Søvnen og døden

More documents

Recommendations

Info

Du menneske, vil du dømme? Vil du dømme blodbyen og la den få vite om alt det avskyelige der? Du skal si: Så sier Herren Gud: Byen som lar blodet flyte i gatene, dens tid kommer. ESEKIELS BOK 22, 2–3
1 Død. Det var det hun var. Tvunget over på den andre siden av livet. Og hun ville ikke tilbake igjen. Aldri mer, det var ingenting for henne å vende tilbake til. Men snart ville hun bli hentet, det visste hun, trukket tilbake mot sin vilje, slept gjennom tid og rom. Hun ville få 220 volt gjennom brystkassen, igjen ville hun kjenne det helvete kroppen hennes var blitt. Han ville gjøre alt for å gjenopplive henne. Kanskje hun burde forsøke å oppnå kontakt? Så hun kunne få fred. Og gi ham fred. Hun hørte et skrik. Bak seg? Var det hun selv som skrek? Hun så sølvtråden som snodde seg lekent og uendelig, men som fortsatt bandt sjelen hennes til dens jordiske hylster. Som en navlestreng. Noe som måtte klippes over. Hun måtte kjempe – såpass sto klart nå. Han skulle ikke få tak i henne igjen, trekke henne tilbake til livet, torturere henne, ta livet av henne om igjen og om igjen. Hun ville inn i lyset. Vekk. Han trakk i henne nå, han hadde begynt å gjenopplive henne. Hun så på sølvtråden, den ble stram som en spent strikk. Slipp meg inn. Jeg ber dere. Og akkurat idet hun kunne kjenne varmen fra lyset, fikk hun svar. Det er du som holder igjen. Ikke vi. Nei. De tok feil. Hvem de nå måtte være. Hun var klar. Det var ikke henne, hun ville videre, ikke tilbake til den forpinte kroppen.
Page 2 and 3: A.J. Kazinski Søvnen og døden Ove
Page 6 and 7: Det er han. Ikke meg. Dere må hjel
Page 8 and 9: selv hadde bevist at vi mennesker h
Page 10: Hodet var frigjort, nå gjensto bar

Søvnen og døden

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?