dei slik at dei delte den omstridde jordpletten likt, ved å bruka han etter<br />
tur. Om bestefar til Skjalg, Gyrd, òg var svenske, har eg ikkje fått greie på, sjølv<br />
om det ser ut som om han vart drepen i Sverige.<br />
Torolv Skjalg budde på garden Sola på Jæren, eit område ved byen Stavanger. Han<br />
var ein rik og urettvis mann, med ein talrik flokk av tenarar og familie. Lodin, ein<br />
mann som var betre utrusta med rikdom enn med skarpsinn, var ein god ven av<br />
honom. Lodin budde på ein gard i Ervik ved Stad og var gift med Gyda. Ho var ei<br />
kone som meir kunne rosast for venleik enn for dygd. Han pla ofte å be Torolv til<br />
gjestebod (når han såg om jordene og eigedomane sine, sannsynlegvis) og han<br />
53
udde der i lang tid. På den måten hadde det knytt seg nære band mellom Torolv<br />
og kona til Lodin, band som voks seg sterkare dag for dag. Snart byrja det å gå<br />
dårlege rykte om hopehavet mellom dei to. Den ulukkelege lagnaden til Lodin<br />
gav næring til desse rykta, då bygninga han sov i brått tok fyr og brann opp i lag<br />
med honom. Skjalg var på garden då dette hende, men vart ikkje så påverka som<br />
ein skulle venta av ein så trist bodskap. Han vart difor mistenkt for å ha utført,<br />
eller fått andre til å utføra drapet. Men han var for mektig til at han kunne bli<br />
skulda for noko. Han vart likevel illgjeten, særleg då han førde enkja etter Lodin<br />
og dei to sønene hans heim til seg under dekke av å vilja ta seg av dei. Lausøyret<br />
deira tok han òg med seg. Ikkje lenge etter kravde han eigedomsretten til jordene,<br />
alle eigedomane og dei andre eignelutene deira, og til og med heile familieformuen.<br />
Dei to sønene til Lodin, Ulv og Ragnvald, gjorde han til trælar. Ulv, som ikkje<br />
kunne tola dette, vart seld til trælskap i utlandet, og ein veit deretter ikkje noko<br />
om han. Ragnvald gjorde ikkje så mykje av seg i oppveksten, men vart ein storvaksen<br />
og sterk kar, om lite vakker. Han var oppteken av handverk, arbeidde godt, og<br />
fekk ei god påskjøning av herren sin. Sjølv om Skjalg såg på honom som ein træl,<br />
sette han Ragnvald til å styra dei andre trælane og hustenarane, av di han var svært<br />
ivrig og dugande i saker som galdt hushaldet. Det var ikkje som fri eller frigjeven,<br />
men som leiar og oppsynsmann for arbeidet.<br />
Då Ragnvald ville at Skjalg skulle gje honom ei kone, fekk han dottera til ein<br />
fattig bonde. Ho heitte Sigrid, og var ei vakker kvinne. Det som Skjalg kravde til<br />
vederlag, var større flid og truskap. Med henne fekk Ragnvald ein son, som han<br />
kalla Gunnar. Det var eit svært vakkert barn, og Skjalg elska honom som sin eigen<br />
son. <strong>Ei</strong>nskilde somrar auka Skjalg familieformuen sin ved å dra i viking. Han<br />
overlet då drifta av heile hushaldet til Ragnvald. Men gjennom vintrane tok han<br />
seg av heile familien heime. Det fjerde året etter at Ragnvald hadde byrja samlivet<br />
sitt med Sigrid, skulle Skjalg nok ein gong reisa for å driva med herjing. Han gav<br />
Ragnvald melding om at han den same sommaren, med største flid, skulle byggja<br />
ein ny og overmåte stor gildehall. Den skulle høva til å ta imot gjester og vener på<br />
ein storslagen måte etter heimkomsten. Ragnvald måtte skaffa handverkarar og<br />
skifta arbeidet blant medtrælane sine. Han skaffa omhugsamt materiale til<br />
bygninga, nett slik han hadde fått bod om, og leigde to vendarar som var særs<br />
dugande snekkarar 57 til høg pris. Det var rikeleg med pengar, òg til meir enn det<br />
som var naudsynt. Ragnvald vart særs god ven med snekkarane, bygninga vart<br />
snøgt fullførd og han tok nøye vare på alle byggrestane. Då bygninga var ferdig,<br />
baud han trælane å samla stablar av treverk. Med desse dekte han alle fire veggene<br />
på det nye huset til heilt oppunder taket.<br />
54
Om hausten vende Skjalg heim og skulle godkjenna det heile. Han nøgde seg<br />
med å spørja kvifor Ragnvald hadde samla så mange trestablar. «Til ved for vinteren,»<br />
svara Ragnvald, og forklarte at dei utan stogg pla å be om ved frå<br />
kjøkentenarane, noko som var eit slit og ei plage for dei. I tillegg peika han på at<br />
dei nye veggene nett var smurde med tjøre, men ikkje så mykje. Han hadde dekka<br />
dei til så dei ikkje skulle bli øydelagde av solvarmen. Gjestene strøymde til på det<br />
fastsette tidspunktet, og vart førde inn i det nye huset. Som leiar for trælane,<br />
serverte Ragnvald dei ein særs sterk drykk. Snekkarane var òg med og bar fram<br />
drikke i lag med fleire andre. Ragnvald hadde omhyggeleg oppmoda dei til å etla<br />
ut vinen til alle særs raskt den fyrste kvelden. Omtalen, det gode ryet til gjestebodet<br />
og ettermælet var avhengig av ei god byrjing, sa han. Handverkarane og<br />
fleire andre, òg hustrælar, var innvigde i planane hans. Dei lokka med stor iver<br />
gjestene til å drikka, og dei gav seg ikkje før gjestene og alle frendane deira låg<br />
utstrekte på seta sine, medvitslause av svevn og vin. Det galdt og Skjalg sjølv, som<br />
hadde den særs finkledde sonen til Ragnvald på fanget. Då Ragnvald og snekkarane<br />
bar den store mengda av sølvty og slegne myntar til eit skip, stengde dei<br />
dørene med byggrestane som var sparde gjennom sommaren, og stablane av turr<br />
ved. Men den sovande guten vart fyrst teken bort og gjeven til mora. Deretter vart<br />
det sett eld til knusken, slik at heile huset utan varsel brann opp med alle gjestene.<br />
Ingen vart att til å høyra bodskapen om det store mannefallet. Ragnvald<br />
sjølv, saman med arkitektane, kona og den vesle sonen, drog straks frå stranda i<br />
skipet. Dei var ikkje langt borte då guten opprørd såg taket på heimen overtendt.<br />
Han kasta rasande skulda for brannen på faren, og sa at han heller ville ha omkome<br />
saman med pleiefaren enn å fylgja Ragnvald. Faren baud han å teia med dei barnslege<br />
skuldingane sine.<br />
Før dei var komne fram til Stad kollsigla skipet. Snekkarane og alle rorskarane<br />
omkom. Ragnvald berga berre såvidt kona og sonen (men for meg synest det meir<br />
truleg at han hadde kollsigla med vilje for å fri seg frå otten for at ugjerninga når<br />
som helst skulle koma folk for øyra). Snart tok han garden Ervik og alle jordeigedomane.<br />
Han dreiv lett ut gardsstyrarane, som var menn av små kår og ætter som<br />
Skjalg hadde sett til å vera leiarar. Han kravde eigedomsretten og sa at Skjalg<br />
hadde frigjeve honom frå trældomen sidan han hadde tent med stor flid. Skjalg<br />
hadde gjeve honom attende heile formuen til faren, jordeigedomar og eigneluter.<br />
Dette vart ikkje teke for å vera noko anna enn sanninga. Då brannen med Skjalg<br />
og gjestene seinare vart kjend, tolka ingen det på anna vis enn at det hadde hendt<br />
reint tilfeldig. Og det var ikkje nokon som forhøyrde seg, sidan sonen Erling berre<br />
55
var ein gut på den tida, og ein stor del av slektningane omkom i brannen. Dessutan<br />
hadde grannane hata Skjalg på grunn av den urettvise og grådige framferda hans.<br />
Etter kort tid sjøsette Ragnvald to båtar av ulik storleik, tok med seg sonen, og<br />
drog til havs. Han batt guten til spanta i den minste båten, men let han ha<br />
hendene fri. Dette var for at han skulle kunna nå maten som var sett ved sida av.<br />
Så overlet han guten hjelpelaus til lagnaden. Vindane og bylgjene fekk rå. Sjølv<br />
fór han heim. Då kona spurde etter, svara han at han hadde sytt for at Skjalgbrannen<br />
ikkje skulle bli kjend gjennom sonen. Ut ifrå dette er det klart at dei<br />
andre medskuldige i sviket vart drukna med vilje. Han hadde ofra tjuvegodset for<br />
å ta livet av dei, han som hadde funne det for godt å riva bort ein far i ein fælsleg<br />
brann. Guten vart frakta mot nord av sønnavinden i den avrigga båten, til ei øy i<br />
nærleiken av Namdal. Der budde det ein rik, men barnlaus, offerprest for Tor.<br />
Han fann guten og var den fyrste som snakka til honom, men han fekk ikkje lokka<br />
ut svar eller lyd frå honom. 58 Då offerpresten etter omstendeleg gransking vidt og<br />
breitt i nabolaget hadde fått greie på at ingen visste noko om honom, tok han<br />
guten til seg som sonen sin. Han underviste honom og gjorde honom til arving til<br />
eignelutene sine. Han gav guten namn etter den raude klesdrakta, og kalla honom<br />
Raud. Han vart sett over heile hushaldet og dyrka Tor med stadige ofringar. Før<br />
det hadde gått lang tid, tok han over etter den døyande offerpresten. Etter kort<br />
tid overgjekk han læremeisteren sin i dyrkinga av Tor, som heilagdomen var innvigd<br />
til. Det blir sagt at han ofra til gudebiletet i så stor grad at det såg ut som om<br />
det tala til honom og gjekk rundt på øya i lag med honom.<br />
I mellomtida vart kona til Ragnvald, Sigrid, pint av vissa om at ho hadde teke del<br />
i ei uhyrleg gjerning. Difor klaga ho seg til ektemannen over at det ikkje lenger var<br />
mogleg for henne å gleda seg over samlivet med honom. Ho var så nedtyngd av<br />
den tunge børa som den skammelege handlinga var. Aldri hadde eit skjult mord,<br />
om det så berre var eitt, gått ustraffa gjennom livet til den skuldige. <strong>Ei</strong> ulukke<br />
fylgde alltid etter og avbraut lukka si evige gonge, sa ho. På grunn av alt dette<br />
hadde ho no eit ynske. Sigrid frykta at åndene frå så mange uskuldige menneske<br />
når som helst ville ta ein fæl hemn. Ho hadde difor sett seg føre å tenkja over så<br />
godt som mogleg det som var av både lukke og ulukke. Ho hadde høyrt at skikkane<br />
kring i verda var heilt annleis enn skikkane til fedrane. Der hadde dei andre<br />
heilagdomar, andre ritar, og dyrking av andre gudar. Den guden som dei dyrka,<br />
vart kalla Kvitekrist (dette kalla heidningane honom på grunn av dei kvite kleda<br />
som nydøypte tok på seg). Han var så nådig og god at han gav nåde og fritak frå<br />
56
straff for alle brotsverk til dei som dyrka honom, sjølv om brotsverka var både særs<br />
talrike og særs alvorlege, utan å krevja noko til vederlag. Ho hadde og høyrt at ein<br />
landsmann av dei, Olav, son til kong Tryggve, reiste rundt i England, og var ein<br />
tilhengjar av denne trua. Difor ville ho reisa til honom (Denne kjelda legg til at<br />
Olav var vorten ein kristen i England før år 94. 59 Men det ryktet hadde snautt<br />
nok kunna gå i Noreg det same året.). Ragnvald svara at han visseleg ikkje ynskte<br />
at dei skulle oppløysa samlivet sitt. Likevel ville han ikkje på nokon måte at sjølvstendet<br />
og fridomen hennar skulle svekkjast.<br />
Deretter sette ho over havet til England saman med handelsmenn. Ho var utstyrt<br />
med store rikdomar (for dei hadde ho i overflod). Då Olav hadde kome til henne,<br />
la ho fram at årsaka til vitjinga hennar var eit ynske om å vedkjenna seg kristendomen.<br />
Han jubla i ovundring over den guddommelege nåden, at han var funnen<br />
verdig til å gje henne den Heilage Ande midt i heidendomen, og at han skulle få<br />
føra henne frå mørkret si makt til sanningsvegen. Han sytte for at ho på god og<br />
kjærleg vis fekk del i dei himmelske goda og guddommelege lovnadene ved trua<br />
sitt segl. Deretter (kanskje då ho hadde vendt merksemda hans mot reisa til Noreg)<br />
bad ho om at dersom han vann heile det norske riket (som ho vona at Gud tolleg<br />
visst ville gje honom) og gjorde alt for å omvenda innbyggjarane til den sanne trua<br />
og dyrkinga av Kristus, burde han særleg ha to menn i tankane. Den eine var<br />
Ragnvald frå Ervik, som budde sør for Stad, og hadde eit stort namn blant dei<br />
fremste mennene. Han var ektemannen hennar. Den andre var Raud, som budde<br />
på ei øy ved Namdalen som var kalla opp etter honom. Sinnelaget hans var som ei<br />
noggrann etterlikning av Ragnvald sitt, for begge var harde og uomgjengelege.<br />
Olav burde heller vinna dei for seg og Kristus med smiger enn med trugsmål eller<br />
straffer, for at dei skulle lyda etter når han baud dei trua og ikkje bli unyttige for<br />
føremålet hans. Deretter fortalde ho alt som hadde skjedd mellom Skjalg og dei,<br />
og gjorde greie for tilhøva i området, og sinnelaget og styrken til dei fremste<br />
mennene. Då ho fór bort, gav ho kongen rikeleg med gåver og drog på ei pilgrimsferd<br />
langt bort. Ho vitja land langt vekke og vigde seg til fromme studiar der. Ho<br />
enda livet som ei lukkeleg kvinne og døydde ein sæl død.<br />
57
OM KONGEN SI UTBREIING AV KRISTENDOMEN TIL MANGE STA-<br />
DER, OM ØYDELEGGINGA AV HOVA, VITJINGA TIL ISLENDINGANE<br />
OG BYGGINGA AV BYEN NIDAROS<br />
Etter bryllaupet til Erling Skjalgsson vende kongen nordover frå Hordaland, og<br />
drog til garden Ervik. Han hugsa det som Sigrid hadde sagt og sende sendemenn<br />
for å henta Ragnvald. Desse vart gjestfritt tekne imot og han svara at det ikkje var<br />
noko ugjort mellom honom og kongen. Dersom dei visste om noko, burde dei<br />
seia det. Kongen og mennene hans stod likevel fritt til å nyta gjestfridomen hans<br />
og ville bli tekne imot av honom. Med dette svaret vart dei sende attende til<br />
kongen. Då kongen høyrde dette, svara han: «Ettersom han meiner at han ikkje<br />
har noko ugjort med meg, skal eg sanneleg få noko med honom å gjera. Eg skal<br />
fara mot honom med våpen i hand.» Då Ragnvald oppdaga at kongen nærma seg,<br />
sende han bort alle hustenarane og trælane, og møtte kongen åleine. Då kongen<br />
vart var at det berre var ein mann i huset og fekk vita at det var herren på staden,<br />
kunngjorde han at han såg på Ragnvald som ein framifrå og heldig mann. Ragnvald<br />
gjekk imot honom og helste honom med age, noko kongen nådig let han<br />
gjera. Deretter prøvde kongen å omvenda honom til kristendomen. Han la fram<br />
argument som skulle overtyda Ragnvald om at det var naudsynt for honom å byta<br />
tru. Han la så til at alle brotsverk, og dei mest alvorlege, måtte sonast, fyrst med ei<br />
stor bot, og med tilståing av kvart einskilt for ein prest og med ein heilag dåp. Då<br />
talen til kongen var over, svara Ragnvald at han med glede ville dra nytte av den<br />
trua som hadde ført kongen dit. I alle fall var det ingenting av det som kongen<br />
hadde lagt fram som baud honom imot, med unnatak av at det ville tvinga honom<br />
til å vedgå brotsverka sine. For mykje hadde skjedd som han ikkje kunne få seg til<br />
å tilstå til nokon. Det var det einaste som stod i vegen for at han skulle bli ein<br />
kristen. Han ville likevel ikkje setja seg imot at andre, og dei som var underlagde<br />
honom, skulle dyrka Kristus, sa han. Då baud kongen at han skulle gripast og<br />
setjast under vakthald.<br />
58
Den same sommaren (Snorre 60 seier hausten) kalla kongen fire fylke saman til råd<br />
i Dragseidet ved Stad. Der samla Sogn og Fjordane, Sunnmøre og Romsdal seg.<br />
Kongen kom med stort fylgje tilkalla frå dei sørlege lutene av riket, Rogaland og<br />
Hordaland. Han påla dei straks å vraka den folkelege trua si og ta imot kristendomen.<br />
Dei stod imot temmeleg lenge, og han skunda på dei til anten å lyda eller<br />
gå til krig mot honom. Av di borgarane 61 tykte at dei ikkje var jamsterke til å<br />
bruka makt eller fordriva han, vart dei døypte av Kristi soldatar. Deretter fór han<br />
til Selje og Kinn, og tok med seg relikviene etter den guddommelege Sunniva og<br />
dei andre helgenane, som tidlegare nemnt. Han drog så til Nordmøre med heile<br />
styrken og omvende heile fylket til kristendomen. Deretter sigla han til Lade, der<br />
han ifylgje Odd Munk øydela eit hov som hadde vore i bruk der i lang tid. Håkon<br />
Jarl hadde vigt det til tallause gudar. Kongen reiv klede og pryd av gudebileta og<br />
tok ein særs tung ring frå dørene til heilagdomen. Den ville han syta for å få<br />
smelta om. Til slutt brende han sjølve heilagdomen og gudebileta til oske.<br />
Borgarane vart arge for dette, og sende oppmodingar om oppreist og krig til kvart<br />
av fylka som låg omkring. Dei hissa alle innbyggjarane der til å væpna seg mot<br />
kongen. Kongen ville unngå åtak frå opprørarane og førde hærstyrken om bord på<br />
skipa sine. Vel ute av vika sette han kursen nordover for å spreia kristendomen til<br />
Hålogaland. Då han kom til Namdal, landa han på øya Raudsøy, der Raud budde.<br />
Det blir sagt at Raud gjekk til hovet åt Tor same morgonen, og fann gudebiletet<br />
tristare enn vanleg og utan svar. Han spurde forviten om årsaka til dette. Då han<br />
fekk lokka fram røysta, svara Tor at kongen, ein fiende av honom, nærma seg<br />
staden. Raud baud at han skulle blåsa i skjegget og stå imot honom. Tor svara at<br />
det var for liten nytte i det, men han vart boren ut på øya, bles i skjegget og fekk<br />
i stand ein stor storm. Blesten tvinga kongen til å snu fleire gonger. Til slutt vann<br />
han over stormen og kom fram til øya. Han kalla til seg innbyggjarane og berre<br />
Raud let vera å lyda påbodet. Då gjekk kongen til honom og påla honom som dei<br />
andre, men med milde ord, å vedkjenna seg kristendomen. «Det er inga kraft i<br />
gudebileta, som korkje kan røra på seg eller gje rikdom til nokon. Om nokon<br />
tykkjer at dei rører på seg, er det ikkje ved eiga hjelp, men ved trolldom frå vonde<br />
ånder,» sa han. Dette høyrdest låtteleg ut for Raud. Han var van med at gudebiletet<br />
gjekk rundt i lag med honom og kunne sjå inn i framtida. Han hevda at ingen<br />
enno hadde sigra over Tor og ville at kongen skulle måla krefter med honom i ein<br />
brytekamp. Så vart eit bål tendt i midten og brytarane stilde opp mot einannan<br />
på kvar side. Kongen sa at han ikkje tidlegare var pålagd å kjempa med ein synleg<br />
demon, og at demonen ville røma for Gud si ære, og ikkje for honom. Det blir<br />
59
sagt at gudebiletet var fylt med ei så stor kraft frå ei vond ånd at det gjekk bort til<br />
elden, om enn med noko strev, og såg ut til å byrja å kjempa med kongen. Men då<br />
den vonde ånda som hadde fylgt gudebiletet veik unna, vart det kasta inn i det<br />
flammande bålet og brann opp. Då Raud såg dette, vedgjekk han at Tor visseleg<br />
var overvunnen, og avstod å dyrka honom for framtida. Men han ville ikkje med<br />
det same godta den religionen som kongen tala om. Dermed baud kongen at han<br />
skulle gripast og setjast under vakthald. Raud visste ikkje noko om Ragnvald, som<br />
kongen førde rundt med seg, og heller ikkje han om Raud. Etter at kongen hadde<br />
vist i gjerning meir enn i ord kor makteslaust gudebiletet var, fekk han omvendt<br />
alle øybuarane til kristendomen.<br />
På denne øya fekk kongen gjennom speidarar greie på at hålogensarane, eller<br />
håløygene, med våpen i hand ville hindra honom i å koma til fylket. Dette vert<br />
sagt i Flatøyboka (Snorre-manuskripta seier at det var i Bjørnør, Versio danica 62<br />
seier i Biørnevåg). Leiarane for flokken var Hårek frå øya Tjøtta, Tore Hjort og<br />
Øyvind med tilnamnet Kinnriva, eller «med opprive kinn». På grunn av dette<br />
vende kongen attende til Trøndelag. Han hadde fått vita at trøndarane hadde<br />
drege heim att, då dei oppdaga at han hadde sloppe unna og drege mot Hålogaland.<br />
Dette står i Flatøyboka, men dei andre kjeldene har andre framstillingar, og<br />
har og ei anna tidfesting. Der står det at dei ikkje vende attende til Trøndelag,<br />
men fór sørover i riket, forbi Stad, og med ei sakte reise vende attende til Vika<br />
tidleg på vinteren ved utgangen av år 97 63 (som det ville verta ut frå dei årstala<br />
som dei nytta). Flatøyboka set dette og fleire ting som fylgjer, til året før. Eg skal<br />
visa til det som ikkje høver i kvar enkelt sak.<br />
Ragnvald og Raud vart haldne i varetekt, og kongen førde dei med seg på reisa.<br />
Han snakka ofte med Ragnvald åleine og fann ut at han var ein klok mann, vis av<br />
mange røynsler. Mellom anna kom kongen til å nemna Torolv Skjalg, og spurde<br />
kven han trudde var ansvarleg for brannen. Ragnvald svara at han slett ikkje visste<br />
noko om det. Han hadde rett nok vore hjå honom før brannen, men han hadde<br />
vore uskadd då han drog bort. Men så ofte han kom på den ulukka, kom Raud på<br />
Raudsøy honom i tankane. Han sa ikkje noko meir. Men for meg synest det ikkje<br />
sannsynleg at han, om han visste at Raud var son hans, med denne avsløringa<br />
skulle gje eit høve til å stadfesta ei så grufull synd. Han hadde tidlegare utsett seg<br />
sjølv for livsfare, ja, så og seia den sikre død, for å sleppa dette. Raud vart spurd av<br />
kongen om det same. Han svara at han ikkje visste noko om det, men at han kom<br />
i hug Ragnvald frå Ervik når han tenkte på den saka. Til slutt vart han spurd om<br />
han ville bli ein kristen. Han svara at han fyrst ville vita om Ragnvald hadde teke<br />
til seg denne trua. Kongen sytte for at begge vart stilde føre honom samstundes<br />
utan vitne og spurde dei sjølv ut om brannstiftaren. Og då ingen av dei korkje<br />
60
vedkjende seg det eller peika ut nokon andre, såg han opp til kor urokkelege dei<br />
var, og sa: «Ettersom de har avgjort å ikkje avsløra nokonting om denne saka for<br />
meg, skal eg fortelja dykk begge to, men åleine, at dette er ei allereie velkjend sak,<br />
av di ho var gjort kjend av kona di, Ragnvald. Om de ikkje lenger nektar å via<br />
dykk til Kristus, og forpliktar dykk til å vera tru mot meg, skal eg gjera straffa<br />
mykje mindre enn det ville vera grunn til å ottast, for hennar skuld. Eg skal òg for<br />
ettertida visa dykk velvilje.» Ragnvald var overvelda av dette og braut ut: «Du vert<br />
kalla ein konge av eineståande godvilje og lukke, og den rike framgangen din vil<br />
strøyma i overflod til oss og etterkomarane våre, og alle dei som har lært å fylgja<br />
deg, for alltid.» Og snart tilstod han kva han hadde gjort, og heldt ikkje lenger<br />
blodsbandet mellom seg og Raud løynt. Deretter vart begge to samstundes innvigde<br />
i kristendomen og døypte. Frå den tid var dei knytte til einannan i kjærleik.<br />
Dei fylgde kongen så lenge dei levde, med lydnad og ære. Ragnvald er den som<br />
blir nemnd mellom dei hærførarane som gjorde ei særs stor teneste for honom, då<br />
dei kjempa i slaget mot Håkon.<br />
Det som fylgjer etter dette, er ikkje likt fortalt i skriftene. Flatøyboka hevdar at<br />
Olav vart verande i Trøndelag den vinteren og den fylgjande sommaren, og fortel<br />
kva som vart gjort i Trøndelag i denne tida. Snorre hevdar at han drog attende til<br />
Vika, og gjev att storparten av det som hende frå han fyrst drog derifrå til Agder,<br />
fram til året 97. Eg tykkjer at Breviarium Nidrosiense i stor grad avgjer diskusjonen,<br />
av di skriftet fortel at lekamen til den sæle Sunniva vart skrinlagd i året 996.<br />
Men lekamen vart fyrst funnen etter samlinga i Dragseidet. Av dette kan vi slutta<br />
oss til at dei ting som hende skal overførast til dette året, og òg dei som fylgjer<br />
etter, heilt fram til vendereisa frå Hålogaland. Heimreisa til Hallfred frå Island er<br />
eit klart prov på at han hadde kome attende til Trøndelag då opprøret hadde roa<br />
seg ned. Flatøyboka seier at dette var det same året. Det same året som Hallfred<br />
vende attende til Nidaros, la fleire islendinger til lands der. Av desse kan eg nemna<br />
dei tre skipsførarane Brand, son av Vermund frå Vatsfjord, og to brør; Bjarne og<br />
Torhall, sønene til Breidar-Skjegge, og Kjartan, son av Olav På. Dei var alle<br />
heidningar, men vart omvende til trua etter at kongen hadde overtydd dei. Korleis<br />
det hende, av di det vert noko fyldigare, overlet eg til byrjinga av Olavs saga,<br />
der gjerningane til Hallfred og Kjartan blir skildra på særskilt vis.<br />
Hausten det same året sytte han for at det vart reist ein bygning ved breidda av<br />
elva Nid. Han valde ein stad å leggja ein by, og gav kostnadsfritt eit område der<br />
hus kunne byggjast av dei som ville. Ovanfor denne staden la han ei kongshall.<br />
Han bygde Skipakros eller skipskroken og sytte for at all vinterproviant vart frakta<br />
dit om hausten, for han omgav seg på den tida med eit stort fylgje og talrike<br />
livvakter, for å sikra både seg sjølv og ein så stor bygning. Snorre seier at dette var<br />
midtsommars året 998.<br />
61
62<br />
Torfæus og Europa<br />
- vikingar, rettferd og demokrati...<br />
Det er knapt gjort noko med å undersøkja Torfæus’ innslag i og påverknad på europeisk litteratur.<br />
Vi veit t.d. at Sir Walter Scott kjende verket hans og at franske og engelske forfattarar på 1700-talet<br />
generelt meinte at skandinavane var ”the original democrats of the world”, som den skotske<br />
diktaren Jame Thompson i Liberty (1735-36) og Thomas Gray – ein av dei fremste engelske<br />
diktarane. Gray lånte liner direkte frå orknøyhistoria til Torfæus. Det ser vi diktet The Fatal Sisters,<br />
publisert i 1768. I Frankrike var det C. S. Montesquieu, opplysningsfilosofen bak maktbalanselæra,<br />
som sette dei nordiske folka ”over alle verdas folk” og la til at ”dei har vore kjelda til Eurpas<br />
fridom, og med det til nesten all fridom som i dag finst blant menneska”. Dette skreiv han i det<br />
mest kjende verket sitt De l´esprit des Lois som kom ut i Geneve i 1748. Han tilskreiv vikingane ei<br />
noko spesiell pedagogisk rolle:<br />
Gotaren Jordanes har kalla Nordeuropa for smia til menneskeætta. Eg vil heller kalla det<br />
smia for dei verktya som bryt sund dei lekkjene som blir laga i Syden. Det er der nord<br />
desse djerve folka blir forma som dreg heimanfrå for å knusa tyrannar og slavar og for å<br />
læra dei at berre fornuften kan gjera dei avhengige av andre, så sant det er til deira eige<br />
beste, då naturen har skapt dei alle jamlike.<br />
Montesquieu var òg oppteken av årsakene til vikingferdene som tok til på slutten av 700-talet.<br />
Han meinte ikkje at dei hadde opphav i plyndretrong, men var eit svar på aggresjon frå sør –<br />
primært på grunn av åtakskrigane frå Karl den store. Montesquieu skriv at vikingane:<br />
gav kyrkja skulda for øydelegginga av gudebileta deira og alle valdsgjerningane til Karl<br />
den store. Det var Karl som etterkvart hadde tvinga dei til å dra seg tilbake til Norden.<br />
Det skapte eit hat som ikkje gjekk over på 40 eller 50 år.<br />
François-Xavier Dillmann har påvist at historikaren Paul-Henri Mallet påverka Europa med<br />
historieverka sine om sagatida, Russland medrekna. Mallet lærde seg norrønt hos islendingen og<br />
jusprofessoren Jón Eíriksson (1728-87) i København, som òg lærde nordmannen Gerhard Schøning<br />
norrønt (Schøning tala om Historia rerum Norvegicarum som Torfæus’ ”udødelige Værk”). Eíriksson<br />
(òg kalla John Erichsen) publiserte i 1788 ein større biografi om Torfæus. Gjennom Eíriksson har<br />
Mallet fått kjennskap til verka av Torfæus.
DEL II<br />
TORGRIM TITLESTAD<br />
OM GANGE-ROLV OG NORMANNERNE<br />
Gange-Rolv-statuen – i Rouen og Ålesund.<br />
For lesere i dag er Gange-Rolv et lite kjent navn. De fleste som har hørt om ham,<br />
forbinder navnet hans med en viking som var så svær at han ikke kunne bæres av<br />
en hest. Han skal ha levd fra ca. 870-930. Det var i den tiden Harald Hårfagre<br />
prøvde å samle Norge til et rike og da skandinaviske vikinger herjet som verst i<br />
Europa. I følge Snorre Sturlasson i Heimskringla ble han dømt utlæg av Harald da<br />
han etter et vikingtog i Austerveg gjorde strandhogg i Viken. 1 Etter landsforvisningen<br />
for Rolv i Vesterveg og herjet på Kontinentet, bl.a. var han trolig<br />
med under det store vikingangrepet mot Paris i 885. I Historiae Norvegiae heter<br />
det at han var nordmann og at Normandie har navnet sitt etter ham og mennene<br />
hans, nordmennene. 2 Snorre avslutter beretningen sin om Gange-Rolv med å si<br />
at ”etter ham er alle kongene i England kommet”.<br />
Den som leser litt om Gange-Rolv, oppdager fort at det har hersket uvisshet 3 om<br />
hvem han var og hvor han var født: var han norsk eller dansk? Eller til og med<br />
63
svensk? Det siste var en mulighet som Winston S. Churchill antydet i sitt omfattende<br />
verk om de engelsktalende nasjoner. Det er iallfall enighet om én ting. Det<br />
var Rolv som ledet vikingstyrkene som slo seg ned ved kystområdet ved Rouen og<br />
utløpet av elva Seinen i ca. 911 og for en tid dannet et slags skandinavisk brohode<br />
på det europeiske kontinentet. 4 Rolv ble tilbydd å være hertug for franskekongen<br />
Karl den enfoldige og fikk lensherredømme over denne delen av Frankrike som ble<br />
hetende Normandie. Vilkåret var at Rolv skulle verne franskekongens rike mot<br />
vikingangrep. Normandie kom til å spille en viktig rolle for både nordmenn og<br />
dansker. Olav Haraldsson skal ha blitt kristen her. I 1066 vant normannerfyrsten<br />
Vilhelm England i slaget ved Hastings og ble kalt Vilhelm erobreren. Han sikret<br />
seg den engelske tronen. Vilhelm var en ætling av Gange-Rolv i femte ledd og<br />
regnes som det engelske kongehusets stamfar. Det er sannsynlig at det fans en<br />
tradisjon ved det engelske hoffet om at Gange-Rolv var norsk. 5<br />
Normannerne gjorde seg bemerket i Europa og styrte en tid over Sicilia. 6 Dit<br />
kom kong Sigurd Jorsalfar fra Norge og biet med flåten sin før han drog videre i<br />
Middelhavet. 7 Det har knyttet seg et legendarisk ry til normannerne, nesten på<br />
samme vis som til vikingene. Mellom 900- og 1200-tallet hadde de sin storhetsperiode<br />
og hersket over store områder fra England til Italia, fra Nordafrika og inn<br />
Selv den mektige keiser Karl den store ble skremt av vikingangrepene som i hans tid begynte mot<br />
Frankrike. En munk fra Saint-Gall har foreviget Karl den stores tilfeldige besøk i en fransk havneby<br />
omkring år 800. Karl var midt i et måltid og la ikke merke til at skandinaviske vikinger brått seilte<br />
inn i havnebassenget. Noen trodde det var jødiske, afrikanske eller bretonske handelsskip: ”Men den<br />
kunnskapsrike kongen skjønte av skipenes form og hurtighet hvilket mannskap de førte og sa til folkene<br />
omkring seg: ’Disse skipene fører ikke handelsvarer, men grusomme fiender’. Ved disse ordene kappløp<br />
frankerne til skipene sine. Men det var forgjeves. Da normannerne hørte at den mannen de kalte Karl<br />
med hammeren, var der, ble de engstelige for at skipene deres skulle bli tatt og knust i havnen. Flukten<br />
deres var så ubegripelig rask at de ikke bare unnslapp sverdene, men også blikkene til dem som fulgte etter<br />
dem. Den troende Karl reiste seg fra bordet, grepet av en hellig frykt. Han stirret ut vinduet mot øst og ble<br />
stående slik lenge - med øynene fylt av tårer. Ingen våget å tale til ham. Han snudde seg mot dem og sa:<br />
’Vet dere hvorfor jeg gråter? Jeg er helt uten frykt for at de skal skade meg ved sitt usle sjørøveri. Men det<br />
bekymrer meg voldsomt at de i min levetid skulle være så nær ved å gå i land på disse strendene. Jeg er<br />
overveldet av sorg ved å se inn i fremtiden og hvilken ondskap de vil bringe over mitt avkom og deres<br />
folk”. Illustrasjon ved Alp. de Neuville i L’histoire de France, bd. 1, av François P. G. Guizot (1787-<br />
1874), Paris 1872.<br />
65
66<br />
Det voldsomme vikingangrepet på Paris fra november 885. Her skal Gange-Rolv ha vært med. Ill.<br />
av A. de Neuville i Guizots franske historie, 1872.
i Midtøsten. De var kjent for å grunnlegge effektivt administrerte og lovbaserte<br />
samfunn - og for å ha velorganiserte hærer – med en organisasjonsevne som de<br />
skulle ha arvet fra de skandinaviske vikingene. Ved begynnelsen av 1900-tallet var<br />
det ikke uvanlig å hevde at Gange-Rolv “hadde gjort et dybt Greb i Europas<br />
senere udvikling og historie”. 8 Det var følgelig knyttet eventyr, spenning, heder<br />
og heltemot til Gange-Rolvs ætt – og til ætlingene etter ham. Derfor ble det også<br />
en heftig kamp om hvem han skulle tilhøre, nordmenn eller dansker.<br />
Tormod Torfæus var opptatt av å løse gåtene om Gange-Rolv. Allerede på 1600tallet<br />
tok forskerne til å interessere seg for Gange-Rolvs opphav. Han ble på den<br />
tiden ansett for å være dansk. Normannerdebatten er også knyttet til Gange-Rolv.<br />
Hvem var normannerne som finnes omtalt i så mange gamle skrifter? Ofte var<br />
normanner synonym med viking. I Europa sto det skrekk av begrepet. Det fantes<br />
til og med en egen kirkebønn som lød: ”Herre, befri oss fra normannernes vrede!”<br />
For skandinaver har det vært viktig å oppklare normannerproblematikken. Før<br />
Torfæus var det dominerende synet at normannere primært var dansker.<br />
Vi må konstatere at store deler av materialet om Gange-Rolv er spinkelt og ofte<br />
motstridende. 9 Når vi i tillegg ser at den verste striden om Rolvs opphav utspant<br />
seg ved begynnelsen av 1900-tallet, aner vi også at historikerstridene har reflektert<br />
nasjonale behov for å markere ulikhetene mellom nordmenn, svensker og<br />
dansker. 10 Islendingen Finnur Jónsson advarte mot å la slike politiske overtoner<br />
påvirke ordskiftet.<br />
Det var spesielt en dansk historiker, Johannes Steenstrup, som reagerte mot den<br />
norsk-islandske sagatradisjonen om at Rolv var norsk og at han skulle ha vært en<br />
av sønnene til Mørejarlen Ragnvald jarl. 11 Ragnvald utmerket seg som en av de<br />
fremste høvdingene om samarbeidet med Harald Hårfagre. I dag kan man si at<br />
Steenstrup har levninger av danske reaksjoner mot den norske «lillebrors»<br />
selvhevdelsestrang vedrørende vikingtidens historie. Fra 1850-tallet, mens Norge<br />
fortsatt lå under Sverige, pågikk det en kamp fra norske historikere for å løsrive<br />
den norske delen av vikingtidens historie fra det danske og svenske synet om at<br />
vikingtiden var en «nordisk» sak. De norske historikerne prøvde i begynnelsen<br />
ofte fåfengt å vise eksistensen av en egen norsk utvikling tilbake til vikingtidens<br />
utbrudd. P. A. Munch var kanskje den ivrigste til å hevde at danske historikere<br />
stilte nordmennenes særutvikling i skyggen. 12<br />
Den siste gangen debatten om Gange-Rolv for alvor flammet opp, var ved tusenårsminnet<br />
om Gange-Rolvs ilandsstigning i Normandie i 1911. Det var duket for en<br />
67
Skandinaviske vikinger angriper Normandie, gravur av A. de Neuville i Guizots historie om Frankrike,<br />
1872. Vi merker oss at ”vikingskipet” er helt uhistorisk. Til illustratørens unnskyldning kan det<br />
sies at det var først etter funnet av Gokstad-skipet i 1880 at det var mulig å nærme seg en autentisk<br />
gjengivelse av vikingskip slik de kan ha sett ut under erobringen av Normandie.<br />
storstilt feiring av vikingerobreren i Normandie. Dansker, islendinger, nordmenn<br />
og svensker, etterkommere etter normannerne i England og på Sicilia hadde møtt<br />
fram. Fra USA og Canada kom det skandinaver, også for å markere at vikingene<br />
130 år før Columbus oppdaget Amerika. Trolig var noen av dem inspirert av<br />
Vinlandshistorien til Torfæus, som kom ut på engelsk i USA i 1891. I nesten en<br />
uke pågikk det et internasjonalt seminar om hvert stadium i normannisk historie.<br />
Gatemusikanter spilte normannisk musikk. Normanniske teaterstykker ble oppført<br />
og det var normanniske mysteriespill i kirkene. Fest fulgte fest. Det var ikke<br />
den verdensberømte franske champagnen, men den normanniske sideren, en mild<br />
og syrlig eplevin, som var festdrikken. Og til sist ble det hele avsluttet med et<br />
historisk opptog hvor hele den normanniske historien ble rullet opp – med Gange-<br />
Rolv i spissen. 13<br />
Franskmennene valgte i 1911 å slutte seg til den norske historietradisjonen og<br />
reiste en statue av Rolv - Rollon - som de kaller ham. Den står i Rouen - med en<br />
kopi i Ålesund - som en fransk gave til møringene. På denne måten markerte<br />
franskmennene at de anså Rollon for å være norsk. Etter 1911 dabbet den heftige<br />
debatten av, men av og til med nye, men heller små forskningsbidrag fra også<br />
fransk og britisk hold. 14 I en kort oppsummering i 1987 hevdet den franske<br />
68
historikeren Lucien Musset at forskningen om Rollon i dag peker mot at Rolv var<br />
av norsk opphav, sønn av Ragnvald Mørejarl. 15 Det har også kommet kreative<br />
innspill i sakens anledning utenom historikernes rekker. Professor i botanikk, Rolf<br />
Nordhagen, fikk i 1979 publisert en artikkel med det han kalte «Et avgjørende<br />
botanisk bevis på at Rollon kom fra Norge og at det var nordmenn som grunnla<br />
Normandie». 16 Han tenkte da på en spesiell jordnøtt som bare finnes langs vestlandskysten<br />
i Norge - og i Normandie.<br />
Vi trykker her Historia rerum Norvegicarums tekst om Gange-Rolv og normannerne.<br />
Det er første gang den blir gjort tilgjengelig på norsk. Torfæus etablerte et<br />
nytt syn om at han var norsk og at nordmennene var utgangspunkt for normannerbegrepet.<br />
Torfæus’ engasjerte argumentasjon for synspunktet om det norske opphavet<br />
gir noe av grunnlaget for påstandene om at Torfæus fremmet tidlige nasjonale<br />
strømninger i Norge. Da vi ennå er i en tidlig fase av oversettelsen av Historia<br />
rerum Norvegicarum har vi ikke rukket å ferdigbehandle den følgende teksten. Vi<br />
satser på at det vil være gjort innen juni 2002. Da avholdes det årlige Karmøyseminaret<br />
i Kopervik med Tormod Torfæus som hovedtema. Vi beklager at vi her<br />
ikke har utfyllende kommentarer til Torfæus’ utlegninger og påstander. Det viktige<br />
poenget med å trykke teksten i denne boken, er at den utdyper spørsmålet<br />
om Torfæus’ styrking av nasjonale norske strømninger. Vi får en detaljert <strong>innføring</strong><br />
i hvordan Torfæus selv tenkte og argumenterte – og hvilke referanser han<br />
benyttet seg av.<br />
Kart over Normandie i Frankrike, Gange-Rolvs område. Her finnes fremdeles språklige spor fra de<br />
skandinaviske erobrerne, både av danske og norske navn og uttrykk. I dag finner man mange minner<br />
om denne historien, som f. eks. ”La trace des vikings” (vikingløypen), ”le drakkar” – drageskip – som<br />
navn på kafeer og kinoer. Som en beboer i Houlgate sa til VG 19.9.2001: ”Det føles naturlig...<br />
Vikingene står sterkt i folks bevisshet. De er en del av oss”.<br />
69
AVSNITTET OM GANGE-ROLV STÅR I HISTORIA RERUM NORVEGICARUM, BIND II, S.<br />
80-92, SOM ET TILLEGG TIL BOK 1. TILLEGGET OM GANGE-ROLV ER DELT INN I<br />
FIRE DELER. VI PRESENTERER KUN DEN FJERDE DELEN, SOM INNEHOLDER <strong>TORFÆUS</strong>’<br />
EGEN ARGUMENTASJON FOR AT GANGE-ROLV VAR NORSK. OVERSETTELSEN FRA LA-<br />
TIN TIL NORSK, SOM ER PÅ ET TIDLIG STADIUM, ER LAGET AV ÅSLAUG OMMUNDSEN.<br />
70<br />
Om Gange-Rolv<br />
På side 41 i dette bindet, kapittel 26, begynte jeg å fortelle historien om Gange-<br />
Rolv. For at den ikke skulle avbryte livshistorien til Hårfagre, lovet jeg å komme<br />
tilbake til den i slutten av boken. Nå føyer jeg til<br />
EN UTGREIING OM GANGE-ROLV, SOM SENERE BLE KALT ROBERT,<br />
DEN FØRSTE HERTUG I DET FRANSKE NORMANDIE.<br />
HISTORIEN OM HAM ER SKREVET AV POLYDORUS VIRGILIUS OG<br />
JOH. ISAKSEN PONTANUS. 1 JEG VISER AT HAN IKKE VAR DANSK,<br />
MEN NORSK.<br />
[Her følger de tre første delene i tillegget, som presenterer Virgilius’ og Pontanus’<br />
historier om Gange-Rolv. De tas ikke med i denne omgang]<br />
Del 4<br />
Dette skal jeg svare på i ordnet rekkefølge. Jeg verken vil eller kan snyte det berømte<br />
danske folket for deres velfortjente ære, ved å benekte eller forminske deres<br />
deltagelse i felttog som var så ærefullt. Jeg vil kun vise at denne Rolv, som så ofte<br />
blir omtalt som Gange-Rolv, lederen av dette felttoget, var norsk. For det første
ygger alle pergament- og papirhåndskrifter opp under dette i fullkommen enighet.<br />
Dessuten kan ættetavlen føres fra Gor, Nors bror, og helt ned til ham. 2 Den<br />
er riktignok noe mangelfull, men er i hovedtrekk pålitelig nok. Det at brødrenes<br />
og morens navn er oppgitt, er også en sterk støtte for dette synet, og det samme er<br />
den tallrike slekten som finnes etter dem på Orknøyene og Island.<br />
Hvem kan nekte for at Dudo 3 og Gemmeticensis 4 trodde at danskene var<br />
innbyggere i Norge? I Frankrike har man trodd at ikke bare Danmark, men også<br />
Gothia og Hunnia lå i Norge. En ukjent forfatter, som har sammenfattet normannernes<br />
historie i Frankrike fra det Herrens år 837 fram til år 896, begynner sin<br />
fortelling med disse ordene: Normannerne dro ut fra øya Scanzia, som blir kalt<br />
Norge. 5 Der bor det gotere, hunnere og dansker. De dro ut med 13 skip. Først slo de seg<br />
ned ved kysten av Flandern, men de ble jaget derfra av menn som beskyttet stedet. Disse<br />
forfatterne avslører gjentatte ganger sin uvitenhet om steder og hvor landområder<br />
befinner seg. Mariana, en spansk forfatter, sier at Kristin, som var datteren til den<br />
norske kong Håkon den eldre, var datter av en dansk konge. Hun ble sendt til<br />
Alfons 10. 6 , og giftet seg senere med hans bror Filip, som først ble utnevnt til<br />
abbed i Vallisolet 7 , og deretter til Spanias erkebiskop. Likevel sier selv Lyschander 8<br />
i sin bok Grønland at hun var norsk. På dette punktet setter han til side utlendingenes<br />
omtale til fordel for troverdigheten i fedrelandets skriftlige kilder, som om de<br />
ikke skulle fortjene den samme tiltro på andre punkter. Gemmeticensis selv har<br />
også tydelig vist at han hadde knapp kunnskap om Danmarks beliggenhet. For<br />
han plasserer Dacia, som betyr Danmark, i de meotiske sumper, og han mener at<br />
normannere og daner er det samme folket. Han hevder også at Danmark og Alania<br />
er tilgrensende landområder. Og for at ingen skal unnskylde ham med at han har<br />
ment at Alania var Halland, en del av Danmark, vil jeg anføre følgende: Han har<br />
hørt at en av Rolvs forfedre ved navn Gor har reist fra Alanerhavet. Dette ligger<br />
ved munningen av finskesundet, og blir i håndskriftene kalt Alanshaf, kanskje<br />
etter naboene Alanerne. Da han hørte dette, trodde han at denne Gor var Rolvs<br />
bror. Han trodde derfor at Alania, som Gor hadde kommet fra, var en del av<br />
Danmark, siden Gor var dansk. Men Alanerhavet var svært berømt, og Flatøybok<br />
sier at den samme Gor seilte over dette havet etter at han var dradd hjemmefra.<br />
I motsetning til hva Pontanus mener, sier disse forfatterne altså ikke noe<br />
fornuftig om disse stedenes beliggenhet. Jeg antar her at Scanzia er sagt i stedet<br />
for Scania, Skåne, som ligger ved Øresund. Dit har Rolv dratt først etter å ha<br />
forlatt Norge, i den tanke at dette området lå utenfor Harald Hårfagres rike.<br />
Skåne var den gang underlagt dansk styre. Her har han samlet styrker for så å reise<br />
til Hebridene. Og vi kan ikke lese noe om at der på det tidspunktet var en så stor<br />
71
mengde som flyktet og ble lyst fredløse fra Danmark, som disse forfatterne åpenbart<br />
forestiller seg. De beretter at de hadde blitt jaget fra Danmark på grunn av<br />
kongens råskap, og hadde søkt tilflukt hos Rolv. Men dette var Harald Hårfagres<br />
råskap. Og de sier at Rolvs far var en mektig, og viden kjent konge, men de kan<br />
ikke nevne ham ved navn. Det er et ubestridd faktum at disse ikke visste noe om<br />
Rolvs bakgrunn før han kom til dem. Enda mindre visste de noe sikkert om disse<br />
stedenes natur, beliggenhet og karakter. Derfor synes det aldeles latterlig at vi skal<br />
la være å ha tiltro til våre utmerkede forfattere til fordel for de andres fjas. Pontanus<br />
stoler på dem, og hevder at hans far het Ragnvald, men at han kom fra Danmark.<br />
Men han hadde like godt kunnet kjenne hans forfedre helt til Gor, hvis han hadde<br />
vært oppmerksom på ættetavlene som finnes i Arngrims Crymogæa. 9 Lyschander<br />
har frakjent disse enhver troverdighet. Det kunne han med rette gjort, hvis han<br />
hadde hatt ætten hans klart for seg, som han har gitt uttrykk for. Han fører ætten<br />
fra Ragnar Lodbrok via hans datter, Rolvs mor, men uten å kunne oppgi navnet<br />
hennes. Ja, han har glemt seg helt ut, og sagt på s. 168 at hun døde som barn. Jeg<br />
er av den oppfatning at jeg på alle tvilsomme punkter bør oppgi hvilken forfatter<br />
jeg støtter meg til. Dette er av plikt og nødvendighet, for at det ikke skal bli gitt<br />
noen anledning til å trekke min troverdighet i tvil. Også Lyschander hadde handlet<br />
rettere hvis han hadde oppgitt hvilket gammelt verk det var, det som han sa at<br />
han fulgte, og hentet fram et sitat som kunne fylle ut navnet. Da ville det ha vært<br />
unødvendig for ham å forsterke sin troverdighet med et argument som synes å<br />
være av liten vekt. For selv om stormenn som har påtatt seg felttog i fortiden, har<br />
vært av dansk opprinnelse, noe ingen bestrider, følger det ikke derav automatisk at<br />
Rolv har vært dansk. Når han så drar Rolv selv inn i forbindelse med bevisførselen,<br />
beviser han noe ved hjelp av det samme. Og æren og den enorme makten det blir<br />
sagt at Rolvs far hadde, støtter ikke opp under argumentet om en dansk opprinnelse.<br />
For i det riket hvor han levde, var han svært mektig. Han ble sett på som så<br />
verdig av sin konge, at han fikk Orknøyene og Shetland i gave. Han på sin side<br />
anså seg selv som verdig nok til å kunne gi den store gaven videre til sin bror, uten<br />
å tape noe nevneverdig i formue eller makt, og uten å ta sine barn i betrakting.<br />
Årsaken til at de har sagt at de var danske, har vært danskenes enorme ry,<br />
som på denne tiden var utbredt gjennom alle delene av Europa. Minnet om Halvdan<br />
den veltalende, Ivar Vidfadme, Harald Hildetann, Sigurd Ring og fram til<br />
Ragnar Lodbrok, kom først fra England til de egner. På den samme tiden var<br />
Norge delt inn i mindre områder, styrt av småkonger. Deres navn eller ry var ikke<br />
kjent utenfor fedrelandet, og slett ikke ved fjerne kyster. I mange århundrer var<br />
landet ukjent og gjemt, helt fram til Hårfagres kongedømme. Dessuten levnet<br />
72
ikke nabokongene Hårfagre mye ære for å ha bekjempet nybyggere og bønder (for<br />
det var dette de kalte småkongene). På denne bakgrunnen trodde kanskje Rolv at<br />
frykten for det danske navnet, heller enn for det norske, kunne drive frankerne til<br />
de ønskede betingelsene. 10 Det norske navnet var ennå ukjent, mens danskenes<br />
tapperhet og makt, og den trusselen de representerte, var velkjent for frankerne.<br />
Ja, så stor var det danske folkets anseelse og ære, at språket som var felles for hele<br />
Norden i mange århundrer senere fortrinnsvis ble kalt dansk. Det blir slik sagt at<br />
Olav Tryggvason var den mest ærefulle av alle dansktalende konger på sin tid.<br />
Også Snorre lover i forordet at han vil skrive om livene til nordiske konger, de som<br />
snakket dansk tungemål. Likevel er det kun de norske kongenes gjerninger han<br />
behandler. For hva taler imot at de skulle si at de var danske, de som brukte det<br />
språket som av alle ble kalt dansk, selv om det var en norsk stormann blant dem?<br />
Men at alle på de trakter fullt og fast har trodd at nordmenn var dansker, er ikke<br />
så rart. Det var danske stormenn, Bjørn 11 og Hadding (som Krantz 12 med rette<br />
kaller ham i overensstemmelse med det norske språket, hvis han da ikke ble kalt<br />
Håstein hjemme), som i lang tid herjet Frankrike med fiendtlige angrep. Og de<br />
som kom etter dem, kalte seg også dansker. Hærføreren Wilhelm sørget for at<br />
hans sønn skulle opplæres i det danske språket. Men utifra dette kan det heller<br />
ikke utledes noe som helst argument, når dette språket var felles for danskene og<br />
resten av norden. Pontanus siterer et avsnitt hos den ukjente forfatteren som skriver<br />
fram til det herrens år 896. Som han selv innrømmer, beviser dette klart at<br />
Rolv dro ut fra Norge med følgesmennene og hæren sin. Det er sagt i Normannernes<br />
historie i Frankrike med disse ordene: Etter dette overførte Karl den enfoldige 13 Neustria<br />
til Rollo. Nordmennene kalte det Normannia, fordi de hadde dradd ut fra Norge.<br />
Disse forfatterne mener ingenting annet med dansker boende i Norge enn at det<br />
er menn som taler dansk språk, noe forfatterne også selv forklarer. Dermed blir det<br />
overflødig å hente dem fra Danmark til Norge, og deretter til Frankrike. Paulus<br />
Æmilius Veronensis innser at deres fedreland ikke var Danmark, men et land i<br />
nærheten av Danmark. La meg legge til det han sier: Normanniske pirater brente<br />
Frankrike i røvertokt som var mer fiendtlige og hyppige enn noen rettmessig fiende noen<br />
gang hadde gjort. De var naboer av danskene, og bodde ved det samme havet. På deres<br />
språk heter nord «north», og mann «mann». Tacitus sier at ifølge germannerne var<br />
Nerth moder jord, og Mannus var sønn av Tuisto, en Gud som var født av jorden. De<br />
mente at Mannus var deres folks opphavsmann. Selve Normannia er normannernes<br />
eget navn på et bestemt land som ligger ved havet, og grenser opp til danskene og det<br />
kimbriske Chersonesus. Folkene som bor mot nordpolen synes generelt å ha blitt kalt<br />
nordmannere på dette tidspunktet. Av flere er de kalt skytere. Luitprand Ticinensis kan<br />
73
mye om gresk historie og levde nesten samtidig. Han forteller at normannerne til og med<br />
trengte inn i Konstantinopel, og at det var noen andre enn de som herjet Frankrike.<br />
Han sier at russerne gikk under det samme navnet. For det er ikke sannsynlig at ett og<br />
samme folk, som hadde et begrenset landområde, skulle reise væpnet rundt nesten hele<br />
Europa til lands og til vanns på samme tid. Hvem som enn angrep i makeløst omfang<br />
fra dette enorme havets kystegner, og de nordlige øyene, og halvøyene (Kimbria og Skanzia,<br />
eller Scandinavia), ble av franskmennene kalt normannere på folkemunne. For øvrig<br />
er det rimelig sikkert at de som senere hadde makten i Neustria, ikke var av dansk<br />
nasjonalitet. Mye tyder på at de var fra et annet land, som var knyttet til og som grenset<br />
til Danmark. Dette sier Paulus Veronensis.<br />
Likeledes skriver Adam av Bremen 14 , bok 4, kap. 16, at danskene var et<br />
annet folk og en annen nasjon enn svensker og nordmenn. Han hevder nemlig at<br />
Sven, danskenes konge, sendte geistlige misjonærer til hele Sverige, Norge 15 og til<br />
øyene som er på de kanter, for at kristendommen på denne måten skulle spres vidt<br />
og bredt til fremmede land.<br />
Jeg legger til Radulf av Dicetus for året 882, som sier: Normannerne, ledet<br />
av Rollo, reiste sammen med danskene rundt i Frankrike og Lothringen (Lorraine), og<br />
herjet Ambianes (Amiens), Atrebatus (Arras?), Cameracus (Cambrai), Turnacus<br />
(Tourcoing?), Morinernes (?) land, og landet omkring elva Scaldis (Somme?). Etter at<br />
de hadde gått inn Sequanas (Seinens) munning, besatte de Rotomagum (Rouen).<br />
Jeg skal heller ikke utelate forfatteren som har skrevet om Conans sønn,<br />
Griffiths, liv. Han forteller at en av de tre brødrene som hadde kommet til Irland,<br />
dro til Frankrike med nordmennene sine. 16 Da frankerne var beseiret, slo de seg<br />
ned i Normannia. Han kaller ham Radolf, ham som andre kaller Rollo. Fra ham<br />
stammet Wilhelm og de andre normannerne som styrte i England. Dette har han<br />
hentet fra Usser Jacob Varæus, kap. 24, s. 121. Og ikke mindre vekt har vitnesbyrdet<br />
til kongeriket Danmarks kansler, den ærverdige Arild Huitfeldt. 17 I hans<br />
danmarkshistorie første del om Erik Barn, hvor han skriver om den norske kongen<br />
Harald Hårfagre, sier han det på denne måten: På hans tid var Ragnvald jarl i<br />
Norge. Han var far til Rolv, som slo seg ned i Normannia. Derfor må troverdigheten<br />
til så mange norske og islandske verker og gamle fortellinger, som er overlevert<br />
gjennom så mange århundrer, stå urokket. Denne troverdigheten blir også gjort<br />
krav på av to håndskrifter skrevet på pergament. Det ene er en enorm bok som<br />
tilhører den ærverdige kongen, og som er kalt Flatøybok etter det velkjente stedet<br />
på Island hvor den ble skrevet. Se folie 3 og 8 i den boken. Det andre er langt<br />
eldre fragmenter fra Orknøyenes historie. Disse inneholder ættetavlen som er ført<br />
fra Gor. I tillegg finnes det to krøniker skrevet på pergament som er bevart i<br />
74
Universitetsbiblioteket i København. Disse fører ikke ættetavlen fra den samme<br />
roten, men oppgir klart foreldrene av begge kjønn, bestefaren på farssiden, brødrene,<br />
og årsaken til landsforvisningen. I tillegg til dette kommer en krønike trykket<br />
i København i 1594, og et gammelt kvad til <strong>Ei</strong>nar, Orknøyenes jarl, som<br />
fremdeles er bevart. Det bekrefter at Rolv var hans bror. De gamle og svært troverdige<br />
verkene som Lyschander sier at han støtter seg til, oppgir han altfor hastig og<br />
forvirrende. Så vidt jeg vet er de ennå ikke kommet for en dag. For ikke å snakke<br />
om at skriftene ovenfor sier at Rolvs mor het Hilde, og var datter av Rolv med<br />
tilnavnet Nevja (som barnebarnet var oppkalt etter). 18 Dette tilbakeviser tvert<br />
Lyschanders antagelse, som ville ha oss til å tro at Rolvs bestefar var Ragnar Lodbrok,<br />
og som unnlot å nevne morens og farens navn.<br />
La meg på dette punktet legge til at det i våre dager er påvist ruiner etter<br />
Rolvs havn på Sunnmøre. Man har funnet stedet han dro ut fra, da han aktet seg<br />
på et felttog mot Frankrike. Beretningen om dette har gått uten opphold fra den<br />
tiden, gjennom så mange mellomliggende århundrer, helt til nåtiden. Dette har<br />
den aktede magister Christopher Hiermann, en ærverdig gammel mann, dette<br />
distriktets foresatte og sogneprest, fortalt meg med stor troverdighet. Våre forfattere<br />
har skrevet om den folkerike slekten som stammer fra Rolv, og som er spredt<br />
vidt og bredt over Island og Norge, på denne måten: Hans datter Kadlina var gift<br />
med en skotsk konge, Biolanus, ukjent blant de vanlige kongene hos de skotske<br />
forfatterne. Hun hadde en datter, Nidbjørg, som under sjørøvertokt og plyndring<br />
ble røvet av islendingen Helge, oldebarn av Ketil Sim, brakt dit, og gjort til hans<br />
hustru. Deres sønner var Usvivr, kalt den spake, og <strong>Ei</strong>nar Skålaglam, som kjempet<br />
tappert for Håkon Ladejarl i slaget mot Jomsvikingene. Om ham står der mye.<br />
Usvivres sønn var Uspak, og datteren var Gudrun. Hun var ansvarlig for at den<br />
edle mannen Kjartan, oldebarn av Irlands konge, Myrkjartan, og en utmerket<br />
borger av fedrelandet, ble drept. Uspaks sønn, Ulv, var stallar for Harald, Norges<br />
mektige konge, hellig Olavs bror. Til ham ga han sin kones søster Jorunn, Torberg<br />
Arnesons datter, til kone. På farssiden var hun søster av Ingebjørg, som var gift<br />
med Torfinn, jarl på Orknøyene. Deres sønn var Jon av Råsvoll. Hans sønn var<br />
Erlend, med tilnavnet Himalde, far til Øystein, eller Augustinus, Norges biskop.<br />
Det var til ham Teoderik Munk skrev Norges historie som nylig er utgitt. 19 Ulvs<br />
og Jorunns datter var Brigida, mor av Sauda-Ulv, eller Saueulv. Han var far til<br />
Peter Byrdar-Svein, den fremste av hersene i sin tid. Om ham står det i Sigurd<br />
Bronks liv. Hans sønn var Ulv Fly.<br />
Så langt om de stedene som ble tatt av Norge i sørligere land, som senere<br />
ble kjent over hele verden som oppkalt etter normannerne. Det er nå på tide, på<br />
75
grunn av likheten i emnet, å kort fortelle om de koloniene som Norge opprettet i<br />
vest på Hårfagres tid, og slik ga de første innbyggerne til Island. Dette springer<br />
nesten av seg selv ut fra historien om Harald Hårfagre, men kan likevel ikke godt<br />
føyes inn i hans livshistorie. Materialet er litt for omfattende til det. Vi får la<br />
rekken av etterfølgende konger bero så lenge, og fortelle om byggingen av Island i<br />
en egen bok, den følgende.<br />
76
DEL III<br />
JAN RAGNAR HAGLAND<br />
INNLEIING TIL DEN NORRØNE TEKSTEN<br />
Forteljinga om Ragnvald i Ervik og Olav Tryggvason er ein del av det verket som i<br />
litteraturhistoriene vert gjerne kalla ‘Den store soga om Olav Tryggvason’ (Óláfs<br />
saga Tryggvasonar en mesta, heretter OT). Denne teksten er utgjeven av Ólafur<br />
Halldórsson (1958, 1961 og 2000). Teksten slik vi kjenner han i dag, er overlevert<br />
i to hovudredaksjonar. <strong>Ei</strong>n reknar med at verket har vorte til ein gong kring<br />
eller kort tid etter 1300. Dei eldste handskriftene med teksten i den fyrste redaksjonen<br />
er frå ca. 1360-75. Den andre redaksjonen synest å ha vorte til kring<br />
1370. Den kjende Flatøyboka (Flateyjarbók, GkS 1005, fol.) inneheld ein versjon<br />
av denne redaksjonen, men har elles ganske omfattande endringar i høve til dei<br />
andre handskriftene med OT. I eit av handskriftene med den fyrste redaksjonen<br />
av verket, den såkalla Bergsbók (Stockholm perg. fol. nr. 1), er OT tilskriven<br />
Bergr Sokkason, munk ved Þingeyrar kloster, seinare abbed ved Munkaþverá kloster,<br />
båe på Nord-Island. Han er siste gong nemnd i kjeldene i 1345 (sjå Páll<br />
Eggert Ólason 1948).<br />
Når det gjeld forteljinga om Ragnvald i Ervik, er det stort samsvar mellom handskriftene<br />
med dei to redaksjonane av OT, Flatøyboka irekna. Denne tåtten om<br />
Ragnvald høyrer såleis ikkje til dei mange delforteljingane som Flatøyboka er åleine<br />
om å ha med. Den einaste skilnaden er at siste kapittel i Flatøyboka ikkje følgjer<br />
direkte etter same kapitlet som i gruppa med handskriftene av den fyrste redaksjonen.<br />
I den gruppa er det eit innskot mellom kapitlet om korleis Ragnvald og<br />
Raud vart frelste og den føregåande delen av forteljinga. Utgåva her er såleis i<br />
samsvar med Flatøyboka både på dette punktet og når det gjeld kapitteloverskriftene.<br />
Det er elles berre Flatøyboka som kallar forteljinga om Ragnvald for ein<br />
«tått»: «Tåtten om Ragnvald i Ervik». Stort sett har dei andre handskriftene korkje<br />
tittel eller kapitteloverskrifter slik Flatøyboka har det. <strong>Ei</strong>tt handskrift (den<br />
såkalla Bergsbók) har likevel tittelen fra RÄgnvald i Aruik («Om Ragnvald i Arvik»),<br />
og eitt (handskriftet AM 62, fol.) har brenna skialgs a iadri («Brenninga av Skjalg<br />
på Jæren»).<br />
77
Samsvaret handskriftene imellom når det gjeld forteljinga om Ragnvald tilseier at<br />
den versjonen vi på dette viset har overlevert, står temmeleg nær den opphavlege<br />
utforminga ho må ha hatt i OT. Som det går fram av utgåva her, er det altså berre<br />
få variasjonar mellom hovudhandskriftet med teksten av den fyrste redaksjonen<br />
(AM 61, fol.) og Flatøyboka. For å få fram samanhengen og skilnaden mellom<br />
desse to versjonane er ord og uttrykk som ikkje er med i Flatøyboka, men som finst<br />
i det andre handskriftet, markerte innom hakeparentes i den norrøne teksten i<br />
utgåva her. Berre i eitt tilfelle er den tekstlege skilnaden så stor at båe variantar er<br />
tekne med (versjonen i AM 61, fol. gjeven som fotnote). Ser vi nærare på dei<br />
skilnadene som på det viset står fram dei to versjonane imellom, tyder alt på at<br />
teksten i Flatøyboka er litt meir bearbeidd og såleis litterært litt forfina i høve til<br />
den vi finn i AM 61, fol. Det kan då innebera at denne varianten står eit steg<br />
lenger unna opphavsteksten enn den andre. Alt dette er likevel å sjå som små<br />
stilistiske skilnader dei to variantane imellom. Med omsyn til innhaldet synest<br />
altså båe variantar å skilja seg svært lite frå det vi må kunna oppfatta som ei opphavleg<br />
skriftleg utforming av denne forteljinga om Ragnvald i Ervik.<br />
Det kan elles vera verdt å peika på her at dette innslaget i OT tidleg må ha vorte<br />
oppfatta som ei sjølvstendig forteljing, uavhengig av den opphavlege samanhengen<br />
ho har stått i. Såleis inneheld 1400-talshandskriftet AM 557, 4to, som elles ikkje<br />
har med noko frå OT, denne «tåtten» – Fra raungvaldi ok raud («Om Ragnvald og<br />
Raud») – her altså ein frittståande tekst som òg i si tid må ha fanga interessa til<br />
historikaren Gerhard Schøning. Mellom dei mange saga-avskrifter Schøning fekk<br />
gjort for seg på 1760- og 1770-talet finn vi såleis òg denne vesle teksten med<br />
same tittel som i AM 557, 4to og den frå Flatøyboka som undertittel (jf. òg Hagland<br />
2000, 117). Schønings avskrift (no i Universitesbiblioteket NTNU, fMs 5b)<br />
må etter alt å døma vera skriven av nettopp etter AM 557, 4to. I denne sjølvstendige<br />
versjonen av teksten er det med ei innleiing som kort presenterer Torolv<br />
Skjalg og sonen Erling og eit like kort «snipp-snapp-snute» til slutt, der det seiest<br />
at Ragnvald og Raud levde vel kristne og lukkelege til deira alders år var omme.<br />
Det å gi denne teksten ut for seg sjølv, slik det er gjort i utgåva her, har såleis trygg<br />
historisk praksis å stø seg til.<br />
Spørsmålet vidare er då korleis vi kan sjå på denne forteljinga som del av den<br />
større tekstsamanhengen i OT. Dreiar det seg om historisk tradisjonsstoff kring<br />
denne kongens kristningsverk, eller er det noko anna? Det er i den samanheng i<br />
alle fall grunn til å understreka at dette spesielle litterære stoffet med tilknytnad<br />
78
til Torolv Skjalg og Erling Skjalgsson berre er kjent og overlevert gjennom<br />
(nord)islandsk litterær tradisjon. <strong>Ei</strong>n person med namnet RÄgnvald ór Ærvík er<br />
elles kjend og nemnd på litt ulikt vis i andre kjelder. Han er omtala både i Snorri<br />
Sturlusons Heimskringla og i kongesagaverket Fagrskinna – i båe tilfelle er han<br />
mellom dei hovdingar som er lista opp i følgjet til Håkon jarl i slaget mot<br />
jomsvikingane i Hjørungavåg på slutten av 980-talet. I Soga om Jomsvikingane,<br />
som òg omtalar same slaget ganske nøye, er det derimot ikkje sagt noko om Ragnvald.<br />
I Fagrskinna heiter det at Håkon jarl hadde to hovdingar med seg i den<br />
delen av fylkinga han sjølv var i, og den eine av desse er nemnd Ragnvalldr or<br />
Ærvik. Han er ikkje omtala elles i dette verket i det heile. I Heimskringla heiter det<br />
at Svein Håkonsson vart skipa i fylking mot jomsvikingehovdingen Vagn Åkeson,<br />
og den eine av dei to hovdingane Svein hadde med seg i spissen for kvar si sveit,<br />
var RÄgnvalldr ór Ærvík af Staði. Til saman skal dei to hovdingane som var fylka<br />
saman med Svein, i følgje Heimskringla, ha hatt seksti skip, så underforstått var<br />
dei båe mektige menn. Men ingenting meir er nemnt om Ragnvald i Heimskringla<br />
heller. Dette tyder på at det har vore ein stormann ved namnet Ragnvald i<br />
Ervik på Stad om lag ved dei tider då handlinga i denne tåtten om Ragnvald<br />
utspelar seg i OT. Men det er altså alt vi har å halda oss til når det gjeld spørsmålet<br />
om det er ein mogleg historisk kjerne i det som der er fortalt. Mest nærliggjande,<br />
slik eg ser det, er det då å sjå denne vesle forteljinga som eit litterært innslag i den<br />
store forteljinga om kristningsverket til Olav Tryggvason. Om vi ser på heile dette<br />
relativt seine samleverket, finn vi mellom anna klåre innslag frå Odd Munk<br />
Snorrasons soge om Olav Tryggvason frå om lag 1190 (norsk omsetjing ved Magnus<br />
Rindal 1977). Odd Munks verk vart fyrst skrive på latin og så omsett til<br />
norrønt. Det vart etter alt å døma til i miljøet ved Þingeyrar-klosteret – eit miljø<br />
som elles synest å ha hatt interesser for og kunnskap om kult og tradisjon knytt til<br />
den ortodokse austkyrkja (sjå Hagland 1996, s. 10). Å sjå Bergr Sokkason, i si tid<br />
munk ved dette klosteret, som forfattar av OT kan såleis ikkje seiast å vera urimeleg.<br />
Det skal likevel ikkje gjerast til noko poeng her. Men den klåre bruken i OT av<br />
Odd Munks litterære materiale viser i alle fall at stoff og tradisjon frå Þingeyrarmiljøet<br />
har vore viktig for komposisjonen av dette verket, same kven forfattaren<br />
eller kompilatoren har vore. Det er såleis slett ikkje urimeleg at denne spesielle<br />
tradisjonen som vi gjennom OT har overlevert også om Ragnvald i Ervik, eigentleg<br />
skriv seg frå miljøet ved Þingeyrar-klosteret.<br />
I så måte er det også, etter mitt syn, verdt å leggja merke til at det i dei litterære<br />
motiva Odd Munk har med i framstillinga av Olav Tryggvasons kristningshistorie<br />
79
finst tydelege parallellar frå gamalslavisk litterær tradisjon, slik det er påpeika av<br />
Vulchanov (1996). Her kan motivet med Olavs reise frå Russland til Hellas og<br />
primsigninga der vera eit typisk døme: Olav drar under opphaldet sitt hjå den<br />
russiske kongen og dronninga til Hellas, møter ein framståande biskop og ber om<br />
å la seg døypa. Han vert primsigna og deretter overtala til å dra attende til Russland<br />
for saman med biskopen å kristna konge og folk der (jf. Hagland 1996, s.<br />
8f.). Dette motivet eller dette innslaget er også teke med i OT (kap. 76). Som<br />
Vulchanov har vist, ser vi ei liknande utvikling av dette motivet i gamalslavisk<br />
litterær tradisjon, såleis i tradisjonen om korleis kong Boris I vart kristna. Dette<br />
saman med andre drag gir oss haldepunkt for å meina at det på Island har funnest<br />
litterær tradisjon som knytte Olav Tryggvasons kristningsverk til austkyrkjas domene<br />
– ein tradisjon som ut gjennom mellomalderen vart kyrkjepolitisk problematisk<br />
etter det endelege skismaet mellom austkyrkja og vestkyrkja i 1054, og ein<br />
tradisjon som det synest å ha vorte ideologisk viktig å undertrykkja i det meste av<br />
vår mellomalderlege historieskriving (sjå Hagland 1996, s. 4f.).<br />
Mot denne bakgrunnen, meiner eg, kan det vera naturleg å sjå forteljinga om<br />
Ragnvald og Sigrid i OT, der Sigrid liksom Olav i Russland får det for seg at ho<br />
skal taka ved den nye trua og dra ut av landet for å la seg døypa. Liksom Olav<br />
møter den greske biskopen, møter Sigrid her Olav, som i denne misjonssamanhengen<br />
og er biskop – biskop som får bod og oppmoding om å kristna nordmennene.<br />
Den klårt uttalte tilknytinga misjonskongen har til England i denne<br />
forteljinga er truleg heller ikkje uvesentleg. Det bind Olavs kristningsverk eintydig<br />
til vestkyrkjas sfære. I dette ligg Olav Tryggvasons store verk slik det er framstilt i<br />
OT – det hadde underforstått legitimitet i ønske og tildriv frå norsk hald om at<br />
kristningsverket skulle setjast i verk. Såleis kan òg innslaget om Sigrids dåp i OT<br />
sjåast som eit behov for å balansera opp dei austkyrkjelege assosiasjonane frå Odd<br />
Munks tekst eit hundreårs tid seinare enn denne vart til.<br />
Tåtten om Ragnvald inneheld elles andre bibelske motiv. Parallellen i det førkristne<br />
Noreg mellom Torolv Skjalg på ei side og Gyda med kong David og Batseba<br />
på hi er i så måte eit av fleire tydelege drag som synest å vera med og understreka<br />
det litterære og eksemplariske ved denne vesle teksten, snarare enn det historiske.<br />
80
Merknad<br />
Teksten i normalisert norrøn språkform er her gjeven ut med grunnlag i utgåvene<br />
til Gudbrandr Vigfusson og C. R. Unger (1860 ) og Ólafur Halldórsson (1958).<br />
Flatøybok-teksten er også kollasjonert med faksimilieutgåva av handskriftet med<br />
Flatøyboka 1930 (sjå litteraturlista). Kapittelnummerering er gjeven både i høve<br />
til handskriftet AM 61, fol. [kap. 146-151 + 156] og til Flatøyboka [243-249].<br />
Følgjande ekstrateikn er nytta i utgåva her:<br />
‹ › = Ord innom hakeparentes finst i handskriftet AM 61. fol, men ikkje i Flatøyboka<br />
(sjå innleiing om utgåver og overlevering av teksten).<br />
Litteratur<br />
Flatøyboka 1930 = Flateyjarbók (Codex Flateyensis) Ms. No. 1005 fol. in the royal collection in<br />
The Royal Library of Copenhagen. Corpus Codicorum Islandicorum Medii Aevi, vol. I.<br />
Copenhagen MCMXXX.<br />
Gudbrandr Vigfusson og C. R. Unger 1860, Flateyjarbók – en Samling af norske Kongesagaer.<br />
Bd. I, Christiania.<br />
Hagland, Jan Ragnar 1996, The Christinaization of Norway and Possible Influences from<br />
the Eastern Churches. Paleobulgarica, vol XX, 3, s. 3-19.<br />
Hagland, Jan Ragnar 2000, Gerhard Schøning and Saga Literature. Old Norse Myth, Literature<br />
and Society. Proceedings of the 11th International Saga Conference. Sydney (Centre for<br />
Medieval Studies, University of Sydney), s. 109-118.<br />
KLNM = Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. vol. I-XX. København 1956-78.<br />
Ólafur Halldórsson 1958, 1961 og 2000, Óláfs saga Tryggvasonar en mesta = Editiones<br />
Arnamagnæanæ. Ser. A. vols. 1–3, København.<br />
Páll Eggert Ólason 1948, Íslenzkar æviskrár. Bd. 1. Reykjavík.<br />
Rindal, Magnus (oms.) 1977, Soga om Olav Tryggvason. Norrøne bokverk 46. Oslo (Det<br />
Norske Samlaget).<br />
Vulchanov, Valentin 1996, Old Bulgarian Literary Tradition in Odd Munk Snorresson’s<br />
Saga about Olav Tryggvason. Paleobulgarica, vol XX, 3, s. 20-29.<br />
81
82<br />
Þáttr RÄgnvalds<br />
Normalisert av Jan Ragnar Hagland<br />
Capitulum<br />
[146] Maðr er nefndr Loðinn. Hann bjó í Ærvík ‹fyrir sunnan Stað›. Hann var<br />
auðigr ‹maðr› ok eingi ofrhugi í skapi. Kona hans hét Gyða. Hon var væn ok svarri<br />
mikill. Þau áttu .ij. sunu, hét annarr Úlfr en annarr RÄgnvaldr. Loðinn var vinr<br />
Þórolfs skjalgs, en þó var kona hans honum enn kærri. Var Þórolfr ‹skjalgr› optliga<br />
á veizlum ‹með Loðni› ok sat þar lÄngum. Jafnan var hann margtalaðr við húsfreyju<br />
Loðins ok lék þat orð á at hann mundi eigi dyggiliga launa honum góðar veizlur ok<br />
vingjafar. Svá bar til eitt sinn er Skjalgr var at veizlu í Ærvík, at menn hlupu inn í<br />
skálann fyrir dag ok sÄgðu Þórolfi at lopt var brent þat er Loðinn lá í ok hann sjalfr<br />
drepinn, en menn vissu eigi hverr þess verks var valdr. Þórolfr kvað hart leikit en<br />
ekki er getit þess at Þórolfr gæfi sér mikit um. HÄfðu margir grun mikinn á Þórolfi<br />
um verk þetta, því at mÄnnum þótti saman bera ok þarvist hans, en engir kvÄðu<br />
þat upp fyrir ríki Þórolfs í hávaða. Þórolfr bauð sik til umsjár með Gyðu. Hon játti<br />
því ok hafði hann hana heim með sér en kastaði þar sinni eign á lendur ok lausafé.<br />
Sunu Loðins vildi hann þjá undir þrældóm. Lét RÄgnvaldr þjásk, en Úlfr eigi, því<br />
var hann seldr mannsali til fjár langt ór landi, ok kemr hann eigi við þessa sÄgu.<br />
RÄgnvaldr þroskaðisk skjótt ok var hann maðr mikill ok sterkr ok óvænn í ásjánu.<br />
Hann aflaði brátt á mikilli vinnu ok var hagr vel. Þórolfr hafði hann í þrælatÄlu, en<br />
er hann var roskinn at aldri, þá setti Þórolfr hann yfir aðra ‹mansals›menn at<br />
stjórna ‹þeim ok halda› til vinnu. <strong>Ei</strong>nn tíma mælti RÄgnvaldr til Þórolfs: «Una munda<br />
ek með þér ef þú fengir mér konu þá er mér gætisk at.» Hann svaraði: «Þar þykki<br />
mér vænt um því at kona heitir Sigríðr at ek mun til láta. Hon er dóttir eins lítils<br />
bónda er hér býr skamt á brott. Er þér sá kostr fullgóðr ok vil ek hafa hollostu þína<br />
þar í mót. RÄgnvaldr sagði sik eigi honum ótrúliga þjónat hafa. Var nú þetta at<br />
ráðum gert at RÄgnvaldr fekk Sigríðar. Hon var væn ok vel at sér. Þau gátu brátt<br />
sun ok nefndu hann Gunnarr. Hann var snemma mikill ‹vexti› ok vænligr at sjá.<br />
Þórolfr skjalgr tók sveininn ‹frá þeim› ok elskaði sem hann væri hans sun. Svá liðu
fram .iij. vetr. Þórolfr ‹skjalgr› fór hvert sumar í hernað ok setti RÄgnvald heima<br />
ræðismann fyrir bú sitt, en hann sat um kyrt á vetrum ok hafði han mart manna<br />
jafnan með sér. Þá er sveinninn Gunnarr, ‹sunr RÄgnvalds›, var þrévetr, á því ári<br />
bjósk Þórolfr at fara í víking sem hann var vanr. En áðr hann fÏri heiman, kom<br />
hann at máli við RÄngvald ok sagði svá: «Vinnu etla ek at láta ‹hér› framflytja í<br />
sumar meiri en vandi er til, því at ek vil láta gera mér mikinn drykkjuskála ok vanda<br />
sem mest. Skaltu vera forsjámaðr þessa starfa með Äðrum þrælum ok fá smiði til,<br />
því at þú ert umsýslumaðr mikill ok hagr vel. ÞÏtti mér þá vel sýslat ef ek mætti<br />
þar í veita í haust vinum mínum ok fagna svá heimkomu minni.» RÄgnvaldr játtaði<br />
þessu. Ferr Þórolfr í hernað, en RÄgnvaldr býrr til skálasmíðarinnar ok fær til .ij.<br />
hina hÄgustu smiði vindverska at ætt, gerir ok kosti góða því at hann skorti eigi<br />
peninga, þó lagði RÄgnvaldr við þá mikla vináttu. Gekk skálasmíðin ‹fram› bæði<br />
vel ok skjótt. RÄgnvaldr lét hirða vanliga alla spánu ok Äll afhÄgg, ok hafði hann<br />
forsÄgn alla á þessi smíð. En er skálinn var algerr ok skot umhverfis, þá lét hann<br />
þræla flytja heim eldivið mikinn ok hlaða kostu jafnháva vegginum Ällum megin um<br />
skálann. Var þetta alt unnit áðr Þórolfr kÏmi heim um haustit. En er hann kom<br />
heim, leit hann á smíðit ok lét vel yfir. Hann spurði RÄgnvald hví hann hefði látit<br />
heim fÏra svá stóran viðkost. Hann svarar: «Því at ‹mér leiðisk at› jafnan á vetrum<br />
er kveinat ‹hér› um eldiviðar fæð því at mikils þarf við. En í annan stað vilda ek<br />
eigi at sól rífi í sundr nýja timbrveggi eða lítt brædda. Þórolfr gaf sér um þetta ekki<br />
meira, lét hann síðan búa veizlu ríkuliga í skálanum ok bauð til vinum sínum. Drykkr<br />
var hinn styrkasti ok veitt af kappi. Hafði RÄgnvaldr ‹þar fyrir Änn› hina mestu<br />
‹ok› umhyggju at etla Äl til ok inn at bera. Skeinktu ok hinir vindversku smiðir.<br />
RÄgnvaldr eggjaði þó ‹til› at bera sem ákafast drykkinn, því at eigi skorti efni til.<br />
Sagði hann þat mestu varða hvert orð álegðisk um stórveizlur at í fyrstu yrði menn<br />
fulldruknir. Byrlararnir váru ok í ráðum með honum ok vissu hverju hann etlaði<br />
fram at fara. Þórolfr hafði lagt mikla elsku við sveininn Gunnar. Hafði hann látit<br />
gera honum rauðan skarlats kyrtil ok lét hann sitja hjá sér í Ändvegi. Nú drukku<br />
menn svá ákaft hinn fyrsta aptan at hverr lá sofinn í sínu rúmi. En er svá var komit,<br />
þá ‹var› RÄgnvaldr ‹enn› eigi íðjulauss, þó at eigi þyrfti Älit inn at bera; vissi þá<br />
hvat spænir þeir skylldi er hann hafði um sumarit safnat. Váru þeir hinir vindversku<br />
menn í starfi með honum ok báru mikinn við fyrir skáladyrnar, en alla spánu báru<br />
þeir at skálanum, slógu síðan eldi í alt saman ok viðkostu þá hina stóru ok því næst<br />
tók skálinn allr at loga. Gekk RÄgnvaldr þá inn ok greip sveininn Gunnar ór Ändvegi<br />
frá Þórolfi ok bar hann út sofanda til móður sinnar ok kvað betr at hann vaknaði<br />
seint «því at vér eigum heldr starfsamt», sagði hann. Hon kvað Ïrit um þat. Þeir<br />
menn er í skálanum váru, váru svá druknir at þeir vÄknuðu eigi fyrr en loginn lék<br />
83
um þá. Brann þar skálinn ok allir þeir er inni váru. RÄgnvaldr sló ok eldi í þrælahúsit<br />
ok brendi þat folk er þar var inni. Síðan fóru þau til strandar ok fengu sér þar skip<br />
ok reru út á fjÄrðinn. Þá vaknaði sveininn Gunnarr ok sá loga ok reyk á landit.<br />
Hann mælti: «Nú bregðr undrum vit, em ek hér kominn en litlu áðr sofnaða ek í<br />
Ändvegi hjá fostra mínum ok muntu hinn illi RÄgnvaldr valda þessum mikla skaða<br />
er eldrinn gerir er ek sé heim til bÏjarins. Vilda ek miklu heldr þar vera hjá Þórolfi<br />
fostra mínum en hér hjá þér, því at eigi muntu vel við mik gera er þú gerðir illa við<br />
hann. RÄgnvaldr bað vitleysing þann þegja. Þau hÄfðu fé mikit í borðbúnaði ok<br />
brendu silfri er hinir vindversku menn hÄfðu út borit meðan RÄgnvaldr bjó ‹til›<br />
brennurnar. Þeim fórsk eigi alt hit greiðasta. Hvelfði skipinu undir þeim fyrir sunnan<br />
Staði, týndisk þar hinir vindversku menn ok allir þeir er á váru skipinu, en RÄgnvaldr<br />
gat borgit konu sinni ok syni ok flytti hann þau til bÏjar í Ærvík. Þórolfr skjalgr<br />
hafði sett fyrir eignir þær er þar váru lítils háttar menn, rak RÄgnvaldr þá í brott ok<br />
settisk þar í bú. Urðu frændr hans því fegnir er hann hafði tekit þar fé ok fÄðurleifð<br />
sína. RÄgnvaldr ‹sagði› svá er hann kom norðr í Ærvík, at Þórolfr skjalgr hefði<br />
hann gert frjalsan ok gefit honum aptr eignir sínar fyrir langa ok trúliga þjónustu.<br />
Þótti mÄnnum sú sÄgn trúanlig. Brenna Þórolfs spurðisk víða, en engi maðr þóttisk<br />
vita hverr at valda mundi. Var ok eigi mjÄk eptir leitat, því at Erlingr sunr hans var<br />
barn at aldri, en Þórolfr hafði verit maðr ódæll ok ágjarn ok hafði ekki vinsældir af<br />
alþýðu, ok flestir hans vinir hÄfðu brunnit með honum. Þá er RÄgnvaldr hafði litla<br />
hríð heima verit í Ærvík, tók hann sun sinn Gunnar ok fór til sjóvar, fekk sér einn<br />
lítinn bát; síðan tók hann annat skip meira ok flutti bátinn á sjó út, langt frá landi.<br />
Síðan tók hann sveininn ok batt við innviðu í hinu litla skipinu ok let reka hvert er<br />
vildi. En RÄgnvaldr fór til lands. Sigríðr spurði at um ferð hans eða hvat er hann<br />
hefði gert af barninu. Hann svarar kvezt ekki mundu til segja annat en eigi mundi<br />
sveininn segja hverr Skjalg hefði inni brent. Sat RÄgnvaldr síðan í búi sínu ok þótti<br />
mikill maðr. En frá sveininum er þat ‹at › segja at bátinn rak undir honum fyrir vindi<br />
ok straumi norðr með landi ok reiddi um síðir at eyju einni. RÄgnvaldr hafði svá um<br />
búit þó at hann hefði bundit hann við innviðu í skipinu, svá at hann mátti eigi leysa<br />
sik, en þó váru lausar hendr hans ok mátti hann taka til fÏðu þeirrar er faðir hans<br />
hafði etlat honum at hann mætti lifa við. Fyrir ey þeirri er bátinn rak at, réð einn<br />
blótmaðr. Var þar mikit hof ok eignat Þór. Þessi maðr fann rekann ok þótti undarliga<br />
umbúit, leysti hann sveinninn ok leitaði orða við hann, en hann þagði við. Bóndi tók<br />
barnit ‹upp› ok bar heim til konu sinnar. Þeim sýndisk sveinn þessi fríðr ok eiguligr,<br />
en þau váru barnlaus. Þau leitaðu eptir ef hann kynni nÄkkut ‹at› mæla. Fengu þau<br />
ekki orð af honum. Bóndi sagði fundinn nágrÄnnum sínum ok frétta eptir hvárt<br />
nÄkkurr maðr vissi um barn þetta, hvaðan þat var at komit, ok kunni þat engi at<br />
84
segja. Þá mælti bóndi: «Hvat mun annat þá en ek fÏða upp, með því at engi maðr<br />
kannask við svein þenna ok kalla ek minn sun, en nafn skal hann taka af lit kyrtilsins<br />
ok heita Rauðr.» Óx hann upp ok var bæði mikill maðr ok skÄruligr. Unni fostri<br />
hans honum mikit svá at hann gaf honum alla eign sína eptir sinn dag. Blótmaðr<br />
þessi varð ekki gamall. Þá tók Rauðr þar við Ällum eignum ok Ällum fjárforráðum.<br />
Gerðisk Rauðr þá hinn mesti blótmaðr, ok svá er sagt at hann magnaði með miklum<br />
blótskap líkneski Þórs er þar var í hofinu, svá at fjandinn mælti við hann ór<br />
skurðgoðinu ok hrÏrði þat svá at þat sýndisk ganga með honum úti um dÄgum, ok<br />
leiddi Rauðr Þór optliga úti um eyna.<br />
Her hittir Sigríðr Ólaf konung ok tekr skírn<br />
[147/244] Nú er at segja frá Sigríði, konu RÄgnvalds. Hon kom einn tíma at máli<br />
við bónda sinn ok sagði svá: «Vit hÄfum lengi saman búit með ást ok yndi. En nú<br />
etla ek at bregða okkrum samvistum, því at ek hygg at okkr dugi eigi svá búit. Ek<br />
hefi verit í samþýkki ok vitorði með þér um þau stórvirki sem þú hefir unnit með<br />
svá mikilli huldu sem þér er kunnigt, því at þat er reynt at engi maðr heldr ‹fullkomliga›<br />
sínum þrifum til allsendis, þó at hann myrði einn mann. En þessir stórhlutir er<br />
vit hÄfum í hjarta, eru miklu meiri háttar en eins mannz morð. Nú hefi ek heyrt at<br />
víða um heiminn sé haldinn annarr siðr en vér hÄfum, ok þeir sem þann sið hafa,<br />
taka nafn af þeim guði er þeir trúa á er heita Hvítakristr, ok því heita þeir kristnir<br />
menn. Er ok sagt at Hvítakristr sé svá miskunnsamr at engi maðr hafi svá illt gert<br />
áðr, at eigi gefisk honum upp þegar er hann vill kristinn vera eða halda hans trú. Ek<br />
hefi ok frétt at sá maðr er samlendr ok ferr víða um land at boða þenna átrúnað.<br />
Hann heitir Óláfr ok er Tryggvasunr Óláfssunar. Nú etla ek ok hans at leita, ok ef<br />
ek prófa þetta alt satt vera sem mér er af sagt, þá skal ek taka trú þá sem hann<br />
boðar. Ok má vera at þá hlýði en nú eigi svá buit sem komit er okkru máli.»<br />
RÄgnvaldr svarar: «Þú munt þér ráða, en kyrr mun ek vera ok óbreytt mundi<br />
okkrum ráðahag ef ek réða». Því næst fór Sigríðr ór landi með kaupmÄnnum ok<br />
sigldu til Englands. Fann Sigríðr Óláf konung fyrir vestan haf, en er hon náði at tala<br />
við konung, sagði hon svá: «Því em ek hér komin at ek hefi spurt at þú býðr annan<br />
sið en menn hafa í Noregi. Nú vil ek láta skírask ok hafa ‹síðan› ok halda þá trú er<br />
þú kennir.» Konungr svarar: «Þú ferr með góðu erendi, ok ganga svá fáir með<br />
kristnina, ok vil ek láta gjarna þetta embætti veita þér.» Var Sigríðr þá skírð. Síðan<br />
mælti Sigríðr til konungs: «Ef yðr þykkir mér þetta vel hafa farit, þá mun hér koma<br />
at því sem mælt er, at æ sér gjÄf til gjalda. Þú munt koma til Noregs ok boða þar<br />
rétta trú. Vænti ek at meira megi gæfa þín með guðs miskunn en ilska ok mótgangr<br />
85
landsmanna. En ek vil þér kunnigt gera at maðr heitir RÄgnvaldr, ríkr ok auðigr.<br />
Hann býr í Ærvík fyrir sunnan Stað í Noregi. RÄgnvaldr er bóndi minn. Nú er þat<br />
bÏn mín, konungr, er þú kemr til Noregs, at þenna mann lokkið þér með linleik ok<br />
gjÄfum ok fÄgrum fortÄlum til sannrar trúar, því at heldr mun hann ganga fyrir<br />
blíðu en harðyrðum. Annarr maðr heitir Rauðr er ræðr fyrir ey einni norðr þar. Er<br />
mér ókunnigt», segir hon, «hverr vandi mér er ‹á› við hann. Báðir eru þeir miklir<br />
menn ok eigi óskapligir um mart, ok mætti þat verða yðr munr, konungr, at þeir<br />
væri þér heldr sinnaðir en í móti.» Síðan sagði hon konungi inniliga Äll skipti þeirra<br />
Þórolfs ok RÄgnvalds ok svá um aðra ríkismanna skipan hver þá var í Noregi.<br />
Sigríðr gaf Óláfi konungi góðar gjafir áðr þau skildu, því at hon hafði haft með sér<br />
af Noregi mikit fé. Fór hon eptir þat út í heim ok endi þar líf sitt með miklum<br />
góðleik, en Óláfr konungr fór litlu síðarr til Noregs sem fyrr var ritat.<br />
Viðtal konungs ok bónda<br />
[148/245] Nú er þat til at taka sem fyrr var frá horfit, at Óláfr konungr stefndi liði<br />
sínu til Gulaþings, því at bÏndr hÄfðu sent honum þau orð at þeir vildu þar svara<br />
málum hans. En er hvárirtveggja kómu til þingsins, þá átti konungr fyrst tal við<br />
hÄfðingja. Bar konungr fyrir þá sín erendi ok bauð þeim sem Äðrum mÄnnum at<br />
taka við kristni. Þá svarar sá þeirra er einna var ríkastr: «Talat hÄfum vér frændr<br />
þetta mál ok samit vár á millum at með því, konungr, er þú vill pynda oss til slíkra<br />
hluta ok brjóta lÄg vár ok þrøngva oss undir þik með nÄkkurri nauðgan, þá munum<br />
vér í móti standa með Ällu afli ok fá þeir þá sigr sem auðit má verða. En ef þú,<br />
konungr, vilt leggja til vár frænda nÄkkura farsælliga hluti, þá máttu þat svá vel<br />
gera at vér munum allir veita þér trúlynda þjónostu.» Konungr svarar: «Hvat vilið<br />
þér af mér þiggja til þess at vár sætt ‹ok› samþykki verði sem bezt?» Þá svarar<br />
hÄfðinginn: «Þat er hit fyrsta ef þú vilt gipta Ástríði, systur þína, ‹dóttur Tryggva<br />
konungs›, Erlingi Skjalgssyni, frænda várum. Hann kÄllum vér nú vænstan mann<br />
allra ungra manna í Noregi.» Konungr svarar: «Líkligt þykki mér at þat gjaforð sé<br />
gott ok sÏmiligt, því at Erlingr er auðigr ok vel ættaðr ok hinn fríðasti sýnum, en þó<br />
á Ástríðr svÄr þessa máls. Nú mun ek leita við hana hversu henni er um gefit, því<br />
at flest mun ek til vinna at guðs kristni fái framgang þat er ek má auðveldliga veita<br />
af sjalfs míns valdi.» Síðan rÏddi konungr við Ástríði þetta mál ‹við systur sína› ef<br />
hon villdi giptask Erlingi at hans ráði. Hon svarar: «Lítt nýt ek þess», sagði hon, «at<br />
ek em konungs dóttir ok konungs systir samborin í báðar ættir, ef mik skal gipta<br />
ótígnum manni. Mun ek enn ‹heldr› bíða nÄkkura vetr annars gjaforðs.» Skilðu<br />
þau svá sína rÏðu. Gekk Ástríðr brott. Konungr lét þá taka einn hauk er Ástríðr<br />
86
átti ok lét plokka af ‹allan› fjaðrirnar ok sendi henni síðan. Þá mælti Ástríðr:<br />
«Reiðr er bróðir minn nú.» Stóð hon þá upp ok gekk til fundar við hann. Konungr<br />
fagnar henni vel. Hon sagði þá at konungr skal sjá fyrir hennar ráði, slíkt er hann<br />
vil. Konungr svarar: «Þat hugða ek», sagði hann, «at ek munda hafa vald til at gera<br />
þann tíginn mann sem ek vil hér í landi.» Síðan var Erlingr skírðr með frændum<br />
sínum. Eptir þat var talat um bonorð Erlings ok Ástríðar. Lauk svá at Ástríðr var<br />
fÄstnuð Erlingi. Síðan lét Óláfr konungr setja þing ok bauð bóndum kristni ok var<br />
þá Erlingr forgangsmaðr at flytja þetta ‹konungs› erendi ok þar með allir frændr<br />
hans. Játti því þá allr lýðr því at engir váru hÄfðingjar til mótmælga. ‹Var sú veizla<br />
allfjÄlmenn.› Var þá skírt alt folk ok kristnat. Litlu síðarr gerði Erlingr Skjalgssunr<br />
brúðlaup til Ástríðar. Þar var Óláfr konungr ok bauð at gefa Erlingi jarls nafn ok<br />
mikit ríki. Erlingr svarar: «Hersar hafa verit ‹fyrri› frændr mínir, vil ek ekki bera<br />
hærra nafn en þeir. En þat vil ek þiggja, konungr, at þér látið mik vera mestan<br />
mann með því nafni hér í landi.» Konungr játtaði honum því, ok at skilnaði veitti<br />
konungr Erlingi mági sínum norðan frá Sognsæ ok alt austr til Liðandisnes með<br />
þeim hætti sem Haraldr hárfagri veitti sunum sínum. Fór konungr þá ‹enn› norðr<br />
með landi at veizlum ok boðaði guðs erendi hvar sem hann kom.<br />
Konungr var í Ærvík ok fangaði RÄgnvald<br />
[149/246] Óláfr konungr var á veizlu skamt frá Ærvík. Hugsaði konungr þá hvat<br />
Sigríðr hafði sagt honum fyrir vestan haf af RÄgnvaldi bónda sínum sem fyrr er<br />
getit. Sendi konungr þá menn til RÄgnvalds ok bað hann koma á sinn fund. Sendimenn<br />
hittu RÄgnvald ok báru upp konungs orð. RÄgnvaldr svarar: «Vel komnir<br />
skuluð þér hér vera. Gangið inn til drykkju ok sitið hér meðan yðr þykkir gott. En<br />
eigi veit ek vánir míns erendis á konungs fund ef þér vitið eigi.» Konungs menn<br />
fóru aptr ok sÄgðu honum greiniliga svÄr hans. Konungr mælti: «Þá skal ek eiga<br />
við hann erendi ef hann á ekki við mik. Skal ek þar koma við fjÄlda mannz.»<br />
RÄgnvaldr bóndi spurði at konungr mundi þar koma. Sendi hann alla menn brott af<br />
bÏnum, en er konungr var kominn nær bÏnum með lið sitt, sá þeir einn mann úti.<br />
Konungr spurði hverr sá mundi vera. Honum var sagt at þat var RÄgnvaldr bóndi.<br />
Konungr mælti: «Mikill maðr ok hamingjusamligr.» RÄgnvaldr gekk einn í móti<br />
konungi ok fagnaði honum. Konungr tók því vel. Síðan mælti konungr: «Þat er mitt<br />
erendi til þín, RÄgnvaldr, sem til allra manna hér í landi, at ek vil at þú trúir á einn<br />
allsvalda guð fÄður ok sun ok helgan anda, skapara himins ok jarðar ok allra hluta<br />
sýniligra ok ósýniligra. Með þessari trú skaltu neita djÄfli ok Ällum hans vilja ok<br />
vélum ok skurðgoða villu ok þeirra trúnaði. Síðan skaltu sem hverr annarra sá er<br />
87
sálunni vill hjalpa ok eignask eilíft líf, taka skírn í nafni heilagrar þrenningar með<br />
sannre iðran ok játningu synda þinna. En sá guð er þú skalt trúa á, er svá máttugr<br />
ok mildr at miskunna, at hann þværr af mÄnnum í skírninni allar syndir. Aldri hefir<br />
hann svá illt gert ef hann gengr til skriptar fyrir kennimÄnnum ok segir til glÏpa<br />
sinna með sannre iðran.» En er konungr hætti sinni rÏðu, þá svarar RÄgnvaldr:<br />
«Lengi hefir mér ‹nú› létt gengit með mína trú, en allvel líkar mér þín boð útan einn<br />
hlut er þú segir at til skripta skal ganga ok segja svá at hafna skal skurðgoða<br />
átrúnaði, því at miklu fleira hefir yfir mik liðit en ek muni alt segja. Ok því vil ek<br />
ekki við þinni trú taka, en i engan stað skal ek letja at aðrir menn taki við kristni.»<br />
Lét konungr þá taka RÄgnvald hÄndum ok hafði hann í sinni geymslu.<br />
Capitulum<br />
[150/247] Hit sama sumar stefndi Óláfr konungr .iiij. fylkna þing norðr á Staði á<br />
Dragsheiði. Skylldu þar koma sygnir ok firðir, sunnmÏrir ok raumdÏlir. Óláfr konungr<br />
sótti til þings þess með allmikit fjÄlmenni er hann hafði haft austan ór landi ok svá<br />
þat lið er komit hafði til hans ór Rogalandi ok HÄrðalandi. BÏndr sóttu til þings<br />
sem ákveðit var. En er konungr kom með lið sitt, þá boðaði hann þar trú sem<br />
annnarsstaðar. En fyrir því at honum þótti bÏndr eigi sjótt láta við sínu erendi, þá<br />
bauð hann ‹þeim at lyktum› at þeir skyldu eiga við hann orrostu, en at Äðrum kosti<br />
láta skírask ok taka rétta trú. En með því at konungr hafði styrk mikinn fjÄlmennis,<br />
þá sá bÏndr at þeir hÄfðu eigi afla til at berjask við konung. Var þat ráð upp tekit<br />
um síðir at alt þat folk kristnaðisk ok tók helga skírn. Eptir þat fór konungr til<br />
eyjarinnar Selju ok fann þar líkama hinnar sælu Sunnifu ok aðra helgadóma þeirrar<br />
sælu sveitar er henni hafði fylgt, svá sem fyrr er ritat. Síðan fór konungr á NorðmÏri<br />
með liði sínu ok kristnaði þat fylki.<br />
Óláfr konungr kom til Rauðs<br />
[151/248] Því næst sigldi Óláfr konungr inn á Hlaðir ok lét brjóta ofan hofit ok taka<br />
brott fé alt þat er þar var, ok alt skraut af goðunum. Hann tók gullhring ‹mikinn› ór<br />
hofshurðunni er Hákon jarl hafði gera látit. Eptir þat lét hann brenna alt saman,<br />
hofit ok goðin. En er bÏndr verða þessa varir, láta þeir fara herÄr um Äll hinu<br />
næstu ríki ok stefna liði út ok etla at fara at Óláfi konungi með her. Konungr helt þá<br />
út eptir firði. Hann stefndi norðr með landi ok etlaði at fara norðr á Hálogaland ok<br />
kristna þar. En er konungr kom norðr fyrir Naumudal, þá etlaði hann til Rauðseyjar.<br />
Þann morgin gekk Rauðr til hofs sem hann var vanr. Þórr var þá heldr hryggiligr ok<br />
88
veitti Rauð engi andsvÄr þó at hann leitaði orða við hann. Rauð þótti þat mjÄk<br />
undarligt ok leitaði marga vega at fá orð af honum ok spurði hví þetta sætti. Þórr<br />
svarar um síðir ok heldr mÏðiliga ok sagði at hann gerði þetta eigi fyrir sakleysi –<br />
«því at mér er», sagði hann, «mjÄk þrÄngt í kvámu þeirra manna er hingat etla til<br />
eyjarinnar, ok mjÄk er mér óþokkat til þeirra.» Rauð spurði hverir þeir menn væri.<br />
Þórr sagði at þat var Óláfr Tryggvasunr ok lið hans. Rauðr mælti: «Þeyttu í móti<br />
þeim skeggbrodda þína ok stÄndum í móti þeim knáliga.» Þórr kvað þat fyrir litit<br />
koma mundu, ok þó gengu þeir út ok blés Þórr fast í kampana ok þeytti skeggraustina.<br />
Kom þá þegar andviðri í móti konungi svá styrkt at ekki mátti við gera ok lét<br />
konungr síga aptr til sÄmu hafnar sem hann hafði áðr verit, ok fór svá nÄkkurum<br />
sinnum. En kostgæfði konungr þess at meirr at fara til eyjarinnar, ok um síðir varð<br />
ríkari hans góðvili með guðs krapti en sá fjandi er í móti stóð. Rauðr kom enn til<br />
hofsins ok var Þórr mjÄk ófrýnligr ok i hÄrðum hug. Rauðr spurði hví sætti. Þórr<br />
sagði at þar var konungr kominn í eyna. Rauðr mælti: «Vit skulum þá standa í móti<br />
þeim með Ällu afli en gefask ekki upp þegar.» Þórr kvað þeim þat lítit mundu gera.<br />
Sendi konungr þá orð Rauð at hann kÏmi á hans fund. Rauðr svarar seinliga «ok<br />
mun ek ekki koma á hans fund því at mér er ekki þokki á kvámu hans, en þó miklu<br />
minni þokki Þór guði mínum, hinum máttuga.» Konungr sótti þá til Rauðs ok kallaði<br />
‹þar› saman alt folk þat er er í eyjunni var. Síðan boðaði konungr Rauð ok Ällum<br />
þeim er þar váru samankomnir guðs orð með mjúklæti ok linleik en engum<br />
harðyrðum ok kostgæfði at leiða Rauð á rétta trú sem annat folk. Konungr mælti:<br />
«Þat er erendi mitt ‹hingat› til eyjar þessarar sem annarsstaðar at leiða þik, Rauðr,<br />
ok allan þenna lýð af þeim villustigum er þér hafið allz of lengi gengit eptir fjandans<br />
teygingum ok vísa yðr á þá hinu greiðu gÄtu er alla leiðir til eilífs fagnaðar þá er<br />
hana fram ganga með réttri rás guðligra boðorða. En þat er at trúa á sannan guð<br />
fÄður ok sun ok helgan anda ok láta skírask í hans nafni, gera síðan með góðfýsi<br />
hans vilja ok geyma hans blezaðra boðorða ok taka þar ‹í› Ämbun ef rétt er stundat<br />
eilífa sælu ok ríki með allsvalda guði. En sá er sannr guð ‹ok› allsvaldandi, sem<br />
hverr skynsamr má skilja, er skapat hefir himin ok jÄrð ok sjó, sól ok tungl ok alla<br />
skepnu af engu efni í upphafi ok síðan stýrir ok stjórnar sinni skepnu eptir sinni vild<br />
ok fÄgurligri skipan. Þat má eigi síðr skilja með at þat eru eigi guðar þó at svá<br />
kallisk er likneski eru ger eptir illum mÄnnum ok mega því síðr Äðrum hjalpa at þeir<br />
eru sjalfir blindir ok daufir, dumba ok dauðir ok mega hvergi ór stað hrÏrask útan<br />
þeir sé af mÄnnum bornir eða fjandinn hrÏri þau með sínu falsi ok sjónhverfingum<br />
til þess at hann megi því auðvelligar svíkja mannfolkit, ef svá sýnisk sem skurðgoðin<br />
megi þeim nÄkkut liðsinni veita til sinna glÏpa, þeirra er þeir vilja fram fara er á<br />
þau trúa. En þeir falsguðar hafa því síðr nÄkkurn mátt at sjalfir fjandrnir eru harðla<br />
89
veikir ok ‹ó›máttugir í móti krapti allsvaldanda guðs.» Rauðr svarar máli konungs:<br />
«Áheyriligt getr þú gert, konungr, tal þitt, en eigi er mér mikit um at láta þann<br />
átrúnað er ek hefi áðr haft ok fostri minn kendi mér. Ok eigi má þat mæla at guð<br />
várr Þórr er hér byggir í hofi váru, megi lítit því at hann segir fyrir óvorðna hluti, ok<br />
‹raun›øruggr verðr hann mér í allar þrautir, ok fyrir því mun ek ekki bregða okkru<br />
vinfengi meðan hann heldr trúlyndi við mik. En ekki mun ek meina Äðrum mÄnnum<br />
at halda þá trú sem hverjum sýnisk.» Konungr sagði: «Þat er ok líkast at þér einum<br />
geri ekki í móti at standa, ef allir aðrir vilja réttu ráði fylgja, ok spurt muntu hafa at<br />
ek hefi [opt menn frá æfi kvadda] 1 er eigi vildu hlýða mínum boðum eptir sjalfra<br />
þeirra hjÄlp ok nauðsýn. Rauð mælti: «Heldr nú við hót, ekki geng ek fyrir slíku. En<br />
þó alls er þú, konungr, ert svá þráhaldr á þínu máli hér um ok þú segir þinn guð<br />
allstyrkan ok mega hvetvetna er hann vill, þá mun hann vilja efla þik svá at þú<br />
megir miklu orka. En þú kallar Þór auðgætligan ok vanmeginn en ek vænti at þér<br />
mun at Äðru verða. Nú mun ek láta gera bál mikit, en þit Þórr gangið at sínu megin<br />
hvárr ok takisk þit í hendr ok mun sá ykkarr ‹sýnask› sigr hafa er annan dregr um<br />
eldinn. Etla ek at Þórr verði þér ‹heldr› handsterkr.» Konungr mælti: «Hverr maðr<br />
heyrði slikt ‹mælt›! Engi maðr dirfðisk fyrr at vísa djÄflum til þrautar við mik þar<br />
sem ek boða helga trú. En þó mun ek til þessa ráða treystandi á miskunn almáttigs<br />
guðs at fjandinn mun ekki mega í móti krapti Jesu Christi. En þó geng ek til þessa<br />
profs með þeim skildaga at hvárigum okkrum Þórs skal ‹Äðrum› hjalpa hvers sem<br />
við þarf ok engi maðr skal til fara með okkr at veita þeim er vanhluta verðr.» Var<br />
þá hlaðit mikit bál ok skotit í eldi. Þórr gekk at eldinum ok var þó tregr til. Tókusk<br />
þeir konungr í hendr ok sviptusk fast. Þórr lét fyrir gangask, drap hann fótum í<br />
eldstokkinn ok steyptisk fram á eldinn. Brennr han nú þar upp á lítilli stundu at<br />
Äsku, en konungr stakaði hvergi við. Óláfr konungr mælti: «Nú er Ällum mÄnnum<br />
auðsýnt at þeir hafa illan átrúnað er treyskask Þór, þar sem hann mátti eigi sjÄlfum<br />
sér hjalpa við bruna.» Rauðr svarar: «Reynt er þetta nú, konungr, at þú berr sigr af<br />
ykkrum viðskiptum, ok aldri skal ek á hann trúa síðan, en þó ferr fjarri at ek láti<br />
skírask at sinni.» Konungr lét þá handtaka Rauð ok hafði hann ‹með sér› í varðhaldi.<br />
En þó vissi hvárgi þeirra RÄgnvalds til annars, en alt annat folk í eyjunni tók sanna<br />
trú ok helga skírn. Óláfr konungr spurði at Héleygir hÄfðu ‹her› úti ok etluðu at<br />
verja Óláfi konungi land, ef hann kÏmi norðr þangat. Váru þeir hÄfðingjar fyrir<br />
því liði Hárekr ór Þjóttu, Þórir hjÄrtr ‹ór Vágum ok› Eyvindr er kallaðr var kinnrífa.<br />
Sneri konungr þá liði sínu suðr til Þrándheims ok inn í fjÄrðinn því at hann frétti at<br />
þrÏndir hÄfðu dreift her þeim er þeir hÄfðu saman dregit þegar er konungr hafði<br />
farit út eptir firði ok frétt með vissu at hann etlar norðr á Hálogaland.<br />
90<br />
1 Variant innom [] i handskriftet AM 61, fol.: menn opt skjótliga kvadda frá erfðum þá
Konungr frjalsaði þá RÄgnvald ok Rauð<br />
[156/249] Óláfr konungr hafði þá Rauð ok RÄgnvald með sér í varðhaldi. Konungr<br />
gekk opt til tals við RÄgnvald, því at honum virðisk hans orðalag mart skynsamligt.<br />
Þat var einn dag er þeir tÄluðu at konungr spurði ef hann vissi nÄkkut til hverr<br />
valda mundi brennurnar Þórolfs skjalgs á Jaðri. RÄgnvaldr svarar: «Hví mun ek<br />
þat vita? Ek var lengi með Þórolfi á Jaðri, ok var hann heill ok kátr áðr ek fór<br />
þaðan, en litlu síðarr var mér sÄgð brennan ok lát hans. En ávalt er þess er getit<br />
kemr mér í hug Rauðr í Rauðsey.» Ekki fekk konungr af honum meira þar um.<br />
Síðan hitti konungr Rauð ok frétti ‹eptir› ef hann vissi hverr Þórolf skjalg hefði inni<br />
brent. Rauðr svarar: «Þat veit ek eigi, en RÄgnvaldr í Ærvík kemr mér jafnan í hug<br />
er þar er um talat.» Konungr mælti: «Viltu láta skírask?» Rauðr svarar: «<strong>Ei</strong>gi skal<br />
þat fyrr en ek veit hvat RÄgnvaldr gerir at, en eigi er þat fyrir því illa er mér við<br />
hann.» Konungr lét þá leiða þá báða saman ok spurði þá enn at hinum sÄmum<br />
tiðindum. RÄgnvaldr svarar: «Slíkt má ek af segja, konungr, sem ek sagða í fyrstu,<br />
er þú spurðir eptir.» Konungr mælti: «Sé ek þat at hvárrtveggi ykkarr mun vera<br />
haldinorðr. Nú með því at þit vilið eigi segja mér, þá skal ek segja ykkr þar nÄkkut<br />
af.» Hóf hann þá upp ok sagði alt til endaskipti þeirra Þórolfs ok RÄgnvalds. «Nú<br />
hefir mér svá flutt Sigríðr, kona þín, RÄgnvaldr, ok er þess ván at þit njótið hennar,<br />
bæði nú ok síðarr. Ok ekki mun ek þetta svá mjÄk refsa sem margir munu etla, eða<br />
efni standa til ef þit takið rétta trú ok helga skírn ok gerisk fullkomnir várir vinir.»<br />
Þá svarar RÄgnvaldr: «Mikill er gipt þín, konungr, ok góðvili hans munum vér eilífliga<br />
njóta ok allir þeir er þér hlýðnask.» Gekk RÄgnvaldr þá við verkinu ok Ällum<br />
atburðum þeim sem konungr hafði sagt. Játtuðu þeir Rauðr þá báðir at hafa ok<br />
halda þann sið sem hann boðaði. Váru þeir síðan skírðir ok tók konungr þá í sína<br />
vináttu. Reiknuðusk þeir þá við um frændsemi ok gekk RÄgnvaldr við faðerni<br />
Rauðs. Fór hvárr þeirra heim til sinna eigna með leyfi ok ráði konungs. Heldu þeir<br />
vel trú sína ok vináttu við konung meðan hann var í Noregi, en ekki er þess getit at<br />
þeir gyldi fé frændum Þórolfs skjalgs fyrir brennuna.<br />
91
DEL IV<br />
ÅSLAUG OMUNDSEN<br />
SAGATIDA PÅ LATIN<br />
Då Tormod Torfæus var 24 år, vart han for fyrste gong tilsett ved hoffet i København<br />
for å omsetja sagatekstar til latin, si tids internasjonale språk. Mange år<br />
seinare, i 1682, tok han på seg den krevjande oppgåva det var å formidla den<br />
norrøne historia til Noreg på latin. Norrønt og latin er ikkje berre to ulike språkgrupper.<br />
Dei to språka er og knytte til forskjellige kulturelle område. Latin er nok<br />
det gunstigaste språket for å skildra tilhøva i Roma, i den kristne kyrkja, og i det<br />
danna Europa på 1700-talet. Det å bruka latin for å skildra sagatida, må ha vore<br />
ei stor utfordring for dei som forsøkte det, òg for Torfæus. Kva heiter til dømes<br />
«viking» på latin? I noregshistoria har Torfæus brukt ordet pirat, pirata. <strong>Ei</strong>t vikingetokt<br />
kallar han såleis «piratverksemd», piraticæ studium. Og kongshalla til Olav<br />
Tryggvason i Nidaros kallar han regium palatium, eit kongeleg palass.<br />
Omsetjingar mellom språka latin og norrønt er ei stor filologisk utfordring. Som<br />
ei hjelp til oss har Torfæus sett små norrønt-latinske ordlister bakerst i kvar av dei<br />
fire bøkene i noregshistoria, for å visa korleis han har omsett ulike norrøne omgrep<br />
til latin. I tilknytning til stadnamn og personnamn får vi både i pose i sekk. Her<br />
oppgjev han som oftast dei norrøne namna med ei forklarande omsetjing til latin,<br />
som til dømes Raudum seu Rufum appellavit («Han kalla han Raud.» Rufus tyder<br />
og raud, på latin) eller Eyvindus, cognomine Kinnrifa, seu lacerata gena. (Øyvind,<br />
med tilnamnet Kinnriva, eller «med opprive kinn»).<br />
I eit omfattande forord har Torfæus presentert kjeldene sine, til dømes Snorre,<br />
eller Flatøyboka som den norrøne tåtten i denne boka er henta frå. Andre kjelder<br />
kan vera på latin, eller vera samtidige historikarar. Han nøyer seg ikkje berre med<br />
å omsetja og setja saman dei norrøne kjeldene til ei samanhangande historie, men<br />
er til stades i verket med si eiga stemme, set kjeldene opp mot einannan, og<br />
diskuterer ulike tolkingar hjå dei samtidige historikarane. I omsetjinga av Torfæus’<br />
historieverk får vi difor ikkje ubegrensa hjelp av dei norrøne kjeldene, men som så<br />
mange har oppdaga opp gjennom historia, er all latin lettare å lesa når vi har ei<br />
aning om kva som står i teksten. Slik kan vi letta og kvalitetssikra arbeidet med å<br />
omsetje Torfæus sin latin til norsk. <strong>Ei</strong> omsetjing av Historia rerum Norvegicarum vil<br />
innebera eit stort løft for det filologiske miljøet i Noreg.<br />
93
94<br />
CAP. IX<br />
THOROLFI SKIALGI GENUS, POTENTIA<br />
FLAGITIA ET EXITUS EXPONUNTUR, ROGNVALDI<br />
DE ÆRUVIKA DOLI ET ULTIO, UXORIS EJUS PÆNITENTIA,<br />
DIVORTIUM, PEREGRINATIO, CONVERSATIO CUM REGE<br />
OLAFO, ET CONVERSIO AD FIDEM, PIUSQVE<br />
EXITUS.<br />
Pater Erlingi Thorolfus, cognomento Skialgus, patrem habuit Augmundum, avum<br />
Ketillem Horda-Karium, virum celebrem; matris Skialgi nomen non extat, avum<br />
tamen maternum Girderem Origines Islandiæ nominant. Hunc vir qvidam natione<br />
Svecus, nomine Thormodus Ramnius, Haraldi piratæ filius, occidit, ideoqve a<br />
Rege Biorno de Colle (posteriore) proscriptus solum vertit, inqve Islandiam<br />
migravit, tractum Siglufiordum in boreali qvadrante universum occupavit,<br />
prædiumqve Siglunesiam incoluit, postea ob litem de terminis cum Olafo Beckio<br />
vicino suo septemdecim homines occidit, prius qvàm eam ita inter se componerent,<br />
ut parte controversa per vices pariter fruerentur. An vero avus Skialgi Girder etiam<br />
Svecus fuerit, compertum non habeo, licet in Svecia occisus videatur. Thorolfus<br />
certè Skialgus in Jadria, Stavangriæ oppido adjacenti provincia, prædium Solium<br />
inhabitavit, vir opulentus & injuriosus, numeroso servorum familiariumqve agmine<br />
formidabilis. Ejus amicitiam Lodinus, vir opibus qvàm animi viribus instructior,<br />
impensè coluit, qvi prædium Æruvikam prope Stadas incoluit, uxoris Gidæ, â<br />
formæ venustate qvam castitate commendatioris, maritus. Is sæpius Thorolfum<br />
(cum, ut videtur, agros possessionesqve suas visitaret) ad convivia invitare, longoqve<br />
tempore detinere solebat; unde familiaris consuetudo inter Thorolfum & Lodini<br />
uxorem exorta usuqve in dies crescens adversâ famâ hautqvaqvam caruit, fato Lodini<br />
etiam magis accensa, cum ædes, ubi acqvievit, Skialgo præsente subitò incensæ,<br />
unà cum eo conflagrarent, nec Skialgus ad tam tristem nuncium moveretur,<br />
suspectus inde cædis vel perpetratæ, vel mandatæ, sed potentior, qvàm ut reus agi<br />
posset, infamis tamen, maxime cum conjugem ejus & filios duos curationis specie<br />
domum secum cum bonis mobilibus duceret; mox agros, possessiones omnes &<br />
allodia, adeoqve omnem rem familiarem, proprietatis jure sibi vendicaret, filiosqve<br />
ejus duos Ulfum & Rognvaldum servitute premeret; cujus impatiens Ulfus extra<br />
patriam in servitutem vendebatur, nec deinceps de eo qvicqvam constat. Occultior<br />
Rognvaldus cum adolevit, viribus & statura magnus, sed deformis, fabrilibus<br />
artibus deditus, sedulò laboravit, lucrumqve domino haut contemnendum
contraxit; qvem licet in servorum numero Skialgus haberet, qvòd tamen industrius<br />
esset & æconomiæ peritus, aliis eum servis domesticisqve, non ut liberum vel<br />
manumissum, sed operarum inspectorem præsidemqve præposuit. Qvi cum<br />
conjugem ab eo sibi dari, posceret, pauperis rustici filiam, nomine Sigridem, sed<br />
formosam, ei dedit, id qvod illi magni muneris loco imputabat, majoremque<br />
industriam fidemqve eo nomine exegit. Ex illa Rognvaldus filium procreavit, qvem<br />
Gunnarem vocabat, puerum valde formosum, qvem Skialgus pariter ac proprium<br />
filium dilexit. Singulis æstatibus Skialgus piraticæ studio rem familiarem auxit,<br />
Rognvaldo domûs universæ curâ commissâ; per hyemes autem domi universam<br />
familiam sustentavit. Anno qvarto, ex qvo contubernium cum Sigride Rognvaldus<br />
contraxit, iterum ad latrocinandum profecturus Skialgus, Rognvaldo mandavit,<br />
ut eadem æstate novum idqve vastissimum triclinium, convivis amicisqve post<br />
reditum magnifice excipiendis idoneum, qvám curatissimè exstrueret, fabrosqve<br />
sibi provideret, interqve servos contubernales suos operas partiretur. Qvi haut<br />
secus ac jussus erat materiam ad ædificium qvàm exqvisitissime conqvisivit,<br />
architectosqve duos Vandalos, utrosqve peritissimos, magno pretio conduxit,<br />
liberaliterqve habuit, nihil enim ad usus etiam supervacaneos defuit; initaqve cum<br />
iis arctiore amicitiâ, ædificium citò perfecit, segmenta autem omnia diligenter<br />
asservavit. Perfecto ædificio, strues lignorum servos convehere jussit, iis omnes<br />
parietes novæ domus undiqve sepsit, altitudinemqve eorum exæqvavit.<br />
Autumno redux Skialgus cum omnia approbaret, tantùm qvæsivit, cui usui<br />
tot lignorum strues congesserit? in alimenta hybernorum focorum, respondit, qvæ<br />
sine intermissione focarias â se, non sine magno tædio & molestia, poscere soleant;<br />
consultum etiam voluisse novis parietibus, piceque novitèr, sed parce, intinctis, ne Solis<br />
æstu rumperentur. Convivis demum ad definitum tempus confluentibus, inqve<br />
novum ædificium introductis, potionem fortissimam Rognvaldus, utpote<br />
famulantium ministerio præfectus, obtulit. Architecti etiam ad inferenda potulenta<br />
cum plurimis aliis adhibebantur; qvos Rognvaldus sedulò hortatus est, ut summa<br />
alacritate primo vespere omnibus vina ministrarent, a principiis enim famam<br />
totamqve convivii commendationem celebritatemqve dependere. Architecti cum<br />
pluribus aliis etiam domesticis, omnium consiliorum ejus participes magno studio<br />
convivas ad potandum allicientes, non prius desistebant, qvàm ii domesticiqve<br />
omnes somno vinoqve sepulti, per suas qvisqve sedes strati, ipse etiam Skialgus,<br />
tenens gremio puerum Rognvaldi filium, qvem veste pulcherrima induebat, jacerent.<br />
Tum vero Rognvaldus & architecti argenteæ suppellectilis excusæqve monetæ<br />
magnam vim ad navigium deferentes, segmentis per æstatem reservatis struibusqve<br />
lignorum aridorum fores obstruebant; puerô tamen sopito prius elato, matriqve<br />
95
traditô. Ignis deinde fomiti injectus, qvo repentè universa domus cum omnibus<br />
convivis conflagravit, nemine tantæ cladis nuncio relicto. Ipse Rognvaldus cum<br />
architectis uxoreqve & parvulo filio naviculam confestìm e litore moliti, non procul<br />
aberant, cum excitus puer ardentia tecta domestica conspexit, iratusqve valde,<br />
culpam incendii in patrem conjecit, testatus maluisse se cum nutritio perire, qvàm<br />
eum seqvi: qvem pueriliter increpatum pater conticere jussit.<br />
Priusqvam ad Stadas perventum esset, eversa navi, architecti cum omnibus<br />
remigibus perierunt; solam uxorem cum puero, ægrè licet, periculo eripuit (mihi<br />
vero simlius videtur, consultò evertisse, ut se metu publicandi qvandoqve facinoris<br />
maturè liberaret.) Mox prædium Æruvikam occupavit, agrosqve omnes, expulsis<br />
facile villicis, vilioris sortis generisqve viris, qvos Skialgus præposuit, sibi vendicavit,<br />
professus, Skialgum ob gnaviter navatam operam se ê servitute manumisisse, omnemqve<br />
paternam substantiam, agros, possessionesque restituisse; id qvod haut alienum a veritate<br />
visum est. Postea cum incendium Skialgi convivarumqve percrebruit, nemo aliter<br />
qvàm fortuitò accidisse interpretabatur; nec erant, qvi inqvirerent, Erlingo filio id<br />
temporis puero, magnaqve cognatorum parte eodem fato sublata; accedente<br />
vicinorum odio, qvod iniqvitate & avaritia contraxerat.<br />
Exiguo interjecto tempore Rognvaldus, duas scaphas magnitudine dispares<br />
e litore molitus, filium secum assumpsit, procedensqve in altum, minori puerum<br />
impositum statuminibus alligavit, manibus tamen liberis, ut apposita cibaria<br />
apprehendere possit, humanoqve adminiculo destitutum ventorum fluctuumqve<br />
arbitrio fortunæqve commisit. Ipse domum regressus reposcenti uxori providisse<br />
respondit, ne per eum incendium Skialginum vulgaretur. Constat inde, proditionis<br />
socios, ipso disponente, submersos, rerumqve raptarum jacturâ interitum iis<br />
procuratum, ab eo qvi patrem incendii metu exuere sustinuerat. Puer austro flante<br />
in Boream exarmato navigio ad insulam qvandam propter Naumudalos sitam<br />
delatus est, qvam opulentus sacrificulus Thoris flamen, sed orbus, incoluit. Hic<br />
primus puerum inventum allocutus, nec responsum ei nec vocem elicuit. Fidem<br />
superat, qvod de illo & Àslauge Ragnaris Lodbrochis uxore traditur, illa nimirum<br />
ætate infantes simulâsse. Cùm igitur post longam inqvisitionem comperisset, latè<br />
per viciniam nulli de illo constare, eum in filium adoptavit, liberaliterqve educatum<br />
bonorum omnium hæredem fecit, nomine a veste rubra indito, Raudum seu Rufum<br />
appellavit. Hic universæ domui præfectus jugi sacrificio Thorem coluit. Nec longum<br />
inde tempus effluxit, cum sacrificulo morienti succederet; qvi brevì nutritium<br />
cultu Thoris, cui templum illud dedicatum erat, longe superavit; idolum namqve<br />
adeo incantasse perhibetur, ut alloqvi eum & per insulam cum illo deambulare<br />
videretur, familiariterqve conversari.<br />
96
Interea uxorem Rognvaldi Sigridem conscientia consensûs in tanta tam immania<br />
facinora torqvebat. Marito itaqve qvesta est, non diutius licere sibi ejus convictu frui,<br />
gravatæ quippe nimia flagitiorum mole. Nunquam clandestinam cædem, unam licet,<br />
authori ad finem usque vitæ omni ex parte ita impunitam fuisse, ut perpetuum felicitatis<br />
cursum subsecuta clalmitas non interruperit. Cessisse quidem hucusque sibi omnia ad<br />
votum; verendum ne tot innocentium manes vindictam quandoque gravem exigant;<br />
proposuisse igitur utriusque fortunæ, quantum liceat, consulere. Relatum sibi, esse passim<br />
per orbem mores â patriis plane diversos; alia sacra, alios ritus, alium Dorum cultum in<br />
usu esse. Deum autem, quem colant, Album Christum vocari (ita eum pagani ab albis<br />
vestimentis, qvæ noviter baptizati induebant, appellabant) tantæ clementiæ &<br />
bonitatis, ut cultoribus suis criminum omnium, etiam numero & pondere gravissimorum,<br />
veniam & impunitatem gratis largiatur. In Anglia autem audivisse versari popularem<br />
suum Olafum Tryggvii Regis filium, his sacris addictum; ad eum itaque se profecturam.<br />
(Hoc etiam testimonium adstruit, ante annum nonagesimum qvartum Olafum<br />
in Anglia Christianum factum; vix autem illa fama uno eodemqve anno in<br />
Norvegiam pervolare poterat.) Rognvaldus, malle qvidem se respondit ne mutuum<br />
convictum solvant; eius tamen arbitrio & libertati ne quicquam detractum velle. Deinde<br />
magnis opibus instructa (abundabant enim) in Angliam cum mercatoribus<br />
transfretavit, Olafoqve adito, causam adventus sui Christianæ professionis<br />
desiderium exposuit. At is admiratione Divinæ clementiæ exsultans, qvi Sancto<br />
suo Spiritu eam in medio paganismo afflare & ê potestate tenebrarum in viam<br />
veritatis deducere dignatus esset, benigne & amantissimè exceptam participem<br />
bonorum cælestium, divinarumqve promissionum, per sigilla fidei fieri curavit.<br />
Tum demum (fortè cum in Norvegiam profecturum animadvertit) oravit, ut si<br />
forte universum Norvegiæ imperium (qvod Deum ei certe concessurum speraret)<br />
conseqveretur, veraqve religione Christiqve cultu incolas imbuere niteretur, duorum<br />
hominum rationem habere dignaretur. Rognvaldi nimirum de Æruvika, ad australe<br />
Stadarum latus habitantis, viri inter proceres magni nominis, mariti sui, & Raudi, qvi<br />
insulam juxta Naumudalos a se denominatam incolat: Rognvaldi qvidem ingenium<br />
suo ad ungvem exprimentis; utrosque enim duros & intractabiles esse; hos blanditiis<br />
qvàm minis aut suppliciis Christo sibiqve lucrari malit, fideles futuros cum fidem dederint,<br />
nec rationibus ejus inutiles. Deinde rem omnem, qvæ inter Skialgium & illos<br />
intervenit, confessa, pluraqve de regionis statu, procerum ingeniis viribusqve,<br />
exposuit, discedensqve Regi ampla munera donavit, peregrinationeqve longinqva<br />
suscepta, remotissimas terras invisit, ubi piis studiis dedita vitam fine beato felix<br />
mulier clausit.<br />
97
98<br />
CAP. X<br />
DE PROPAGATA A REGE PASSIM CHRISTIANA RELIGIONE,<br />
DESTRUCTISQVE DELUBRIS, ISLANDORUM AD EUM ADVENTU, ET<br />
URBIS NIDAROSIÆ ÆDIFICATIONE.<br />
Secundùm nuptias Erlingi Skialgii, cum Rex ex Hordia Aqvilonem versus tenderet,<br />
prædio Æruvikæ appropinqvabat. Memor autem eorum, qvæ Sigridis exposuerat,<br />
nuncios ad Rognvaldum arcessendum misit; qvibus hospitaliter exceptis, respondit,<br />
nihil rei esse, cujus causa Regem accedat; si ipsis pateat, exponendum esse, illis interim<br />
hospitio frui liberum. sibi etiam acceptos fore. Hoc responso dimissi ad Regem redeunt,<br />
qvo cognito; qvandoqvidem, respondit Rex, ille sibi mecum nihil rei esse arbitratur,<br />
mihi certe cum illo erit, armataque manu ad eum proficiscar. Ut autem Rognvaldus<br />
appropinqvantem Regem præsensit, vernas omnes & famulitia amandavit,<br />
remotisqve arbitris Regem exspectabat. Qvem ut solum domi Rex animadvertit,<br />
cognito, dominum loci esse, conspicuum virum & fortunatum sibi videri<br />
pronunciavit. Obviam procedentem, verecundeqve salutantem, cum clementer<br />
admisisset, ad Christianam religionem convertere conabatur, expositisqve<br />
argumentis, qvæ religionum mutationem necessariam svaderent, omnia delicta,<br />
etiam gravissima, prævia seria pænitentia, singulorumqve coram sacerdote<br />
confessione, sacro lavacro expiari adjecit. Finita oratione Regis Rognvaldus, quâ<br />
hucusque ductus sit persuasione, feliciter se usum respondit; haut tamen quicquam<br />
eorum, quæ Rex proposuisset, sibi displicere, præterquam quod se ad prodenda quæ<br />
deliquerit, obligare velit. Complura enim sibi accidisse, quæ nemini exponenda duceret:<br />
id solum obstare, quo minus Christianus fiat, neque tamen obnixurum quo minus alii,<br />
etiam suæ jurisdictioni subjecti, Christum colant. Rex itaque eum comprehendi inqve<br />
custodia servari mandavit.<br />
Hac eadem æstate (Chronica autumno habent) Rex in Dragsheide prope<br />
Stadas qvatuor provinciarum concilium convocavit; ibi Sognia, Fiordi, Sunn-Mæria<br />
& Raumsdalus convenerunt, magnoqve comitatu Rex ex australibus Regni partibus<br />
Rogiâ Hordiâqve accito accessit. Mox illis ethnica sacra deferenda, Christianaque<br />
recipienda indixit. Diutule tergi versantes, parendum, aut bello secum certandum<br />
monuit. Cives ad vim inferendam aut propulsandam cum impares sibi viderentur,<br />
Christianæ militiæ sacramentum dederunt. Inde in insulas Seliam & Kinnam<br />
profectus, reliqvias inde Divæ Sunnefæ reliqvorumqve Sanctorum sustulit, ut supra<br />
dictum est. Inde in Normæriam cum copiis omnibus concessit, totamqve<br />
provinciam Christianorum sacris imbuit. Hladas deinde navigans, delubrum illud
longe celeberrimum, qvod Comes Hacon innumeris Diis consecraverat, Oddo<br />
Monacho teste, destruxit, idola vestibus & ornamentis nudavit, annulumqve<br />
ponderis ingentis, qvem conflari curaverat, valvis templi abstulit: tandem materiam<br />
universam fani cum idolis omnibus in cineres redegit.<br />
His concitati cives, telo seditionis belliqve indicio in singulas circumjacentes<br />
provincias misso, omnes earum populos ad arma Regi inferenda exciverunt.<br />
Tumultuantis plebis impetum declinaturus Rex, copiis navibus impositis, sinu<br />
egressis in Aqvilonem vela vertit, in Halogiam ad Christianam religionem<br />
propagandam moturus. Ubi ad Naumdalos delatus est, in Raudseyam insulam,<br />
ubi Raudus habitavit, contendit. Mané ejus diei fanum Thoris Raudus accessisse<br />
perhibetur, idolumqve consveto tristius & sine responso deprehendisse: cui causam<br />
curiose sciscitando cum vocem elicuisset, Regem sibi inimicum eò contendere,<br />
respondit: mystaces itaqve barbamqve ut inflaret, Raudus jussit, eiqve resisteret.<br />
Thor parum eô se profecturum testatus, in insulam cum illo exspatiatus fertur,<br />
inflataqve barba, ventorum magnam procellam excitâsse, qva aliqvoties Rex<br />
retrocedere coactus fuerit. Tandem autem tempestatem eluctatus in insulam cum<br />
pervenisset, convocatis incolis, solo Raudo imperium detrectante, ad eum accessit,<br />
Christianamqve religionem ut cæteros, sed lenibus verbis, profiteri mandavit:<br />
nullam namque in idolis vim esse, qvæ se movere neqvirent, nedum aliis opem ferre, vel<br />
si moveri viderentur, non tamen illud propria vi, sed malorum spirituum præstigiis fieri<br />
monstrabat. Absurdum id Raudo visum est; assvetum idolo secum deambulare,<br />
futuraqve prædicere solito, invictum esse contendens, luctâ Regem virium cum eo<br />
periculum facere voluit. Instructus igitur in medio focus erat: ad singula latera<br />
luctatores sibi invicem oppositi stabant. Non aliàs sibi imperatum Rex aiebat, cum<br />
visibili dæmone certamen, pro tamen Dei gloria neque se illud defugiturum. Tanta<br />
maligni spiritus efficaciâ idolum inflatum perhihent, ut ad focum, licet ægrè,<br />
accesserit, visumqve fuerit cum Rege manus conserere, sed decedente eo, qvi<br />
impleverat, malo genio, in ardentem ignem præcipitatum conflagrâsse. Qvo<br />
conspecto Raudus, Thorem qvidem victum confessus, se eum in posterum culturum<br />
negavit, nec tamen in præsens eam religionem, quam Rex profiteretur, protinus se<br />
approbaturum. Eum igitur comprehendi inqve custodiam dari Rex mandavit; nec<br />
interim ei de Rognoaldo, qvem Rex secum circumduxit, nec huic de Raudo<br />
qvicqvam constitit. Rex magis facto qvàm verbis demonstrata idolorum vanitate,<br />
omnes insulanos Christianis sacris initiari feci.<br />
Hac in insula Regem per exploratores certiorem factum de Halogensibus,<br />
seu Haleigis, armata manu se accessu provinciæ prohibituris Codex Flat: tradit,<br />
(Chronica Mss. id in Biarnauris, versio Danica in Biornevaag nominat, compertum<br />
99
asseverant) Principes factionis fuêre Harecus de insula Thiotta, Thorer Hiortus, &<br />
Eyvindus, cognomine Kinnrifa, seu lacerata gena. Itaqve Rex retro in Thrandiam<br />
rediit, cognito Thrandos ad sua qvemqve domicilia relapsos, comperto eum evasisse,<br />
inqve Halogiam deflexisse. Verum ab hac codicis Flat: traditione reliqvi in diversum<br />
abeunt: inde etiam omnis temporis ordo invertitur, non enim in Thrandiam rediisse<br />
volunt, sed in australes regni partes concessisse, Stadasqve prætervectum, lento<br />
deinde itinere prima hyeme in Vikam rediisse, idqve sub exitum (ut ex annorum,<br />
qvos enumerant, serie apparet) anni nonagesimi septimi. Codex Flat: hæc &<br />
complura, qvæ seqvuntur, ad annum præcedentem refert. Dissensum in singulis<br />
indicabo.<br />
Raugnvaldum deinde & Raudum in custodia detentos Rex in itinere<br />
secum duxit, sæpeqve Rognvaldum remotis arbitris allocutus est. Cognito qvòd<br />
esset vir prudens & multa experientia. doctus, inter alia mentione de Thorolfo<br />
Skialgo injecta, qvem incendii illius authorem statueret, sciscitatus est; ille haut<br />
eqvidem sibi constare respondit, fuisse se qvidem apud eum ante incendium,<br />
incolumem autem se discedente fuisse: qvoties autem casus ille animum subiret, semper<br />
sibi Raudum de Raudseya occurrere. Nec ulterius qvicqvam confessus est. Mihi minus<br />
vero simile videtur, eum, si Raudum suum filium existimavit, his revelandis<br />
occasionem dedisse, cum discrimini vitæ, imó certiori morti, ea de causa ipsum<br />
dudum objecerit, ne culpa tam atrox manifestaretur. Raudus de eadem re a Rege<br />
interrogatus, nescire se respondit, tantùm Rognvaldum de Æruvika sibi subire, cum<br />
eam rem animo volutaret. Ulterius an Christianus fieri vellet? rogatus, cogniturum<br />
primo an Rognvaldus isti religioni se addixisset, respondit. Utrumqve ergo simul<br />
sibi, sed sine arbitris, sisti Rex curavit, deqve incendii authore coram interrogavit:<br />
cumqve ne-utri ullam confessionem aut indicia expressisset, admiratus constantiam;<br />
Quandoqvidem, inqvit, vos nihil mihi exponere hac de re decrevistis, ego vobis, utrique<br />
vestrum, sed solis, rem cognitissimam enarrabo, perceptam quippe ab uxore tua,<br />
Rognvalde: in cujus gratiam, modo vos Christo nomina dare, mihique fidem vestram<br />
obstringere non ulterius recusetis, pænam pro merito metuque tuo longe minorem exigam,<br />
in posterum etiam favore prosequar. Obstupuit ad hæc Rognvaldus, exclamans:<br />
incomparabilis benevolentiæ felicitatisque Princeps haut immeritò cluis, cujus uberrimus<br />
proventus ad nos nostrosque posteros, & quotquot tibi obsequi nôrunt, æternum<br />
redundabit. Moxqve rem, ut gesta est, confessus, nexum sangvinis inter se &<br />
Raudum non ultra dissimulavit. Ambo deinde simul ritu Christiano initiati, seqve<br />
invicem ab illo tempore mutuo amore complexi, Regem, qvoad vixerunt, obseqvio<br />
& honore prosecuti sunt. Hic est ille Rognvaldus, qvi inter Duces recensetur eos,<br />
qvi in prælio Jomico Haconi militantes fortissimam operam ei locârunt. Qvæ hinc<br />
100
seqvuntur, non uno modo recensentur a Scriptoribus. Codex Flat: tuetur, Olafum<br />
in Thrandia hyemem illam & æstatem proximam permansisse, gestaqve horum<br />
temporum intra Thrandiam recenset. Chronica in Vikam transîsse perhibent,<br />
partemqve gestorum maximam, nimirum ex qvo inde primum in Agdas progressus<br />
est, ad annum nonagesimum septimum referunt. Mihi Breviarium Nidarosiense<br />
magnam controversiæ partem decidere videtur, qvod corpus beatæ Sunnefæ in<br />
scrinio collocatum tradit anno CMXCVI; id vero post conventum Dragsheidensem<br />
primò inventum est: unde concluditur, ea, qvæ præmittuntur, ad eundem annum<br />
esse referenda, etiam qvæ seqvuntur, ad reditum usqve ex Halogia. Thrandiam<br />
autem tunc repetivisse, sopita seditione, reditus Hallfredi ex Islandia perspicuè<br />
evincit, qvem Codex Flat: in eundem annum conceptis verbis refert.<br />
Eodem anno, qvo Hallfredus Nidarosiam rediit, plures Islandi eò appulerunt,<br />
qvorum præcipui trium navium ductores memorantur, Brandus Örvius, Vermundi<br />
Gracilis de Vatzfiordo filius, & duo fratres Biarnius & Thorhallus Brediar-Skeggii<br />
filii, & Kiartanus Olafi Pavonis filius, omnes ethnici, sed persvasione Regis ad<br />
fidem conversi: qvod qvomodo processerit, cum paulò prolixius sit, ad calcem vitæ<br />
Olafi remittam, ubi Hallfredi & Kiartani gesta peculiaritèr describuntur.<br />
Ejusdem anni autumno in ripis amnis Nidis ædificia exstrui curavit,<br />
locúmqve urbi statuendæ delegit, gratisqve aream ædificandis domibus volentibus<br />
impertivit, Regium autem palatium supra locum. Skipakrok seu angulum navium,<br />
constituit, omnemqve commeatum hybernum eò per autumnum deferri curavit,<br />
magno enim comitatu & freqventi satellitio ad salutis suæ tantiqve moliminis<br />
securitatem id temporis stipabatur. Chronica hæc ad mediam æstatem anni<br />
CMXCVIII referunt.<br />
101
102<br />
TILLEGG OM 300-ÅRSMINNET FOR<br />
<strong>TORMOD</strong> <strong>TORFÆUS</strong> I 1936<br />
Ved gjennomgang av noen av rogalandsavisene kan vi danne oss et inntrykk av jubileet for Torfæus<br />
i 1936. Det hadde ikke lyktes å arrangere avduking av bysten på fødselsdagen hans i mai. Pengemangel<br />
hadde hindret ferdigstilling av bysten – et initiativ som Fridtjof Øvrebø hadde tatt 50 år<br />
tidligere. I 1934 tok man opp igjen dette tiltaket. Overskuddet fra 17.maifeiringen det året ble satt<br />
av til Torfæusminnesmerke. I januar 1936 kom det for alvor fart i arbeidet. Theodor Dahl pekte på<br />
at det burde reises et minnesmerke over Torfæus på fødselsdagen hans i mai. En innsamling ble<br />
startet – som fikk bidrag, som det heter i Stavanger Aftenblad 7.9.1936 – ”fra omlag hele det<br />
sydlige Norge”. Etter at lensmann Ole Siqueland hadde overlevert monumentet til ordfører Sandvig<br />
sang Karmøykoret Olaf Kallevigs Karmøysang til tekst av Gunnar Liknæs. Det er interessant å<br />
merke seg at jubileumsarrangementet ble sendt over riksnettet til NRK. Det som ble kalt<br />
Torfæusdagen, ble avsluttet med underholdning i Folkets hus om kvelden. Vi trykker her referatet<br />
fra Haugesunds Avis:<br />
Haugesunds Avis, mandag 7. september 1936<br />
<strong>TORFÆUS</strong>STEVNET IGÅR<br />
En stemningsfull og minnerik avsløringshøitid på Karmøyutstillingen<br />
Torfæussstevnet i Kopervik igår – arrangert i forbindelse med Karmøyutstillingen – fikk meget<br />
stor tilslutning og ble i alle måter vellykket tross det regnfulle vær. Fra Stavanger og Ryfylke kom<br />
det ekstrabåter for anledningen. Det samlet sig etterhvert en mengde mennesker – og da stevnet<br />
blev åpnet kl. 16 var det samlet omkring 5000 mennesker. Formannen i innsamlingskomiteen,<br />
lensmann Siqueland, holdt avsløringstalen – en velformet tale, og klart og greit fremført. han<br />
uttalte bl.a.: Vektig, men glemt hvilte Norges saga over landet da Tormod Torfæus optok sit arbeide<br />
her som kgl. historiograf. Det hadde lenge hvilt et glemselens slør over våre rike sagaminner, og<br />
dette dekke over sagaen var vel vesentlig årsak til at folket i landet fant sig i den lydrike stilling som<br />
det stod i til et annet land – og at folket så rolig kunde se på dets bestemmelsesrett i eget hus blev<br />
trådt under føtter. – Visstnok var der gjort noget også før. Peder Claussøn Friis hadde oversatt<br />
Snorre, men ingen før Torfæus hadde skrevet en samlet Norges historie, og intet av denne gren var<br />
skrevet på latin, som var den daværende lærde verdens fellessprog. Følgelig hadde heller ingen<br />
annen vendt sin røst utad mot det øvrige Europa på det tidspunkt. Og det var Europas viden og<br />
Europas sympati som Norge fikk bruk for i 1814. Torfæus store fortjeneste ligger nettopp deri at<br />
han ved sitt storverk lærte – ikke bare vårt folk, men hele det lærde Europa å kjenne vår historie.<br />
Dekket over sagaen var kastet til side. (taleren siterte her hvad Holberg hadde hevdet i dette<br />
spørsmål). Den slumrende nasjonalfølelse fikk liv, og folket fikk se sannheten i øinene. Frøet var<br />
kastet ut, og det spiret på bunden av folketanken inntil det etter godt og vel 100 års forløp var blitt<br />
så mange manns eie her i landet, at resultatet ikke kunde utebli: Vi fikk vår frie forfatning 17. mai<br />
1814.<br />
Denne byste vil bli stående her til et synlig bevis på den takk vi skylder Tormod Torfæus, og som<br />
en borgen for at vi alltid skal holde hans navn høit i ære.
Etterat taleren så hadde redegjort for arbeidet med bysten, fra først av og til nu den stod på plass,<br />
overleverte han den til Koperviks ordfører, hr. Sandvig som i velvalgte ord takket. Det skulde være<br />
en kjær plikt å hegne om dette gjeve minnesmerke. –<br />
Etterpå holdt professor Seip et kort og konsist foredrag om Torfæus’ liv og virke. Nevnte bl.a. den<br />
gjeve ætten som Torfæus var runnet av – hans virke i København – likeledes hans virke som<br />
amtsskriver – og kom også herunder inn på de forskjellige egenskaper ved Torfæus’ karakter. Men<br />
det var etter at Torfæus var blitt bosatt på Stangeland, at han fikk anledning til å utføre den<br />
gjerning som fikk så stor betydning for vårt land.<br />
Talen blev lønnet med kraftig bifall. Kopervik og Skudeneshavn mannskor – som felleskor, sang et<br />
par sanger, som også gjorde sitt til å løfte stemningen. Til musikk av Kopervik musikkorps sang<br />
man så første og siste vers av fedrelandssangen. Høitideligheten forløp i den aller beste stemning<br />
– så det blev som ønsket: En minnerik begivenhet. Vestlandske stenindustri – Brødrene Svendsen<br />
- har tegnet og hugget soklen til bysten. Den er hugget i lys vestlandsk granitt fra eget brudd i<br />
Skjold. Soklen er et meget vakkert arbeide.<br />
Samling av bilete frå utstillinga om Torfæus til 300-årsjubileet for fødeåret hans i 1936 i Kopervik. Vi<br />
ser bl.a. portrett av Torfæus, bilete av garden hans, Avaldsneskyrkja og kopi frå verka hans – med kopi<br />
av ei melding av verket hans i tidsdskriftet Bibliotehque ancienne et moderne.<br />
103
Frå hyllinga av Fredrik III på Slottsplassen i København 18. oktober 1660. Torfæus kom til København<br />
sommaren 1659 og var truleg ein av dei som var på Slottsplassen den dagen. Etter maleri av W.<br />
Heimbach.<br />
KJELDER TIL STUDIUM AV VERKET TIL <strong>TORMOD</strong> <strong>TORFÆUS</strong><br />
Dei fleste originalkjeldene etter Tormod Torfæus ligg i København – anten i Det<br />
Kongelige Bibliotek eller i Det Arnamagnæanske Institut ved Universitetet i<br />
København. Den danske omsetjinga som Torfæus gjorde av Flatøyboka, ligg i Det<br />
Kongelige Bibliotek i to svære handskrivne bøker – dedisert til Christian III. Flatøyboka<br />
er enno ikkje omsett il noko moderne språk. I omsetjinga til Torfæus frå<br />
1661 ligg det visseleg interessant matreriale og ventar på å bli studert i denne<br />
samanhengen.<br />
I Det Arnamagnæanske Institut har dei brevvekslinga til Torfæus i originale brev,<br />
men mest i kopibøkene hans. Då Torfæus døydde i 1719, sende enkja hans i<br />
Kopervik bl.a. fem tjukke, handskrivne brevkopibøker til Arní Magnússon i<br />
København. <strong>Ei</strong>n del av denne brevvekslinga vart i 1916 offentleggjort i boka som<br />
Kr. Kålund gav ut om korrespondansen mellom Magnússon og Torfæus, men<br />
mykje av materialet er framleis unytta. <strong>Ei</strong> rekkje av breva til Torfæus er signerte<br />
”Stangeland i Karmsund”. Her ligg eit vell av informasjon og ventar på å bli<br />
granska og formidla.<br />
Både Det Kongelige Bibliotek (”Den sorte diamant”) og Det Arnamagnæanske<br />
Institut ligg i kort avstand frå Rådhuspladsen i København – nær sjøen.<br />
104
Det Kongelige Bibliotek i København utgjorde ei gullgruve for Torfæus då han arbeidde med referansar<br />
frå andre europeiske bøker til verka sine. Her ser vi ei teikning av biobliotekssalen slik den såg ut ca.<br />
1670. Her har Torfæus site og arbeidd under studieturane sine frå Kopervik til Købehavn.<br />
1. 2. 3.<br />
1. Universitetslektor, d. phil. Matthew James Driscoll ved Det Arnamagnæanske Institut studerer<br />
den eine brevkopiboka til Torfæus. Foto: T. Titlestad. 2. T. Titlestad med brevvekslinga mellom<br />
Torfæus og Magnússon framfor seg. Foto: M. J. Driscoll. 3. S. 1 av brev frå Torfæus til Magnússon.<br />
Torfæus opnar med den franske seiemåten “Mon frere” (min bror) som Torfæus ofte nytta. Foto:<br />
T. Titlestad.<br />
105
Medarbeidarane i denne boka<br />
Kåre Flokenes, f. 1928, cand. philol., Stavanger. Stadnamn i Askvoll, Stavanger<br />
1999, Den legendariske Olavssaga, Stavanger 2000 og Morkinskinna, Stavanger<br />
2001.<br />
Jan Ragnar Hagland, f. 1943, professor dr. philos. i norrøn filologi ved Noregs<br />
teknisk-naturvitskaplege universitet (NTNU), Riksstyring og språknorm, Oslo 1986,<br />
Frostatingslova, (saman med Jørn Sandnes), Oslo 1994 og Bjarkøyretten (saman<br />
med Jørn Sandnes), Oslo 1997.<br />
Åslaug Ommundsen, f. 1972, cand. philol., Stavanger. Hovudfagsoppgåve Libri<br />
Carolini og de frie kunstene, om eit karolingisk verk frå 790-talet, skrive i protest<br />
mot det sjuande økumeniske konsilet. Avhandlinga handlar om visse polemiske<br />
verkemiddel som er nytta i det nemnde verket for å ramma bysantinarane.<br />
Torgrim Titlestad, f. 1947, professor dr. philos. i historie ved Høgskolen i Stavanger<br />
(HiS), Konge mellom jarlar – Erling Skjalgsson frå Sola, Stavanger 1995, Kampen<br />
om Nordvegen – Nytt lys over vikingtiden, Bergen/Stavanger 1996 og Norge blir<br />
et rike – Fra folkevandringstid til St. Olav, Stavanger 2000.<br />
Meir litteratur om Torfæus:<br />
Thormod Torfesens Levnetsbeskrivelse av John Erichsen, København 1788 (redigert av Rasmus<br />
Nyerup); Forfatterleksikon omfattende Danmark, Norge og Island indtil 1814, red. H. Ehrencron-<br />
Müller, bd. 8, København 1923; Jón Helgason i Dansk Biografisk Lexikon, bd. 24, København<br />
1943. Sjå dessutan særtrykk av artikkel av Fridtjof Øvrebø frå 1920, Tormod Torfæus – Norges<br />
historiograf, utgj. av Rogaland Historie- og Ættesogelag 1998; Torkell Mauland, Tormod Torveson,<br />
artikkel I og II, Syn og Segn, 1913; Svend Dahl, Forfattervilkaar i Holbergs Tidsalder – Thormod<br />
Torfæus og hans Bogtrykkere, Nordisk tidsskrift för bok- och bibliotekväsen, 1914: 335-52.<br />
106
SLUTTNOTER<br />
1 ”Tått” (fl.t. tætter) var på norrønt nemning for korte forteljingar av ulikt slag.<br />
2 Árni Magnússon i omtale 1713, Arni Magnussons levned og skrifter, København 1930:<br />
128.<br />
3 Á. Magnússon (1713): 129.<br />
4 Carl S. Petersen, Fra Folkevandringstiden indtil Holberg, bd. I i Illustreret Dansk Litteraturhistorie,<br />
København 1929: 791.<br />
5 Francis Bull, Norsk litteraturhistorie, bd. 2, Oslo 1958: 153.<br />
6 Sjå Torkell Mauland, Tormod Torveson, Syn og Segn, 1911: 209 og frametter.<br />
7 Sjå Svein Ivar Langhelle, Skåre - Gard og folk II, Haugesund 1999: 928-33.<br />
8 T. Mauland, Trolldom, Kristiania 1911: 136-45. Mauland hadde granska original-<br />
kjeldene.<br />
9 Hans Eyvind Næss, Trolldomsprosessene i Norge på 1500-1600-tallet –<br />
En retts- og sosialhistorisk undersøkelse, Oslo 1982: 238-39, note: 442-43.<br />
10 S. Langhelle (1999): 933.<br />
11 Kålund (1916):46.<br />
12 Kålund (1916): xxiv.<br />
13 Ellen Jørgensen, Historieforskning og Historieskrivning i Danmark indtil aar 1800,<br />
København 1931: 147 – fotnote 2.<br />
14 Brev frå Torfæus til Á. Magnússon, Stangeland 15.12.1699, Kålund (1930): 293<br />
15 Tormod Torfæus, Historia rerum Norvegicarum, København 1711, bd. 2 – sjå norsk<br />
omsetjing i boka.<br />
16 Arne Odd Johnsen, Norsk biografisk leksikon, Oslo 1959, bd. 16: 496.<br />
17 T. Torfæus, Historia Vinlandiæ antiqua, København 1705, publisert i engelsk<br />
omsetjing, New York 1891, av Charles G. Herbermann (professor i latin).<br />
18 Helge Ingstad, Oppdagelsen av den nye land, Oslo 1996: 102, 189.<br />
19 Sjå omtale av Series dynastarum et regum Daniae av Torfæus i Mémoires de Trévoux, juni<br />
1703.<br />
20 Carl S. Petersen (1929): 782.<br />
21 Á. Magnússon (1713): 135.<br />
22 F. Bull (1958): 156.<br />
23 Suhm skreiv og føreordet (Præfatio) til Torfæana, Hafniæ (København) 1777.<br />
24 Snorre Sturlasson, Kongesoger, Oslo 1964: 165.<br />
25 T. Torfæus (1711), bd. 2: 383-84.<br />
26 Halvdan Koht, Våre Høvdinger, Oslo 1929: 38. Lesaren kan sjå denne påstanden i<br />
forhold til den Torfæus-teksten vi prentar i denne boka.<br />
27 Carl S. Petersen (1929): 800.<br />
28 Ottar Dahl, Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre, Oslo 1959, her sitert<br />
107
etter 4. utg. 1990: 13-14.<br />
29 Ludvig Holberg, Skrifter V, København 1920: 743.<br />
30 Ellen Jørgensen (1931): 145.<br />
31 Á. Magnússon (1713): 135.<br />
32 Peder Claussøn Friis, Samlede Skrifter, utgjevne av Gustav Storm, Kristiania 1881:<br />
142 – “Det er troeligt, att mange aff de Konger, som hand opreigner och neffner,<br />
aldrig haffuer verrett till (i) Verden”<br />
33 T. Torfæus (1711), bd. 1: 16. Her refererer Torfæus til Peder C. Friis.<br />
34 T. Torfæus (1711), bd. 1: 24-25 og bd. 2: 88 ff.<br />
35 F. Bull (1958): 155.<br />
36 Sjå T. Torfæus (1711), bd 2: 445.<br />
37 Harald Beyer, Norsk litteraturhistorie, revidert og utvida av Edvard Beyer, Oslo 1963:94.<br />
38 F. Bull (1958): 155.<br />
39 Didrik Arup Seip, Tormod Torfæus, tale ved avduking av Torfæus-bysten i Kopervik<br />
6.9.1936, Stavanger Turistforenings Årbok, 1936: 59 – om Historia rerum<br />
Norvegicarum: ”…det var med på å skape den nasjonale selvstendighetsfølelse som<br />
førte til vår nasjonale selvstendighet 100 år senere”.<br />
40 Karen Skovgaard-Petersen, The first post-medieval history of Norway in Latin: The<br />
Historia Rerum Norvegicarum (Copenhagen 1711) by Tormod Torfæus, unpublished<br />
lecture from Munich September 2001: 7.<br />
41 P. C. Friis (1881): 257-58.<br />
42 P. C. Friis (1881): 257.<br />
43 P. C. Friis (18819. 256.<br />
44 A. Magnússon (1713): 135.<br />
45 Á. Magnússon (1713): 135.<br />
46 Kr. Kålund, Arne Magnusson – Brevveksling med Torfæus, København/Kristiania 1916: x.<br />
47 Ellen Jørgensen (1931): 148.<br />
48 O. Dahl (1959 ): 11-12.<br />
49 Fyrst ute var Dagfred Berstad, Hovdingane i Ervik – Soga om Ragnvald og Raud, Ervik<br />
1997.<br />
50 I brev til T. Titlestad, sommaren 2001.<br />
51 Dette kan ein utleia av tåtten der det står at Sigrid og Ragnvald ”fort fekk ein son”.<br />
Torfæus har av ein eller annan grunn ikkje hengt seg opp i denne merknaden – ”fort”<br />
- som indikerer at Sigrid var med barn alt då ho gifta seg. Det er òg påfallande at<br />
Skjalg klart viste at han elska sonen til Sigrid. Ragnvald ville kvitta seg med honom.<br />
52 Ola Stemshaug og Jørn Sandnes, Norsk stadnamnsleksikon, 4. utg., Oslo 1997.<br />
53 Hermann Pálsson, Úr landnordrðri – samar og ytstu rætur islenskrar menningar, Reykja-<br />
vik 1997, engelsk summary.<br />
54 Opplyst av Kolbjørn Lorentzen, Rødøy, 2001.<br />
55 Birgitta Berglund, Tjøtta-riket – en arkeologisk undersøkelse av maktforhold og sentrumsdannelser<br />
på Helgelandskysten fra Kr. f. til 1700 e. Kr., 2. opplag, Trondheim 1996:<br />
309 og 313.<br />
56 Han vert kalla Bjorno de Colle i den latinske teksten.<br />
57 Det står smedar i den norrøne teksten– som her er omsett med snekkarar eller handverkarar.<br />
58 <strong>Ei</strong> setning er teken ut grunna problem med omsetjinga. Sjå den etterfylgjande latinske<br />
108<br />
teksten på same stad.
59 Her er meint året 994 e. Kr.<br />
60 Latinisert tittel av Heimskringla av Snorre Sturlasson.<br />
61 I sogene ville det stått bønder for borgarar.<br />
62 Chronici Norvegici versio danica, og latinisert tittel.<br />
63 Her er meint året 997 e. Kr.<br />
OM GANGE-ROLV OG NORMANNERNE (s. 63)<br />
1 Snorre Sturlasson, Norges kongesagaer, Del I, utg. basert på Gustav Storm fra 1898,<br />
Oslo 1995: 71-72.<br />
2 Historiae Norvegiae, overs. til engelsk av Devra Kunin, London 2001: 8-9.<br />
3 Se instruktiv og illustrert <strong>innføring</strong> i problematikken om Gange-Rolv av Jarle Sulebust,<br />
Danske, opplending, romsdaling – eller sunnmøring? – I balansepunktet, Stein<br />
Ugelvik Larsen og Jarle Sulebust, redaktører, Ålesund 1994: 69-78. Se dessuten Halvdan<br />
Koht i Norsk biografisk leksikon, Oslo 1939, bd. IV: 351-53. Her finnes en oversikt<br />
over en del av verkene om temaet. Torfæus er ikke nevnt. Da Lauritz Weibull tok<br />
opp Gange-Rolv spørsmålet i Kritiska undersökningar i Nordens historia omkring år<br />
1000, Lund 1948, omtalte han såvidt Torfæus, men gjengir ingen av argumentene<br />
hans (s. 193).<br />
4 Trevor Rowley, The Normans, Gloucestershire 1999: 23.<br />
5 Vilhelm erobreren skal ha ment at normannerne hadde samme lov som nordmennene<br />
og skal ha regnet den norske som den høyeste blant sitt rikes lover – ”ti den viste at<br />
hans og nesten alle hans baroners forgjengere hadde vært norske og fordum kommet<br />
fra Norge (Norweia)”, sitert etter Per Sveaas Andersen, Rudolf Keyser – embetsmann og<br />
historiker, Oslo 1960: 205 og 585 (latinsk grunntekst). Se også J. Sulebust (1994):72.<br />
6 Donald Mathhew, The Norman Kingdom of Sicily, Cambridge 1995.<br />
7 Se nærmere framstilling hos P. S. Andersen, Samlingen av Norge og kristningen av<br />
landet 800-1130, Oslo 1995: 179-80. Se også P. A. Munch, Det norske folks historie,<br />
nyutg. Oslo 1943, bd. VI: 10-20. Her gir Munch en inngående behandling av materialet<br />
om Sigurds utferd.<br />
8 O. <strong>Ei</strong>dem og O. Lütken, Vor Sømagts Historie, København ...: 44.<br />
9 I Danmark har Erling Albrechtsen publisert to bøker med originalkilder (fra 1000tallet)<br />
som behandler Gange-Rolv - i oversettelse, Dudo – Normandiets Historie under<br />
de første hertuger, Odense 1979; To normanniske krøniker, Odense 1980<br />
10 Her anbefales det å lese Lars Karbøs illustrerte artikkel i Historie, nr 1/1996: Striden<br />
om Gange-Rolv og normannerne i 1911: 28-34.<br />
11 Se mer av hans fremstilling, Johannes Steenstrup, Normannerne, København 1876 og<br />
1882.<br />
12 O. Dahl (1959): 62.<br />
13 Charles Homer Haskins, The Normans in European History, Boston/New York 1915: 1-2.<br />
14 Se f. eks. artikkel av D. C. Douglas (med referanser til debatten), Rollo of Normandy,<br />
The English Historical Review, oktober 1942: 417-36 – og John Le Patourel, The Norman<br />
Empire, Oxford 1976.<br />
15 Lucien Musset, L’origine de Rollon – Recueil d’études sur la Scandinavie ancienne et<br />
médiévale, les expéditions des Vikings, et la fondation de la Normandie, Nordica et<br />
Normannica, Paris 1997: 386.<br />
109
16 Normanna Gilde, Skrifter I, Oslo 1979 (på norsk og fransk).<br />
17 Johan Isaksen Pontanus (1571-1639), kongelig dansk historiograf 1618. Skrev den<br />
danske rikshistorien Rerum danicarum historia (1. del 1631, de øvrige først i 1741).<br />
18 Etter eldgamle fortellinger (opphavsmyter) gav Gor og Nor opphavet til Norge. Gor<br />
kom nordfra fra Kvitehavet og Den botniske bukt, Nor sammesteds fra, men over<br />
Kjølen. De møttes ved Sognefjorden etter å ha underlagt seg landet. Gor fikk øyene<br />
og Nor fastlandet. Nor ble – ifølge myten – opphavsmann til landsnavnet ”Noregr”/<br />
”Norge”.<br />
19 Dudo av St. Quentin (d. 1026). Skrev på 1020-tallet om de tre førte normanniske<br />
hertuger, Rollo, Henrik og Rikard. Se fotnote 64 med bokangivelse.<br />
20 Gulielmus Gemeticensis = Wilhelm av Jumièges. Skrev Gesta Normannorum ducum<br />
(1070/71).<br />
21 Northwega.<br />
22 Alfons 10.,1221-84, konge av Léon og Castilla fra 1252. Kristin ektet Filip i 1258.<br />
23 Valladolid?<br />
24 Claus Christoffersen Lyschander, kjent dansk historiograf som bl.a. skulle skrive på<br />
latin for utlandet.<br />
25 Arngrímur Jónsson (1568-1648), islandsk historiker. Hans hovedverk er Crymogæa<br />
(dvs. Island, 1609).<br />
26 Med det er ment betingelsene som Rolv ønsket for overtagelse av Normandie i 911.<br />
27 Biörnus scil: ferrei lateris?<br />
28 Albert Krantz, dansk historiograf, d. 1517.<br />
29 Karl den enfoldige, 879-929 (konge 898-923). Gav Rollo Normandie i len i 911.<br />
30 Adam av Bremen, d. ca. 1080. Skrev Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum. 4.<br />
bok handler om Norden.<br />
31 Normannia.<br />
32 norvagienses sui<br />
33 A. Huidtfeldt, 1546-1609. Berømt dansk historiker.<br />
34 Se skaldekvad i S. Sturlasson (1964): 65 - Namnen er Gange-Rolv:<br />
110<br />
Jag ikkje namnen hans Nevja!<br />
No vil du gjævingen<br />
driva or heimen,<br />
den hæve bonde;<br />
kvi er du så hard, du konge?<br />
Vondt for deg vil det vera<br />
slik varg å bitast med.<br />
Rømer han til skogs,<br />
då røver han radt<br />
av kongens kyr.<br />
35 Nedtegnet mellom 1177 og 1188, se Theodoricus Monachus, The Ancient History of<br />
the Norwegian Kings, London 1998, engelsk oversettelse ved David og Ian<br />
McDougall, innl. v. Peter Foote.