Søvnen og døden

More documents

Recommendations

Info

Det er han. Ikke meg. Dere må hjelpe meg. I samme øyeblikk ble hun halt tilbake som en fisk som har bitt på kroken og blir trukket gjennom vannet; verden forsvant forbi henne. Det vakre nettet som omga jorden, var det siste hun så før alt ble mørkt. Så smerte. En uendelig smerte. – Kan du høre meg? Hun kjente igjen stemmen. Var det faren? Nei, han ville ikke gjøre dette mot henne. Hun våknet. – Kan du høre meg? Stemmen hans var rolig, behagelig, omsorgsfull – en stemme som ikke passet sammen med handlingene hans. – Jeg skal gi deg litt saft. Prøv å åpne munnen. Bringebærsaft, den samme typen som hun hadde fått på sykehuset den gangen hun var innlagt med brukket ankel og måtte opereres. – Det gjør vondt, hvisket hun. – Når du drikker? – Ja. – Musklene dine ble utsatt for et kraftig sjokk da jeg gjenopplivet deg. Det går fort over. Jeg har hatt litt smertestillende i saften. Prøv å drikke litt mer. Hun drakk, den tykke væsken presset seg forbi strupehodet. Endelig kunne hun åpne øynene. Hun kjente igjen leiligheten sin. Sengen, viften i taket. Den sto stille nå. Hun hadde aldri sett leiligheten fra denne vinkelen, liggende flat på gulvet. Fastspent. Hun kunne ikke bevege armene og bena. Fisk, tenkte hun og mintes en lek fra barndommen. Fugl, fisk eller midt imellom. Det var merkelig å tenke på dette nå. Og kanskje likevel ikke. Midt imellom – jeg var midt imellom, sa hun til seg selv. Mellom død og levende, i det rommet katolikkene kalte skjærsilden, men som slett ikke er uhyggelig eller
pinefullt. Nå er jeg fisk, jeg burde vært fugl. Han reiste seg opp. La fra seg en bok på kommoden og tok et par utålmodige skritt rundt i rommet. Hadde han sittet og lest mens hun var død? Det var hennes bok, bibelen hennes, med den enkle tittelen Faidon. Hvis hun ikke hadde lest den, ikke var blitt betatt av Sokrates’ tanker om sjelens udødelighet, ville hun ikke ha ligget her nå. Curiosity killed the cat. – Kan du snakke? – Ja. – Fikk du kontakt? Kanskje hun bare burde finne på noe. Hva ville han høre, hva ville få ham til å holde opp og gi henne sprøyten en siste gang? – Ja. Jeg fikk kontakt. Et lite øyeblikk, hvisket hun. – Er det sant? Du må ikke lyve for meg. Tårene presset seg på. – Nei. Kanskje. Jeg vet ikke. Hun ville få tårene vekk, men hendene hennes var fortsatt bundet på ryggen, riktignok ikke hardt, det var et mykt fløyelsbånd rundt repet så det ikke skulle lage merker. Det hadde han forsikret henne. – Jeg kan ikke se noe. Han fjernet væsken fra øynene hennes. – Kan du løsne hodet mitt? Det gjør så vondt. – Nei. Du skal tilbake igjen. Vi fortsetter til det lykkes. Skjønner du ikke hvor viktig dette er? – Du får ikke lov, sa hun, men gråten kvalte protestene. – Det er siste gang. Det lover jeg. Hun kunne lukte kanel av pusten hans, kanel og te. Hadde han sittet med en kopp te i hånden og lest Faidon mens hun var død? Som en britisk general i kamp: upåvirket, kjølig. Stoisk. Trøstet seg med at det var greit å ta livet av henne om igjen og om igjen. Fordi Sokrates
Page 2 and 3: A.J. Kazinski Søvnen og døden Ove
Page 4 and 5: Du menneske, vil du dømme? Vil du
Page 8 and 9: selv hadde bevist at vi mennesker h
Page 10: Hodet var frigjort, nå gjensto bar

Søvnen og døden

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?