Mellom politikk og marked? En studie av ... - Norges Bank

5.1 Innledning
Kapittel 5: Konklusjon
Som det ble forklart i kapittel 1, har den overordende ambisjonen med dette masterprosjektet
vært å bidra til å utvide vår forståelse av prosesser i tilknytning til penge- og kredittpolitikk
ca. 1965-1980. For å kunne gjøre dette har hovedområder har vært i sentrum; konsultasjonene
mellom IMF og Norges Bank, relasjonene Norges Banks økonomer hadde til internasjonale
organisasjoner, da hovedsakelig IMF samt det trykte ordskiftet slik det fremkom i utvalgte
tidsskrift. Med utgangspunkt i de tre problemstillingene fra innledningskapittelet, vil
prosjektets hovedfunn nå trekkes opp.
5.2 Konsultasjonsmøtene
Nærstudiene av konsultasjonsmøtene har blitt gjort ut fra ønsket om å svare på;
Hvilke vurderinger av den norske penge- og kredittpolitikken kom til uttrykk gjennom
konsultasjonsmøtene mellom Norges Bank og IMF og den videre behandlingen av
disse ca. 1965-1980?
Det omfattende arkivmaterialet som har blitt undersøkt i både Norge og Washington har gitt
et bredt grunnlag for å kunne hevde at IMF i store deler av den undersøkte perioden ønsket en
omlegging av den norske penge- og kredittpolitikken. Allerede ved innføringen av
kredittloven av 1965 ble det uttrykt skepsis til den nye loven. Kritikken fra IMF, både
direksjonen og delegasjonene, økte gradvis. Inflasjonsbekjempelse ble et stadig høyere
prioritert område på agendaen til IMF. Når Norge også fikk inflasjonsproblemer fra
begynnelsen av 1970-tallet, gav dette IMF nye argumenter for hvorfor Norge burde foreta en
kursendring i penge- og kredittpolitikken. Også økonomer i nøkkelposisjoner i Norges Bank
uttrykte tidlig usikkerhet og senere direkte uenighet om den norske politikken. Einar
Magnussen uttrykte allerede under 1966-konsultasjonen usikkerhet om kredittloven ville gi
tilstrekkelig kontroll med kredittmarkedet. Det var imidlertid i 1973 sentralbankens menn
kom med den til da sterkeste kritikken både gjennom konsultasjonsmøtet, og Magnussen-
utvalget.
Dette skulle vise seg som et varig ”brudd”, der økonomene i Norges Bank i stadig større grad
posisjonerte seg i opposisjon til den norske økonomiske politikken. Dette kan gjerne også
forklares av indre forhold i banken. Flere av økonomene, som Tvedt, Forsbak og Eide, hadde
96