Søvnen og døden

Hodet var frigjort, nå gjensto bare anklene. Han hadde
avsluttet samtalen. Hun kom ikke til å rekke det. Hun
ville slåss. Skrike og slå. Ankellåsen var en enkel
borrelås av den typen som de brukte på de psykiatriske
sykehusene, maken til de smårollingene på lekeplassen
hadde på skoene sine. Men den ga fra seg en høy,
karakteristisk lyd idet hun rev de to tykke stoffbitene fra
hverandre.
Hun hørte ham ute på kjøkkenet, hun rev den siste
låsen opp og kom seg på bena. Hun traff noe med foten
da hun gikk mot døren. En bok? Lyden av noe som for
bortover gulvet og endte et sted inne på soveværelset.
Døren ble åpnet, og i samme sekund sto han overfor
henne. Dette hadde han ikke regnet med.
– Det behøver ikke gå galt, sa han, og hun kunne høre
på stemmen at han var nervøs. Idet han kikket bort på
den svarte vesken med alle sprøytene og de bedøvende
stoffene, løp hun mot utgangen. Han forsøkte å få tak i
henne, men hun slo etter ham.
– Nei!
Han tok seg til hodet, holdt håndleddet hennes fast
mens han så mot vesken. Ja, du klarer deg ikke uten,
tenkte hun. I det samme slapp han taket. Hun spurtet
mot døren. Han hadde satt på sikkerhetslenken, og hun
slet for å få den av.
– Hjelp, skrek hun, men stemmen var svak.
Inne i stuen, bare noen få meter unna, så hun at han
gjorde klar en sprøyte i profesjonelt tempo. Han var
ferdig i samme øyeblikk som hun fikk lenken av og rev
døren opp. Han innhentet henne før hun var ute av
leiligheten, og grep tak i nakken hennes. Hun forsøkte å
rope om hjelp, men den brede hånden hans holdt rundt
kjeven hennes mens han sprøytet det bedøvende stoffet