Mellom politikk og marked? En studie av ... - Norges Bank

situasjon der det ikke var samsvar mellom empiri og teori, og dermed var ”mottagelige” fra
liberalistiske ideer fra det store utland.
Ecklund fokuserer på kombinasjonen av institusjoner og aktørene når hun forklarer hvorfor
Magnussen-utvalget fremsatte et mer markedsorientert syn på penge- og kredittpolitikken.
Ifølge Ecklund hadde Erik Brofoss, og for så vidt Eivind Erichsen fra Finansdepartementet,
lagt stor vekt på at regjeringen og Stortinget skulle bestemme utformingen av rentepolitikken.
Ecklund argumenterer for at det regimeskiftet som skjedde i sentralbanken i 1971, der som
nevnt Getz Wold og Skånland inntok de to øverste posisjonene i banken, var av avgjørende
betydning for graden av åpenhet omkring penge- og kredittpolitiske spørsmål. 324 Skånland
kom fra Økonomiavdelingen i Finansdepartementet og sa i samtale med Ecklund i 1994 at det
var for han en lettelse å komme over i Norges Bank, hvor han hadde en friere rolle og kunne
gi større utrykk for hva han mente. 325 Dersom Brofoss fremdeles hadde vært øverste leder i
Norges Bank, ville aldri Magnussen-utvalget fått uttalt seg så kritisk i det offentlige rom
ifølge Ecklund. 326
Einar Lie og Christian Venneslan argumenterer for at mens det var konsensus blant sentrale
økonomer i retning av mer markedsstyrt rente, var derimot det politiske landskapet ikke klare
for de syn som fremkom i Magnussen-utvalgets rapport. Lie viser til at det var
finansministeren Per Kleppe, i Bratteli II regjeringen, som holdt igjen utvalgets rapport. 327 Lie
og Venneslan oppsummerer situasjonen slik: ”Tidlig på 1970-tallet mente de fleste sentrale
økonomer at den regulerte lave renten var uheldig, at man burde nærme seg det systemet som
var vanlig internasjonalt. Men politikerne ønsket ikke det”. 328 Her kan det likevel være grunn
til å stille spørsmål ved om ikke Lie og Vennesland overvurderer homogeniteten i
kunnskapsforståelsen blant økonomene så tidlig i perioden.
Lie og Venneslands fremstilling finner imidlertid støtte hos en av datidens ledende aktører,
Hermod Skånland. I 2004 publiserte Skånland ”Doktriner og økonomisk styring” i Norges
Banks Skriftserie. Her påpekte han at økonomene i Finansdepartementet og Norges Bank var
motstandere av lavrentepolitikken på 1970-tallet, og at det var politikerne, spesielt de med
nær tilknytting til LO, som var forkjemperne for politikken. 329 Skånland påpekte også at selv
324 Ecklund (1995):68.
325 Ecklund (1995):68.
326 Ecklund (1995):68.
327 Lie og Venneslan (2010):194.
328 Lie og Venneslan (2010):196.
329 Skånland (2004):36:35.
62