Mellom politikk og marked? En studie av ... - Norges Bank

gjorde seg utover referater fra disse konsultasjonene. Som med delegasjonsrapportene for
Norge, forteller også disse kildene hvordan deltagerlandenes økonomi ble fremstilt, samt hva
IMFs mente burde gjøres for å forbedre den økonomiske situasjonen. Einar Magnussen, John
Tvedt og Leif Eide var med på konsultasjonsmøter i Danmark. Her fikk de erfare hvordan
danske myndigheter brukte renten og markedsoperasjoner som virkemiddel i penge- og
kredittpolitikken. Ut fra delegasjonens rapporter virket disse virkemidlene etter hensikten.
Leif Eide var i tillegg med på konsultasjonsmøter med Storbritannia, og Odd Nordhus med
Tyskland og Østerrike. Her fikk de også erfare andre måter å drive penge- og kredittpolitikk
på enn slik det ble gjort i Norge. Johan Frøland og Jon Petter Holtes opphold, i henholdsvis
Verdensbanken og med OECD til Island, ble også drøftet. I intervju med disse kom det frem
at ingen av dem jobbet med penge- og kredittpolitikk, men de kunne likevel dra andre
erfaringer fra sine opphold.
I kapittel 4 ble det gjennomført en tilsvarende gjennomgang av økonomer som returnerte til
Norge fra sine opphold etter at Magnussen-utvalgets rapport ble lagt frem i perioden 1974-
1980. I dette tilfellet var det snakk om Odd Harald Skuggen, Jon Solheim og Carl Jacob Vogt,
som alle var på utvekslingsavtale i IMF. Også de fikk erfare en annen bruk av penge- og
kredittpolitikken. På samme måte som Svein Rennemo i OECD og Jare Bergo i EFTA, fikk
alle utvidet sin erfaringshorisont. Gjennom analysen av utenlandsoppholdene kom det frem
hva økonomene jobbet med i IMF og i andre internasjonale organisasjoner. De fikk andre
erfaringer og møtte fagfeller fra andre land, og noen fikk også mulighet til å studere den
norske penge- og kredittpolitikken fra andre vinkler, dette gjelder spesielt Tvedt og Solheim,
som var med på konsultasjonsmøter med Norge som en del av IMF-delegasjonen.
De muntlige kildene har vært uvurderlige for å vurdere hva disse oppholdene i praksis innebar
med tanke på kunnskapsforståelse. Her var særlig intervjuet med Terje Prøsch, som selv ikke
hadde slike opphold, verdifullt. Han mente at økonomene ble lite påvirket og at oppholdene
heller fungerte som bekreftelse på synspunkt de hadde før avreise. Hvis dette stemmer, betyr
det at økonomene i Norges Bank og IMF hadde relativt like synspunkter på økonomisk
politikk, noe da også analysen av konsultasjonsmøtene i Norge delvis støtter. Det innebærer
blant annet at det er grunn til å stille spørsmålstegn ved Tranøys teser om at økonomene ble
”påført” ideer om monetarisme og nyliberalisme under utenlandsopphold, som de igjen tok
med seg tilbake til Norge.
98