Mellom politikk og marked? En studie av ... - Norges Bank

overtatt høyere stillinger i Pengepolitisk avdeling (se vedlegg). Kritikken fra denne
avdelingen økte i samsvar med dette. Fra IMFs side fortsatte de å påminne om at penge- og
kredittpolitikken i Norge var uheldig. Den gav ikke de nødvendige virkemidlene som måtte til
når inntektspolitikken (Kleppepakkene) skapte en for ekspansiv finanspolitikk. Det mest
drastiske tiltaket som ble gjennomført i fra norske myndigheter for å stoppe inflasjonen kom i
1978, med pris- og inntektstoppen. Fra IMFs side var tiltaket ønsket velkommen, men det ble
også brukt til å underbygge at nå måtte norske myndigheter legge om penge- og
kredittpolitikken. Ønsket ble delvis svart med utnevnelsen av Renteutvalget i 1978. Utvalgets
rapport fra 1980 ble positiv mottatt av IMF, men skuffelsen var minst like stor når det kom
frem at norske myndigheter valgte ikke å følge dens råd.
Kildemessig viste studiene av konsultasjonene mellom IMF og Norges Bank også verdien av
å kombinere nasjonale og internasjonale arkiv for bredere kildemessig tilfang. Et eksempel er
IMF-direksjons behandling av 1966-konsultasjonen. Kilder fra Norges Banks arkiver pekte
mot at direksjonen i IMF ikke uttrykte seg negativt om penge- og kredittpolitikken, men ved å
undersøke møtereferatet fra IMFs eget arkiv kom det fram at flere av direksjonens
representanter uttrykte stor skepsis. Dermed kan det se ut som om administrerende direktør i
IMF, Pierre-Paul Schweitser, bevisst tonet ned kritikken i sin offentlige henvendelse til norske
myndigheter i etterkant.
Konsultasjonsmøtene gir også viktig innsyn i hva enkelte økonomer i Norges Bank uttrykte til
IMF-delegasjonene. Analysen viste at Magnussen var den av økonomene i Norges Bank som
først uttrykte seg skeptisk til IMF angående kredittloven av 1965. Han var også den første av
økonomene som ble analysert i denne oppgaven som hadde utenlandsopphold i IMF.
5.3 Utvidelse av erfaringshorisonten
Studiet av utvidelsen av erfaringshorisonten ble gjort for å kunne svare på følgende
problemstilling:
Hvilke økonomer i Pengepolitisk avdeling hadde lengre, faglige utenlandsopphold i
internasjonale organisasjoner i tilsvarende periode og hvilke erfaringer kan de ha
gjort seg?
Einar Magnussen, John Tvedt, Einar Forsbak, Leif Eide og Odd Nordhus hadde
utvekslingsopphold i IMF i perioden før Magnussen-utvalget. Under deres opphold jobbet de i
European Department og deltok på flere konsultasjonsmøter som medlemmer av ulike IMF-
delegasjoner. Det er få andre skriftlige kilder som kan fortelle oss om hvilke erfaringer de
97